Tradisjonelt blir psykiske problemer betraktet som overflatetrekk ved en underliggende essens, en rot-årsak. Sykdomsforståelsen av psykiske problemer er et eksempel. Akkurat som et virus skaper symptomer på influensa, så antas at en underliggende årsak – eksempelvis en kjemisk ubalanse i hjernen – fører til problemer som bekymring, søvnvansker og slitenhet. Denne tilnærmingen har i stor grad mislyktes. En har ikke funnet at bestemte gener eller nevrokjemiske prosesser forklarer psykiske lidelser. Derimot har en funnet at slike biologiske essensforklaringer fører til stigmatisering av personer som blir tildelt diagnoser, frykt for at de er farlige og sosial utstøting. Essensforklaringer er ikke bare biologiske. Den engelske forfatteren Johann Hari har undersøkt «mysteriet» depresjon (Morgenbladet nr. 8/ 23/2 -1/3 2018). Formuleringen av depresjon som et «mysterium» foregriper at det fins en skjult, underliggende løsning. Han kommer fram til at årsaken er at livssituasjonen ikke fyller ens behov for tilhørighet, selvstendighet og verdsettelse. Igjen reduseres depresjon til en underliggende essens, i dette tilfellet livssituasjonen. Et tredje eksempel er påstanden om at manglende kontakt med primærfølelser som skam, sorg, skyld, sinne og frykt ligger under det meste av psykiske symptomer og lidelser (psykologene Sinding og Skeide i Aftenposten 2.2. 2018).

Essensforståelsen leder uvegerlig til forhåndsvurderinger etter ”formelen”: dine opplevde problemer er egentlig et annet, nemlig essensen (nevrokjemien, livssituasjonen, følelsesfrykten). Likevel er det mest problematiske ved essenstenkningen kanskje ikke den forståelsen den gir, men den innsikten en går glipp av. Personens opplevde og observerbare problemer forstås som symptomer og reduseres dermed til virkninger uten verdi og årsakskraft. Symptomspråket – at personens problemer bare er tegn på noe annet – forhekser forstanden og avskjærer muligheten for en grundig undersøkelse av problemene og hvordan de henger sammen.

En annen historie: Psykiske problemer som nettverk

I august 1998 kom nyheten om at daværende statsminister Kjell Magne Bondevik var sykmeldt fra stillingen. Han valgte å være åpen om at sykmeldingen gjaldt depresjon. Dermed sprengte han grenser med hensyn til åpenhet om og akseptering av psykiske problemer og lidelser. Mindre kjent er det at hans beretning om problemene (VG nett 31.10 2006) sprenger, så å si innenfra, en forståelse av psykiske problemer som utrykk for essenser. På tvers av essensforståelsens antagelse om rot-årsaker gir den en forståelig og rimelig sammenheng mellom problemene. Krevende oppgaver i jobben som statsminister førte til tanker som kvernet rundt i hodet. Kverningen førte til søvnløshet, som igjen førte til slitenhet og nedtrykthet neste dag. Disse plagene gikk utover konsentrasjonen og dermed evnen til å ta avgjørelser i jobben. Dette forsterket igjen kverning og søvnløshet i onde sirkler. Beretningen er i samsvar med forståelsen av psykiske lidelser som nettverk av psykiske problemer. De enkelte psykiske problemene antas å forårsake og forsterke hverandre. Problemer oppstår i flertall fordi de utløser hverandre og i visse klynger fordi noen problemer påvirker hverandre sterkere enn andre. Antagelsen om en underliggende essens blir overflødig.

Behandling

Ut fra essenstenkningen vil en i behandling søke å påvirke rot-årsaken – om dette er å rette opp en kjemisk ubalanse med medikamenter, endre livssituasjonen eller utløse innsikt i underliggende primærfølelser. Klientens opplevde og observerbare problemer er mindre relevante, de er jo kun virkninger uten egen årsakskraft.

I nettverksperspektivet plasseres årsakskraften hos problemene og behandlingen rettes direkte mot disse. Problemene ordnes i typiske nettverk i stedet for i sykdomsdiagnoser. Slike nettverk beskriver hvilke problemer som er sentrale ved at de har mange og sterke forbindelser til andre problemer. Dermed angir de hvilke problemer som bør fokuseres i terapi. I terapien trengs – i stedet for globale teorier om rot-årsaker – mikroteorier som kan forklare den indre dynamikken i sentrale problemer. Overdreven bekymring et sentralt problem i angstlidelser. Med Sinding og Skeides essensialistiske formel er denne bekymringen utrykk for utrygg tilknytning. Dermed foreskrives en langvarig behandling uten fokus på pasientens opplevde problem. Men overdreven bekymring trenger ikke være forårsaket av noe underliggende i det hele tatt. Den kan heller være del av et reaksjonsmønster som personen uheldigvis har kommet inn i. Den britiske professoren Adrian Wells (se for eksempel A. Wells (2009). Metacognitive therapy for anxiety and depression. New York: Guilford Press) gir en mikroteori for hvordan dette kan skje. Den sier at bekymringsangst oppstår ved at en bekymrer seg vedvarende om at fæle ting kan skje, ofte fordi en antar at dette gjør en forberedt. Etter hvert som bekymringen vedvarer, oppleves den som ukontrollerbar og en begynner å bekymre seg om hva bekymringen kan føre til, eksempelvis sammenbrudd eller galskap. Dermed forsterkes engstelsen og opplevelsen av å miste kontroll, noe som igjen øker bekymringen i en ond sirkel. Av denne mikroteorien kan ulike tiltak avledes, for eksempel å utsette all bekymring til en viss periode i døgnet for å erfare at en har mulighet til å bekymre seg mindre.

Oppsummering og konklusjon

Nettverksperspektivet med fokus på opplevde og observerbare problemer gir forbedrede muligheter for forsking på, teoretisering om, og behandling av psykiske lidelser. De kritiserte essensteoriene har likevel noe for seg. Nevrokjemiske prosesser, livssituasjonen og manglende kontakt med primærfølelser kan inngå i nettverket av problemer. Men som universelle essensteorier fører de til en bortvendelse fra det åpenbare og som en følge av dette manglende framgang i forståelsen og behandlingen av psykiske problemer.