Forfatter
Kapteinen, altså daglig leder, sykepleier og kunstterapeut Arnaud Vallet, gir meg en varm velkomst når han, noen minutter etter avtalt tidspunkt, kommer hastende inn i kafeen. Jeg har ellers blitt godt tatt vare på så lenge, tilbudt kaffe, vann og et hyggelig bord. I taket av det mangekantede lokalet henger hjemmelagde serpentiner i de mørke takbjelkene. Assosiasjonene går til antroposofisk arkitektur, hvor organiske former og materialer dominerer det visuelle uttrykket.
Til tross for verdens dyreste offentlige helsevesen, er det ingen tvil om at Frankrike har store utfordringer, særlig når det gjelder psykiatrien. Når jeg blir spurt om hvordan livet er i Paris, er det to ting som alltid er det første jeg tenker på: Antallet hjemløse med alvorlige psykiske utfordringer som vandrer rundt i gatene, de sinte ropene, gestikuleringen og noen ganger kasting av gjenstander ut over fortauet. Det oppleves ikke som en truende aggressivitet, men som en refleksjon av hvordan denne byen, med all støyen og kaoset, presser det enkelte individet ut over grensene, mesterlig beskrevet i Delphine De Vigans «Alt må vike for natten». Det andre jeg tenker på er hvor heldig jeg er, som fra vinduet der jeg bor, mens jeg drikker min morgenkaffe, kan betrakte små lektere, sightseeingbåter med plaststoler på rekke og rad og kanalbåter med familier som spiser frokost på dekk.
Husbåten Adamant. Foto: Ine Jareid
Denne ettermiddagen er jeg ombord på Adamant, en husbåt fortøyd til Seinens høyre bredd, som huser et dagsenter under Hôpitaux Saint-Maurice. Stedet har fått stor oppmerksomhet etter at regissør Nicolas Philiberts dokumentarfilm «Sur L’Adamant» svært overraskende vant Gullbjørnen ved Berlinalen i april i år. Som så mange andre ting i denne kulturmetropolen hadde det gått meg hus forbi, og jeg ble først gjort oppmerksom på det som etter hvert har blitt omtalt som en sensasjon i dokumentarfilmens historie, av tidsskriftets redaktør.
Båten, som av utseende ligner en blanding av et vandrerhjem og en hjuldamper, ligger godt gjemt i skyggen av Pont Charles de Gaulle, noen minutters gange fra Gare de Lyon. Jeg har sett den ligge der når jeg en sjelden gang har besøkt takterrassen ved Cité de la Mode et du Design på den andre siden av elven, uten at den vekker større oppsikt. Dette er den delen av Seinen turistene sjelden oppsøker, bebodd av migranter i provisoriske telt, hvor trafikken på de til sammen ni veifeltene på Quai de la Rapée dundrer forbi.
Adamant. Foto: Ine Jareid
“La oss finne et ledig lokale,” sier Arnaud Vallet, og traver innover i skuta med kaffekopp i hånden og en håndfull dokumenter stukket inn under armen. Jeg får følelsen av at dette er et menneske som har mange prosjekter på gang. Vi kommer gjennom biblioteket, et sirkulært rom med lyskastere i taket; det føles litt som et rundt tårn, et hobbithus eller et universitetsbibliotek i Oxford, jeg vet ikke. Jeg minnes dokumentarfilmens lange tagninger hvor de massive treskoddene på utsiden av de høye vinduene langsomt åpnes og på en måte gjør skipet til hovedrolleinnehaveren. Videre passerer vi små og store aktivitetslokaler, et kjøkken og en salong, fascinerende som båten Belafonte i Wes Andersons «Life Aquatic». Veggene er vatterte med svart stoff, som skaper en dempet akustikk. Vi kommer til slutt til et lite kontor, monsieur Vallet tenner en flyttbar varmeovn og finner en klappstol til hver av oss.
Det er nødvendig å skille tydelig mellom to aspekter: Filmen, som ifølge Arnaud Vallet er en fiksjonsfilm, og som kanskje avslører mer om regissøren enn noe annet, samt dagsenteret Adamant. Filmen utforsker et alternativt univers, et flytende rike hvor innbyggerne lever i en fargerik, om enn stillferdig utopi av musikk, dans, intellektuelle diskusjoner og kunstverksteder. I virkeligheten er det ifølge Vallet de mindre spektakulære aktivitetene som utgjør stedets terapeutiske og filosofiske grunnlag: alle de små daglige gjøremålene. Ja, det er verksteder og workshops, men først og fremst involverer det kaffebrygging, innkjøp, vedlikehold, matlaging, møter og diskusjoner om små og store beslutninger i driften. På mange måter skiller ikke dette dagsenteret seg vesentlig fra mange andre lignende steder, men det er tydelig at det legger vekt på et aspekt jeg personlig synes får altfor lite oppmerksomhet i snakk om offentlige institusjoner og deres formål: stemningen. For eksempel var det helt avgjørende i prosessen at pasientene aktivt deltok i utformingen av lokalene.
Kafeen på Adamant. Foto: Ine Jareid
Et godt nok liv
Og her kommer vi inn på selve grunnidéen bak det som nå har blitt en verdensberømt institusjon. Vallet, som av vesen og bekledning like gjerne kunne vært filosof eller indiemusiker som sykepleier, legger beina i kryss og inntar en Rodinsk positur mens han tenker etter:
“Det var Dr. Eric Piel som initierte prosjektet, basert på hans liv i en husbåt ved Eiffeltårnet. Dette er viktig å fremheve fra begynnelsen av, fordi det direkte påvirker måten vi jobber på her. Dr. Piels bosted på en båt er ikke et teoretisk konsept; det er en praktisk virkelighet. Han tenkte, «Jeg har et godt liv her på båten, ved elven Seine i Paris», og han ønsket å gi en lignende livskvalitet for menneskene som var under hans omsorg – både pasienter og ansatte. Dette ble et sentralt mål og en filosofi for arbeidet hans. Han forestilte seg at både personalet og pasientene skulle nyte denne typen livsstil. Det ligger ikke langt unna det Donald Winnicott sa, om å være god nok, tilstrekkelig. Han sa at det handler ikke om å være en god mor, det handler om å være tilstrekkelig god. Så Dr. Piels holdning var: Jeg ønsker at menneskene jeg har under min omsorg skal ha et godt nok liv.”
Arnaud Vallet utdyper videre: “Så vi har ikke som mål at pasientene her skal bli kurert; bli normale, arbeidstakere eller inkludert i det sosiale livet. Vi ønsker at de skal ha en viss grad av, på et visst nivå, et godt nok liv, det livet de ønsker å leve. Noen ønsker å ha et arbeid, eller et sosialt liv. Andre ønsker bare å ha et kulturelt eller kunstnerisk liv. Og noen ønsker bare noe veldig minimalt, noe minimalistisk i livet sitt, og dette er det vi må finne sammen med dem.”
Det klinger litt av Per Fugellis filosofi, å finne sin egen vei, slå seg til ro med det som er nok. Det er interessant hvordan Vallet likestiller et liv fylt med kunst eller kultur med et som innebærer produktivitet og arbeid. Jeg tenker på Fontenehuset og de andre institusjonene som har fokus på tilfriskning gjennom jobbing. Nå er det nok en annen demografi Adamant huser, men jeg kommer ikke bort fra tanken om hvorvidt det er restene av en protestantisk etikk som gjør oss blinde for at et godt liv kan eksistere utenfor produktiviteten og arbeidslivets rammer.
Tilværelsens uutholdelige galskap
Arnaud Vallet mener at vi som profesjonelle innen helsesektoren må hjelpe våre pasienter med å finne en måte å skape forbindelse mellom galskapen i det normale livet og deres egen galskap. Ifølge ham og filosofien ombord på Adamant er et underliggende problem ved alvorlige psykiske utfordringer mangelen på en kobling til det gale i tilværelsen vi selv lever:
“Vi lever et ganske vilt liv, et liv fylt med galskap. Men pasientene savner en forbindelse, de savner en trapp. Vi ønsker bare å bygge broen mellom dette gale livet og deres liv. Det handler bare om små ting for noen, mens andre søker og bruker lang tid på å finne veien til å knytte sammen den gale verdenen vi lever i og deres eget liv. Å finne noe som gir trygghet kan ta lang tid – enten det er gjennom psykoanalyse eller andre metoder. Vi må ta den tiden de trenger for å finne veien til å leve i denne gale verdenen.”
Og det å minske distansen mellom pasientene og deres liv, ønsker og behov, og de fysiske rammene som huser det terapeutiske rommet, er helt sentralt i skapelsen av Adamant som dagsenter. Arnaud skyver brillene opp på nesen og utdyper hvor viktig prosessen i etableringen av senteret er for stedet:
“Pasientene, sykepleierne, teamet og arkitektene fra Seine Design pleide å møtes hver annen eller tredje måned for å finne noe felles mellom deres arkitekturteori og det vi skapte her sammen. Deretter begynte vi å bygge stedet. Og du kan lukte det, du kan se det. Så alle som har vært involvert i denne konstruksjonen er viktige.”
En bikube av eierskap, subjektivitet og mening
Målet er å gjøre menneskene som kommer hit til subjekt overfor hver detalj i deres daglige liv. Det innebærer at hver detalj diskuteres mellom fagfolkene og pasientene: “Prisen på kaffen, døren åpen eller stengt, stedene, rommene, studioene, hva skal vi spise, hva skal vi ikke spise, når skal vi åpne. Alt må diskuteres i fellesskap.” Det er mange steder i Frankrike som deler tankegangen, men de representerer ifølge Vallet fortsatt en liten minoritet sammenlignet med konvensjonell psykiatri. Disse diskusjonene gjengis også i dokumentarfilmen, noen ganger med en varm og humoristisk undertone, andre ganger vises det hvordan pasientenes ønsker ikke alltid er forenlige med personalets tanker om hva som vil gavne stedet og gruppen.
Årsaken til psykisk sykdom i dag er ifølge Vallet fremmedgjøringen i forhold til verden, mangelen på mening i daglige aktiviteter. Han forteller lidenskapelig om tapet av mening ved industrialiseringens fremvekst, hvordan håndverkere ble fabrikkarbeidere og vi ble fremmedgjorte overfor arbeidet, og trekker en parallell mellom dette og hvordan det konvensjonelle sykehusvesenet påvirker mennesker med psykiske lidelser:
“Det er det samme i sykehusene, folk mister følelsen og formålet med det de gjør. Så, i psykiatriske patologier eller lidelser, for eksempel når man er deprimert, mister man subjektiviteten. Du vil ikke være i stand til å koble deg til ønskene dine, du ønsker ingenting, du vil ikke gå på kino, du vil ikke barbere deg og vaske deg, du vil ikke se vennene dine. Du er deprimert, du hører stemmer i hodet, og du vet ikke hvorfor. Du mister subjektiviteten din. Så det er en fremmedgjøring for arbeiderne, de mister formålet og meningen med det de gjør, og pasientene mister subjektiviteten sin.”
Årsaken til psykisk sykdom i dag er ifølge Vallet fremmedgjøringen i forhold til verden, mangelen på mening i daglige aktiviteter.
Når Arnaud Vallet skal forsøke å forklare hva som skiller Adamant fra andre behandlingsinstitusjoner, beskriver han følelsen av å være i en bikube. Det summer av liv, men det er også plass til hvile. “Det jeg ikke liker ved psykiatriske sykehus er at det virker som pasientene venter på noe, men ingen vet hva de venter på.” Det lyder som Becketts Mens vi venter på Godot, hvor de to karakterenes eksistens beror på å vente på Godot, en person vi aldri får vite hvem er, mens dialogen taper alt av mening og sammenheng og flyter ut i absurditet og repetisjon. Ombord på Adamant derimot, forklarer Vallet, virker det som om alle gjør noe:
“Det gir en følelse av en mer dynamisk indre verden bygget på et formål, ja, på daglige aktiviteter. Å være med på å bestemme prisen på kaffen og så videre gir en opplevelse av å være en aktiv aktør.»
Jeg liker sammenligningen med en bikube. Det, og båten som fysisk konstruksjon, står i sterk kontrast til hvordan moderne institusjoner bygges: store, åpne og skarpt opplyste fellesområder, der mennesker kan se hverandre gjennom glassvegger, men ikke er i kontakt med hverandre, ikke vedgår hverandre.
Å være ønsket
Arnaud Vallet fortsetter engasjert mens han peker ut mot teltleiren på kaien: “Samfunnet har et problem med annerledeshet. Jeg kan forestille meg at vi kunne ønske migranter velkommen til steder som dette, men det er kanskje bare én eller to slike steder i Frankrike. Mesteparten av tiden ser du folk som har gått tusenvis av kilometer fra krig for å komme hit og bo i telt. Her er det folk fra afrikanske land som ikke vet hvordan de skal klare seg, og de er her midt på vinteren, uten strøm, varme eller beskyttelse.»
Han trekker paralleller til Montessoriskolen, Steiners pedagogikk og andre institusjoner som ofte imponerer med å klare å favne et større aspekt ved menneskelig variasjon:
“Man lurer på hvorfor ikke alle steder kan være slik. Jeg vet ikke hvorfor, men samfunnet vårt har et problem med å ønske gamle mennesker velkommen, ønske migranter velkommen, ønske nyfødte velkommen, ønske hvem som helst velkommen. Det er et problem med å ønske annerledeshet velkommen i Frankrike.”
Vektleggingen av miljøterapi betyr ikke at en mer tradisjonell psykoterapi ikke er en del av behandlingstilbudet. Pasientene deltar i regelmessige samtaler på et tilhørende senter i mer konvensjonelle rammer. Arnaud Vallet oppsummerer i korte trekk hvordan den franske psykiatrien har utviklet seg over tid, inkludert påvirkningen fra ulike strømninger som den italienske anti-psykiatriske bevegelsen, samt Lacan og Foucault og en hel rekke andre navn.
Atmosfærens filosofi
Kontrasten mellom en jordnær og pragmatisk tilnærming til bruk av nære omgivelser som en terapeutisk ramme, og den mer opphøyde og intellektuelle tilnærmingen i fransk psykiatri, blir tydelig. Dette manifesteres på Adamant gjennom regelmessige forelesningsrekker og debattforum omkring antropologi, filosofi og arkitektur innenfor en psykiatrisk kontekst. Et tema som går igjen er dette med stemningen. Bruce Bégouts økofenomenologi og atmosfærisk design er en stor inspirasjonskilde, da mennesker med psykiske utfordringer i følge Vallet ofte ikke har lært hvordan man skaper en god atmosfære omkring seg og sitt daglige virke:
“Problemet er at nå vil regjeringen bygge sykehus uten atmosfære, bygninger med neonlys! De overser dermed den viktige faktoren atmosfære og hvordan man har det i tiden man må tilbringe i institusjonen. Alt dette, mener Winnicott, kan spores tilbake til begynnelsen av det 20. århundret. Den siste konferanse han deltok på før han døde var i oktober 1970. Der reflekterte han over hvordan medisin ved århundreskiftet ble teknisk og separerte omsorg og kur. Han påpekte at medisinens opprinnelse lå i å kombinere omsorg og kur, men at vi i dagens samfunn, på grunn av teknologiens kraft, har mistet denne essensielle forbindelsen.”
Problemet er at nå vil regjeringen bygge sykehus uten atmosfære, bygninger med neonlys!
Arnaud Vallet beklager, han har glemt spørsmålet mitt. Selv vet jeg ikke om jeg engang spurte om noe. Det jeg hadde i tankene var uansett ikke like spennende som det er å lytte til Vallets betraktninger. Da skal det også sies at jeg nok er over gjennomsnittlig interessert i belysning og arkitektur.
Arnaud Vallet, Céline Foegler og Sabine Berliere. Foto: Ine Jareid
På slutten av samtalen banker det på døren, og psykiater Sabine Berliere kommer inn, også hun med en klappstol. Hun beklager at hun er sen, det er mye å henge fingrene i. Berliere kjenner mange av pasientene fra andre behandlingsinstitusjoner i Paris og gjør kliniske vurderinger og overveielser omkring forløpene. I stedet for fokus på sykdom og behandling er hun interessert i å avdekke og vekke ønsker og interesser. Videre forteller hun om viktigheten av frihet som en avgjørende faktor i kontrast til hva pasientene typisk opplever på sykehuset. På mitt spørsmål om de har eksklusjonskriterier for pasienter, svarer hun at de egentlig ikke har det. Hvis det oppstår problemer med aggressiv eller annen grenseoverskridende atferd, blir dette tatt opp på fellesmøtene, og alle berørte parter får anledning til å sette ord på opplevelsen. Det samme skjer ved misbruk av rusmidler, noe som betraktes som et symptom, ikke noe som gir grunn til eksklusjon.
Det er av enorm betydning at noen venter på ens ankomst.
Sabine Berliere konkluderer på samme måte som Arnaud Vallet gjorde tidligere i samtalen: «Det sentrale ved Adamant er ønsket om å ta imot hver enkelt – å ønske dem velkommen. Det er av enorm betydning at noen venter på ens ankomst.»
Ute er det allerede skumring, og vannet på Seinen ligger stille. Denne kanten av lysenes by er fri for gullornamenter og gatelykter i art nouveau-stil. Jeg går i sikksakk gjennom den lille teltlandsbyen, en mann hinker på krykker med en skitten sokk tredd over en skadet fot. Hvor pasientene på Adamant kjemper med kaoset i sitt indre, er disse menneskene konfrontert med en ytre tilværelse i oppløsning. Kanskje er det ikke så mye vi mennesker trenger for et godt nok liv, kanskje er det bare å ha et sted hvor man er velkommen. Helst ombord på en båt.
