Å få påpekt grensen mellom håp og håpløshet så konkret, får meg til å tenke mer på hvor den går, hvordan den flyttes og tegn på overtramp. Mariam, kvinnen som laget tøystykket, har vært rektor på en skole for 700 barn og deltar i et kunstprosjekt. Prosjektet tematiserer store spørsmål rundt grenser og forflytning: Hvilke grenser er viktige? Hvilke grenser kan vi klare oss uten og hvilke trenger vi? Hva koster det å opprettholde grenser og hva koster det å bryte dem?

Rett og vrang

I vinter gikk innsatte i Bredtveit kvinnefengsel over fra å strikke (for betaling) til utsalget i fengselsbutikken, til ubetalt å strikke til flyktningbarn i Libanon. Da gikk strikkekvalitet og kvantitet opp: plaggene ble flere og penere. Det må vel bety at meningsfullhet og meningsløshet flytter sentrale grenser for hva mennesker gjør, og hva man får til og leverer av stort og smått. Murene som skiller de innsatte fra omverdenen i fengselet er tykke. For besøkende kan murene være en påminnelse om kostnader ved å gjøre noe ulovlig. De fleste kvinnene i Bredtveit sitter inne for «vold i nære relasjoner». Ord som «lovbryter», «drap» og «voldsbruk» har en kald tydelighet. Etter å ha kjent mykheten i og varmen av plagg strikket i fengselet, merker jeg at grensene mine mellom varme og kulde blir mer uklare. Hva som er rett og hva som er galt kan virke lekende lett å skille. Likevel, når gode og vonde hendelser snurrer seg sammen til store, vonde livsfloker, kan kanskje rett bli galt og galt bli rett? Men rett og vrang er lett, og det kan bli en vakker vrangbord.

Mariam har tre døtre og en mann. De bor i Libanon, noen minutters rusletur fra Syriagrensen. De to eldste døtrene pendler over grensen hver dag for å gå på skole. Mariam kan ikke krysse grensen til Syria. Om hun gjør det, risikerer hun å bli satt i fengsel, og den sjansen tar hun ikke. Hun holder seg her i Libanon.

Men rett og vrang er lett, og det kan bli en vakker vrangbord.

I dette landet i verden som er tettest befolket av flyktninger, er det grenser for hvor mye myndighetene vil tilrettelegge for flyktningers livsforhold. Nasjoner flest har kanskje nok med sitt? Mariam har flyttet grensen for levestandard mange ganger siden Syriakrigen startet og hun og familien flyktet fra hjemlandet. Fra å være relativt velstående og være ettertraktet og godt betalt på arbeidsmarkedet, opplever Mariam at arbeidskraften hennes er lite verdt, hun får ikke lov til å jobbe som lærer her. Grensene for hva hun kan tjene, og grensene for hvilke jobber hun har lov til å ta, har endret seg drastisk. Som arabisklærer var hun opptatt av grensene mellom rett- og feilskriving. Som rektor var hun opptatt av karaktergrenser og fraværsgrenser. Nå er hun mer opptatt av fattigdom, av verdighet og av håp. Og grensen mot håpløshet.

Kunst på tvers av grenser

Mariams tøystykke er en del av Oslobiennalen. Der skal en migrasjonsbil dekkes av et lappeteppe bestående av stykker fra Bredtveit, Mersin i Tyrkia, Lesbos i Hellas, og Bekaa i Libanon. Kunst kan sprenge grenser. Kunst kan også opprettholde og skape nye grenser, det har den franske sosiologen og antropologen Bordieu skrevet grenseløst mye spennende om. Grenser for smak og smakløshet følger klasser sier Bordieu, og det er grenser for hvor smidig man kan klassereise om man ikke holder til øverst i hierarkiet. For psykiateren er det greit å sette seg ved hjelpepleiernes bord i lunsjpausen. Om hjelpepleieren derimot setter seg ved stabens lunsj-bord, kan grensen for skikk og bruk på sykehuset plutselig komme til syne.

Håp og håpløshet

Det er grenser for hvem som får fortelle – hvilke stemmer som lyttes til. Hva skal man med ytringsfrihet om man ikke får delta eller høres der bestemmelser tas? Mariam har søkt om å bli med til Oslo under biennalen. Hun vil fortelle og se hva hun er en del av. Jeg kommer og går som jeg vil mellom Libanon og Norge med mitt norske pass. Mariam har syrisk pass. Det er dyrt å få utstedt, men av lav verdi ved landegrensene.

Hva koster det å opprettholde grenser og hva koster det å bryte dem?

Fattigdomsgrensen er relevant for flyktninger i Libanon. Kauthar er 13 år, hun er ferdig med 6. klasse. Hun håper å fortsette på skole. Men familien har ikke penger, og som syrer har hun ingen rettigheter til skoleplass, utover rettighetene alle barn i teorien har, men som mange i praksis mangler. I sommer jevner den libanesiske hæren en rekke flyktningleirer til jorden. Familier drives ut av teltene og videre på flukt. Hvor går grensen for hva jeg tåler å se på av urettferdighet? Og hvor går grensen for hva jeg gidder å bry meg med? Kanskje går den akkurat der Mariam viser meg. Mellom det sorte og det røde. Mellom håp og håpløshet. Så lenge jeg har håp om at det nytter å gjøre noe, orker jeg å prøve.