Forfatter
Harespor i nysnø, fuglenek og måneskinn? Hadde det vært så vel, men nei, i skrivende stund er det speilblanke fortau, overskyet og tid for brodder. Gi meg alt, bare ikke enda en vinter, synger gruppen Folkeklubben. Jeg synger med. Mulig det har med alder å gjøre. Hvert år pleier en journalist å ringe for å spørre om fenomenet vinterdepresjon. I år har det vært taust. Greit nok det. Det er grenser for hvor mye nytt det er å si om fenomenet.
Men mørketiden i seg selv har jeg ikke noe i mot. Det er glatte fortau som plager meg. Men i motsetning til den lille piken med svovelstikkene er jeg godt skodd. Et par svarte Ice Gripper unisex i naturgummi med seks brodder. Den stakkars piken i H. C. Andersens eventyr vandrer rundt barbent nyttårsaften med svovelstikker hun ikke har fått solgt. Mor er død og frykten for farens slag om hun kommer hjem uten penger får henne til å vandre hvileløst omkring på tross av kulden.
Den lille piken bærer bokstavelig håpet i hendene. I et forsøk på å holde varmen tenner hun svovelstikkene en etter en, og i det lille lyset fra den skjøre flammen ser hun de vakreste bilder i noen sekunder før mørket og kulden på ny omslutter henne. I ett syn ser hun også sin gamle avdøde mormor, den eneste som har vært god mot henne. Ta meg med roper den lille piken, for hun vet at mormor er borte når flammen slukker.
Dagen etter fant de liket av den lille piken ”med røde Kinder, med Smiil om Munden – død, frosset i hjel den sidste Aften i det gamle Aar. Nyttaarsmorgen gik op over det lille Liig, der sad med Svovelstikkerne, hvoraf et Knippe var næsten brændt. Hun har villet varme sig sagde man; Ingen vidste, hva Smukt hun hadde seet, i hvilken Glands hun med gamle Mormoer var gaaet ind til Nytaars Glæde.”
I motsetning til den lille piken får vi tro vi våkner opp igjen første nyttårsdag til et nytt år her på jorden med de hverdagens gleder og sorger det måtte bringe. Da har vi også tid til å fundere på hva H. C. Andersen mente med eventyret, om det da har noe budskap. Samfunnsbevisste vil peke på barns vilkår her i verden. En som er tatt av positiv psykologi bølgen vil sukke henført og si at så vakker kan døden være. Den nøysomme vil kanskje peke på viktigheten av de små gleder, mens mindfulness inspirerte vil løfte frem viktigheten av å være til stede i øyeblikket.
I motsetning til den lille piken får vi tro vi våkner opp igjen første nyttårsdag til et nytt år her på jorden med de hverdagens gleder og sorger det måtte bringe.
De fleste av oss vil nok beskrive den lille pikens død som tragisk og utslag av manglende omsorg. På H. C. Andersens tid var vanlig med barn som tigget, noe blant annet avisutgiver og boktrykker Søren Hempel i Andersens fødeby Odense hadde sett seg dyktig lei på da han mente det skyldtes dovenskap mer enn egentlig nød. Man kan kanskje si at Hempel forbannet de tiggende barna mens Andersen romantiserte dem.
De mange og de få
Individet har det med å forsvinne i flokken. Vår evne til empati svekkes når de tragiske skjebnene blir for mange. Vi kan bli overveldet, makter ikke å ta det inn over oss. H. C. Andersen får oss i alle fall til å se den lille piken. Men individet kan også komme til å skygge for flokken; som når Harald Schjelderup, Norges første professor i psykologi, i boken Det skjulte menneske skriver om det etisk uforsvarlige i å bruke kontrollgruppe for å vurdere effekten av årelang psykoanalyse:
”Kontrollgruppen måtte bestå av mennesker med nevroser mest mulig like langvarige og svære som nevrosene i den eksperimentelle gruppe. Men mennesker med årelange lidelser som ofte gjør dem til en plage ikke bare for seg selv, men også for sine omgivelser, kan man ikke av vitenskapelige hensyn avholde fra å søke hjelp der hvor de mener å kunne få den” (s 63).
Nettopp. Men jeg antar de få enkeltindivider som hadde anledning til å gå i langvarig psykoanalyse på slutten av femtitallet tilhørte en engere skare. Det store flertall måtte nøye seg med ingenting.
Selvopptatt
Individualterapien har tradisjonelt stått sterkt også innenfor den kognitive tradisjonen. Men ansikt til ansikt terapi som behandlingsmetode er urealistisk dersom tilgang på hjelp skal fordeles noenlunde likt. Og dersom de er sant, som Will Storr hevder i boken Selfie. How the West became self-obsessed, at: ”We are living in in an age of heightened individualism. Success is a personal responsibility. Our culture tells us that to succeed is to be slim, rich, happy, extroverted, popular – flawless. The pressure to conform to this ideal has changed who we are. We have become self-obsessed. And our expectation of perfection comes at a cost. Millions are suffering under the torture of this impossibly fantasy,” da kan køene bli lange! Det er kanskje på tide å vekke til live det uperfekte menneske som ideal. Jeg kjenner mange gode kandidater.
Årets siste bidrag
Det er mange måter å spre psykologisk kunnskap på. I disse digitale tider er tilgang til informasjon og råd om selvhjelp ved psykiske vansker større enn noen gang. Noe er bra, noe er dårlig. Noe er dokumentert med hensyn til effekt, mye er ikke. Uansett. Det er tid for å tenke nytt.
Jeg tenkte hun kunne minne oss om det; at det er uendelig mye her i livet som ikke lar seg løse ved hjelp av terapi.
En liten reportasje denne gang fra fagdager med fokus på kunnskapsbasert veiledet internettbehandling i Bergen. Under spalten Skjematerapi kan du får en kort gjennomgang av det sentrale ved denne formen for kognitiv terapi. Kognitive sidesprang handler denne gang om sysler som kanskje kan spre litt glede for kognitive terapeuter i denne mørke tid. Lederen er en bekymring fra styret i NFKT rundt psykoterapiveiledningen i utdanning av psykiatere.
Den lille piken med svovelstikkene, hva gjør hun her i denne spalten? Det var neppe terapi det hun trengte. Hun lengtet etter varme, etter å bli sett, etter noen som brydde seg. Jeg tenkte hun kunne minne oss om det; at det er uendelig mye her i livet som ikke lar seg løse ved hjelp av terapi. Trå varlig inn i det nye året, og husk brodder!
