Forfatter
A long time ago in a galaxy far, far away [1]
Jeg fikk min første jobb som psykolog i det såkalte ungdomsteamet ved BUP Skien i 1996. Det er ikke så lenge siden. Men veldig mye var annerledes da. Pasientene trengte ikke henvisning fra lege for å få hjelp og kvalitetssikring var et nymotens påfunn som ikke ble tatt særlig seriøst. Psykologer hadde liten formell makt den gang. På den annen side hadde man mye uformell makt, og det ble nesten forventet at en psykolog skulle være opprører og litt crazy.
Jeg tok fordypningskursene i barne- og ungdomspsykologi ved det som den gang het Nic Waals institutt. Der lærte jeg om, og ble beruset av, familieterapi og kybernetikk. Jay Haley, Salvador Minuchin og ikke minst Milton Erickson. Pionerer som hadde det til felles at de var totalt dedikert til å hjelpe pasientene sine. På tross av og på tvers av rammer og regler.
Inspirert av slike helter og min egen oppvekst i såkalte «lave sosioøkonomiske kår», ble det tidlig klart for meg at man måtte tenke utradisjonelt for å hjelpe barn, ungdom og familier. Alt for mange passet ikke inn i barnepsykiatriens rammer.
Pionerer som hadde det til felles at de var totalt dedikert til å hjelpe pasientene sine. På tross av og på tvers av rammer og regler.
Derfor bokset jeg med de såkalte «verstingene» fordi slåssing var deres språk. Jeg svømte hver tirsdag uten et ord med en jente med elektiv mutisme. Jeg samlet alle 16-åringer i en liten kommune hjemme hos presten for å snakke om selvskading. Jeg gjorde mye feil, men jeg mente det godt. Og det tror jeg ungdommene forsto. En gang gjennomførte jeg en WISC ved å sende skåringsarkene under dørsprekken til baderommet der en forskremt gutt forskanset seg hver gang jeg kom på besøk. Det tok 5 timer. Den siste gangen, da jeg sto utenfor på trappa med hans far, kom gutten ut til oss. Han sa ingenting, men han ga meg en klem. Så gikk han inn igjen.
I’m sorry Dave, but I’m afraid I can’t do that [2]
Vi vet ikke hva som gjorde at våre apelignende forfedre utviklet seg til mennesker, men de fleste eksperter på området fremhever at bruken av verktøy og språk var avgjørende. Språk og verktøy henger dessuten tett sammen. Det er alltid en første person som oppdager et verktøy eller teknikk, men teknologi oppstår først når teknikken deles med andre.
Slik har det vært siden den gang de første gruppene med hominider delte kunnskapen om hvordan man kunne tilvirke redskaper med de andre i gruppa. De store sivilisasjonene hadde ikke bare bedre våpen enn de kulturene de dominerte, de hadde også bedre systemer for å forvalte og dele teknologien de behersket. I dag behøver du ikke å gå lenger enn til nærmeste barnehage for å observere at barn raskt deler nye ferdigheter og nye oppdagelser med hverandre.
Digital teknologi er som annen teknologi, men har i løpet av de siste 30 årene blitt mer integrert i dagliglivet enn mye annen teknologi. Internett fikk sitt gjennombrudd med nettleserne i 1997. Smarttelefonene og appene kom først i 2007, mens chatbots og fungerende kunstig intelligens (AI) for alvor slo igjennom i 2017. Selv spilte jeg bilspill for første gang med pasientene mine i 1998, laget min første app i 2013, og utvikler i disse dager er algoritme-basert veiledet selvhjelpsystem [3].
Endringen er så store at mange omtaler det som en digital revolusjon eller et paradigme-skifte. Selv konservative instanser som Skatteetaten og Politiet tilrettelagt tjenestene sin for å ta i bruk teknologien. Forbrukere flest har omfavnet det digitale skiftet fordi det gjør tjenestene enklere og mer tilgjengelige. Men innen psykisk helsevern generelt og blant psykologer spesielt, har det inntil nylig vært stor skepsis til digital helsehjelp.
Skepsis er sunt. Uten kunnskap og regulering kan teknologi påføre skade heller enn hjelp.
Overfisking, plastforsøpling og kriger er eksempel på at teknologien har ført galt av sted. Mange psykologer vil hevde at vi ikke vet tilstrekkelig om effekt og skadevirkninger ved for eksempel e-terapi. I tillegg vil de hevde at digital helsehjelp i motsetning til banktjenester er avhengig av en relasjon for å være effektiv. I tillegg kommer at digital helsehjelp har det til felles med digitale banktjenester at det er avgjørende at ikke sensitive opplysninger kommer på avveie.
Men innen psykisk helsevern generelt og blant psykologer spesielt, har det inntil nylig vært stor skepsis til digital helsehjelp.
Det er sant at det finnes de som mener at psykologer i fremtiden kan erstattes med apper og roboter. Det finnes allerede programvare som kan identifisere emosjoner og mikroemosjoner like effektivt som mennesker. Dr. Paul Ekman, som er kjent for sin forskning innen emosjoner og ansiktsuttrykk, er grunnleggeren av et firma som har systematisert og selger slik programvare. Programvaren brukes idag både til opplæring av fastleger og som verktøy for Politi og tollvesenet. University of Southern California har utviklet en løsning der en programvare simulerer en psykolog (på en PC-skjerm) og samtidig bruker sensorer og algoritmer for å diagnostisere og delvis behandle soldater og veteraner med Post-traumatisk stresslidelse [4] . Mange synes dette er skummelt. Ting som bare for få år siden var science fiction, er nå tilgjengelig i det virkelig liv. Intelligente mennesker som Bill Gates og Elon Musk har uttalt at den teknologiske utviklingen går for raskt og allerede har kommet ut av kontroll. Deres uttalelse om at kunstig intelligens (AI) i fremtiden «kan true menneskehetens eksistens» kan også virke som tatt ut av en science fiction film. Det er derfor ikke rart at både «folk flest» og psykologer synes at «et moratorium» er på tide. Man tenker seg da en slags pause fra teknologisk utvikling med en samtidig refleksjon om hva målet med teknologien egentlig er. Som kjent har mennesker alltid vært redd det ukjente. «Hic sunt dracones» sto det på de hvite flekkene på kartene i gamle dager. «Her er det monstre». Det har likevel ikke hindret utforskning eller kolonisering av de mest ugjestmilde og skremmende landområdene i verden.
«More human than humans» is our motto [5]
Mange med meg har latt seg inspirere og skremme av science-fiction filmer. Noen er utopiske, men de fleste er dystopiske. De viser ofte en verden der roboter eller monstre har tatt over eller blir hindret i å ta over i siste liten. Som psykolog er likevel det nest spennende i disse filmene forholdet mellom mennesker og roboter/monstre. Som mellom Mr. Deckard og replikantene i «Blade runner» eller mellom Susan Calvin og Sonny i «I, Robot». Noen ganger endres forholdet slik at robotene og monstrene blir mer menneskelig, kanskje mer menneskelig enn menneskene (for eksempel i Alien-filmene, Terminator og Westworld). Hvordan vi ser på digitale helseløsninger er også i endring.
Det finnes idag god dokumentasjon på at digitale psykologiske helseløsninger har effekt på en rekke lidelser. I tillegg kan digitale helseløsninger bidra til å utjevne geografiske forskjeller på tilgjengelighet til forebygging og behandling, gjøre spesialisert behandling lettere tilgjengelig både for pasienter og terapeuter, rettes mot populasjoner som vanligvis ikke oppsøker eller nyttiggjør seg behandling og gjøre eksisterende tilbud mer kost-effektivt. Dessuten kan digitale løsninger gjøre forebygging mer tilgjengelig og mer individuelt tilpasset i form av digital selvhjelp og digital veiledet selvhjelp.
De fleste psykologer er klar over dette. Verdens helseorganisasjon anbefalte digitale helseløsninger allerede i 2013. Norsk psykologforening godkjente Psykologenes forening for digital helse (Digpsyk) som faglig interesseforening i 2016 [6]. I tråd med dette, beskriver stadig oftere psykologer og andre helsearbeider seg som positiv til digital helseløsninger. Både Digpsyk og psykologer som var tidlig ute på området, får stadig flere henvendelser om informasjon og opplæring fra alt til apper til e-terapi.
Selv går jeg den andre veien. Gjennom min erfaring med digitale helseløsninger, og særlig apper og såkalte algoritmer, er jeg mer redd enn før for at digitale helseløsninger kan bidra til marginalisering av menneskelig kontakt. Det betyr ikke at jeg mener at den terapeutiske relasjonen ikke kan opprettes gjennom e-terapi og lignende. Men det betyr at jeg mener vi må utvikle og spre det jeg kaller «Varm teknologi». Som ordet viser til er det i motsetning til kald teknologi. Teknologi kan defineres som systematisk bruk av kunnskap om verktøy og teknikker for å løse et samfunnets problemer. Jeg definerer varm psykologi som teknologi som bringer mennesker sammen. Apper, spill og andre dingser kan være nyttige til spesifikke formål, men det vi trenger er teknologi som supplerer og forsterker relasjonen mellom mennesker generelt og mellom pasient og terapeut spesialt.
Et godt eksempel på dette er AVATAR Therapy for Refractory Auditory Hallucinations utviklet ved University College of London. Som navnet sier er det en programvare som er utviklet som ledd i behandlingen av vanskelig behandlingsbare hallusinasjoner. Programvaren gjør det mulig å lage en realistisk visualisering av et ansikt som representerer pasientens hallusinasjon. I tillegg brukes programvaren til å endre terapeutens stemme slik at den matcher stemmen til hallusinasjonen. Pasienten tar på seg en hodetelefon og sitter foran skjermen med terapeut ved siden av eller i et annet rom. Sammen rollespiller de samtalene mellom pasienten og hallusinasjonene som pasientene har til vanlig. Målet er ikke å fjerne hallusinasjonene, men at pasienten skal oppleve mer kontroll og mestring i relasjon til stemmene.
Som eksempelet viser er ikke bare AVATAR varm teknologi, det er også innovasjon. Psykologi og teknologi har det til felles at de begge er tilgrunnliggende kreative i sin natur. Teknologi utvikler seg ofte langs stier man ikke forventer. Slik er det med psykoterapi også. NOKIA produserte papir og støvler før de i en periode var markedsledende innen telefoner. Så stupte markedet da den første Iphonen kom.
Teknologi utvikler seg ofte langs stier man ikke forventer. Slik er det med psykoterapi også.
Psykologi og psykoterapi har utviklet seg i alle retninger. Noen mener for mange. Noen vil si at hver eneste psykolog og terapeut har sin egen lille teori og filosofi bak den igjen. Noen har flere. Det blir mange psykologiske terapiformer av det. Det blir lett tull og dårlig vitenskap av slikt. Men jeg tror også at det er noe bra med det.
Da jeg på slutten av 90-tallet som en av de første i landet lærte meg Dialektisk atferdsterapi, var det lekenheten, kreativiteten og nysgjerrigheten jeg ble tiltrukket av. DBT var noe helt nytt. Dr. Marsha Linehan forklarte meg at «dersom en tilfeldig fyr passerer et terapirom med DBT, skal han ikke klare å se hvem av dem som er pasient og hvem som er terapeut». Jeg lånte ut avdelingens videokamera, opprinnelig ment for at terapeutene skulle filme sesjonene, til pasientene. De laget filmer om seg selv og livet og døden. Da jeg begeistret ville rekruttere flere pasienter til behandlingen, skrev jeg følgende inklusjonskriterier:
«Gi meg de kaotiske, selvskadende, traumatiserte, suicidale, sinte og veldig triste ungdommene uten venner og med dårlig forhold til foreldrene sine som skremmer sine saksbehandlere, terapeuter, lærere og alle andre med å kutte seg, true, gråte, trikse og slå, og som dessuten ikke vil ha hjelp. Men som samtidig er sjarmerende blomster i en firkantet verden». Det er de jeg vil hjelpe. Da hjelper det ikke med «more of the same». Vi må tenke nytt.
