Det er første tur utenfor nærområdet etter innføringen av den berømte ”en kilometers radius i en time”-regelen på flere uker, og det føles nesten forbudt å være så langt hjemmefra. Men så lenge man samvittighetsfullt utfyller en attestation, har et anerkjennelsesverdig ærend og ikke møtes med noen utenfor egen husstand, er det nå lov å bevege seg fritt.

 

En sofa til besvær

-“Franskmenn hater ull”, sier den ærlige ekspedienten. “De synes det klør. Så det selger vi ingenting av her til lands. Fløyel i alle former er derimot en suksess. Særlig gul og duse pasteller”, fortsetter vår nye venn som ivrig blar frem stoffprøver. Min samboer og jeg står med et stort stykke mørk grønn vadmelsull og forstår at vi etter våre tre sofaløse år i dette landet fortsatt ikke er integrerte. Livets aller første sofakjøp for oss begge har så langt kokt ned til avgjørelsen “grønn” og “ull”, men nå har tvilen med ett satt oss tilbake til start. Kanskje er tanken om å søke tilflukt i en sofa som mest av alt minner om norsk skogbunn utløst av følelsen av usikkerhet og rastløshet som er så sigende for dette året – mangelen på relasjoner, mangelen på opplevelse av å være et menneske forbundet med andre mennesker. Jeg har lenge hatt en snikende fornemmelse av at det finnes en utløpsdato for hvor lenge samfunnet kan holde sammen i denne tilstanden.

 

Offervilje

Jeg tror ikke på vaksiner!” svarer drosjesjåføren når jeg på vei hjem i striregnet fra sofaprosjektet spør på haltende fransk hva han tenker om fremtiden. Han tror på kroppens evne til å helbrede seg selv, og mener dessuten at politikerne ikke vet hva de snakker om. Jeg tenker på de siste uttalelsene om at også det meste av 2021 kommer til å gå med til gradvis gjenåpning og vaksinering – et vaksineprogram som kan være avhengig av at hele 80 prosent av befolkningen lar seg vaksinere for å holde viruset i sjakk. Frankrike ligger imidlertid på skeptikertoppen. Små 54 prosent sier de er villige til å la seg stikke i armen, og intet tyder på at vaksinen ansees som adgangsbilletten til et sosialt liv.

 

En nyhetsreportasje fra første nedlukning gjorde særlig inntrykk på meg; en fortvilt arbeidsløs mor bodde i en ettroms leilighet i det 18. arrondissement med plass til kun en enkelt seng som hun delte med sin 13 år gamle sønn. Det eneste hun kunne gjøre for å gi sønnen litt privatliv var å la ham være i fred mens han satt med skolearbeid.  Av respekt for reglene gikk de to ikke ut mer enn høyst nødvendig; en enkelt tur til butikken eller basketballbanen hver annen uke.

Jeg har lenge hatt en snikende fornemmelse av at det finnes en utløpsdato for hvor lenge samfunnet kan holde sammen i denne tilstanden.

To måneder varte utgangsforbudet. I det minste hadde mor og sønn en egen leilighet, hvilket ikke er tilfellet for de nær fire millioner mennesker i dette landet som ansees å ha ”utilstrekkelig losji”. Groteske bilder av småbarnsfamilier presset sammen i heslige omgivelser dukket opp i mediene, midlertidig innlosjering i små rom fylt med søppel og kakerlakker og med mindre enn én kvadratmeter per person. De samme bildene dukker opp i bevisstheten når jeg i leser om indignerte middelklasseforeldre i som mener det er urettferdig at ungene ikke kan gjøre hva de vil etter skoletid, eller festdeltagere som truer med å saksøke kommunen fremfor å betale bøtene de har fått. Men privilegier gjør oss blinde, ikke nødvendigvis lykkelige.

Foto: Ine Jareid

 Liberté, égalité,soirée

Hvorfor er det egentlig så vanskelig å bare holde seg til reglene? Diskusjonen går hissig mellom samboeren min og meg mens staselig kledde mennesker med champagneflaska i den ene hånden og paraply i den andre piler over de våte brosteinene tydelig på veg til aftenens soirée. Vi diskuterer spillteoretiske og sosialpsykologiske fenomener, men synes ikke noe kan forklare denne trangen til ikke å bare snike seg til litt sosialt samvær, men fullstendig indiskre avholde arrangementer som bryter kontrakten vi alle (om enn ufrivillig) har inngått med hverandre i året 2020. Klynger av unge har samlet seg omkring trapper, benker og idrettsanlegg, helt uten munnbind eller avstand som de ellers er pålagt både på skolen og på gaten. Trangen til fysisk nærhet er så tydelig – de sitter nærmest oppå hverandre på den kalde asfalten, som én stor organisme drevet av hormoner, identitets- og bekreftelsessøkende. Til tross for skyhøye smittetall, et hardt presset helsevesen, skremmende mange dødsfall og det faktum at vi fortsatt er i nedlukking er det tydeligvis ingen grunn til å bremse festen. Dette  i sterk kontrast til første nedlukking hvor Paris lå som en spøkelsesby kun avbrutt av en daglig felles applaus for hardtarbeidende helsepersonell. Den franske regjeringen kan imidlertid ikke bestemme hva folk foretar seg i private hjem, og jeg tør heller ikke tenke på hva det ville forårsake av opptøyer dersom dette ble endret. Frihetstanken står sterkt i dette samfunnet, også selv om en enkelt fest i denne tiden kan bety ytterligere begrensning for oss alle, med størst konsekvens for allerede isolerte, sårbare menneskers. Men kan trangen til frihet forklare denne villigheten til å handle mot bedre vitende?

Det er opplevelsen av mening, ikke lykke, som bærer oss gjennom vanskelige tider.

 

For de fleste av oss bestod dette annerledesåret mest av hjemmekontor, Netflix, lesing og halvveis gjennomførte yogaøkter. Og for svært mange – en påtrengende følelse av ensomhet og gradvis tap av mening. I en workshop-serie jeg var medfasilitator på, behandlet vi temaet Ikigai (et japansk begrep kanskje best oversatt som “det som gir livet mening”). Den gangen var verden normal, og vi kunne samle grupper av franske skolebarn, ungdom, universitetsstudenter og voksne til å prøve eksperimentelle multimodale øvelser for å skape forbindelse, felles refleksjoner og ikke-verbale opplevelser knyttet til mening. I workshoppen gjorde vi et stort poeng ut av å benytte kraften i den menneskelige tilstedeværelsen, den psykologiske effekten av tillit og nærhet mellom mennesker, gleden og tryggheten i kreative fellesskap, magien i ritualer og kraften av felles idemyldring til å utvikle en felles og individuell forståelse av det meningsfulle. For mens lykkefølelsen er midlertidig, er tilstedeværelsen av mening i aktiviteter og relasjoner – den distinkte opplevelsen av at “min eksistens på jorden har en intensjon”  – av lengre varighet. Det er opplevelsen av mening, ikke lykke, som bærer oss gjennom vanskelige tider.

Å overvinne isolasjonen

Men er opplevelsen av at noe er meningsfullt egentlig kun en tankemessige konstruksjon hvor man gir seg selv en intellektuell begrunnelse (eller tillatelse) for at jeg – akkurat jeg – får lov til å være her?» At den plassen jeg til enhver tid opptar på jorden, den har jeg rett til i kraft av noen verdier jeg besitter, aktiviteter jeg gjennomfører (eller streber mot) og aller viktigst: relasjoner jeg er en del av? Mitt liv er altså ikke meningsløst, noen bekrefter min eksistens, altså er jeg reddet? Er det smertefulle i depresjonen en sorg og fortvilelse over å ha glemt disse begrunnelsene? Og er det hold i dette rasjonelle eller er det bare en fornektelse av den uungåelige sannhet at min eksistens per definisjon verken er meningsfull eller meningsløs; den bare er?

Foto: Ine Jareid

I 2020, i en verden helt uten kreative fellesskap (eller sofa) men med evigheter av tid til kritisk tenking, sitter jeg leser psykoanalytikeren Erich Fromms klassiker The Art of Loving mens jeg funderer over dette behovet for mening, og om relasjonen til andre i virkeligheten er grunnlaget for alt vi tillegger mening. Fromms holdning er at menneskets aller sterkeste behov er ønsket om å smelte sammen med andre mennesker. Ifølge ham er dette den “mest fundamentale av alle drifter og lidenskaper, det er den kraft som holder menneskeheten sammen. Å mislykkes i å virkeliggjøre dette ønsket, fører til vanvidd eller destruksjon – selvdestruksjon eller til at andre ødelegges.”

 

Assosiasjonene går noe ufrivillig til de de siste års mange terrorangrep, hvor en stor del fant sted i dette landet, de mest groteske innenfor min lille en-kilometers radius. En dansk utenrikskorrespondent i Berlingske  Tidene oppsummerte treffende fellesnevneren mellom mennene bak angrepene ved å studere måten de fremstilte seg på sosiale medier; nemlig det som bokstavelig talt mangler i bildet. “Det er ingen menneskelig lykke. Det er ikke en bokhylle i bakgrunnen med familiebilder – ikke et eksamensbevis. Det er ingen kone eller partner, som holder ham i hånden. Det er bare en enslig mann og hans våpen”. Ingen av terroristene hadde heller noe særlig kontakt med jobbmarkedet eller med storsamfunnet forøvrig. En terrorhandling begått av enkeltmennesker må være den ultimate konsekvensen av fraværet av (og desperate søken etter) meningsfulle relasjoner, forbindelser og aktiviteter. Eller kanskje heller bevisstheten om mangelen på disse?

 

I følge Fromm er det nemlig bevisstheten om adskiltheten som skaper behovet for forbindelse, som han beskriver så presist og hjerteskjærende:  “Denne bevisstheten om seg selv som en separat enhet, bevisstheten om hvor kort dets eget liv er, om at det fødes uten selv å ha villet det og dør mot sin vilje (…) bevisstheten om sin egen ensomhet og isolasjon, om sin hjelpeløshet overfor naturens og samfunnets krefter, alt dette gjør menneskets isolerte, adskilte tilværelse til et uutholdelig fengsel.”

 

Valg og konsekvenser

Jeg vil påstå at kjernen i så og si all menneskelig lidelse ligger i det vanskelige i å være menneske blant menneskene. Hvem jeg er i forhold til de andre. Blir dette enda vanskeligere uten den geografiske nærheten og sanselige opplevelsen av forbindelsen til hverandre?

Jeg fristes til å under meg over hvordan mette, varme, trygge mennesker kan bli så rasende over å måtte overholde en-meterregelen at vi velger å sette andre menneskers liv i fare. Er det den instinktive trangen til sammensmelting som gjør at vi simpelthen ikke klarer å styre våre handlinger og se konsekvensene av dem? Eller er det kanskje bare likegyldighe?. Å sammenlikne terrorangrep med å bryte hygieneregler er ikke hensikten her. Men mennesker er vi alle sammen.

Tilbake i sofadilemmaet står vi nå med fem stoffprøver. I løpet av to timer har vi ikke utrettet annet enn å skaffe oss selv flere valgalternativer, hvorav to klør, to er for dyre og én likner noe fra et bedehus på 70-tallet. Ekspedienten har gitt opp og trukket seg tilbake. Vi går tomhendte hjem fra sofabutikken, men når kvelden kommer stiller vi to lenestoler tett ved siden av hverandre og leser, lytter til musikk eller ser en film i stille sameksistens. Vi er heldige, vi har alt vi trenger og vi har hverandre. Du ser at jeg eksisterer, altså er jeg.

Konsekvensene av trangen til fysisk manifestasjon av forbindelse ble tydelig da de franske myndighetene nå plutselig kom med følgende kontramelding: I stedet for fri ferdsel med gjenåpning av museer som planlagt fra 15. desember, blir det nå innført totalt portforbud fra klokken 20.00. Også på nyttårsaften. Vi får håpe det nye året bringer nye muligheter til å se hverandre, ta vare på hverandre og gi hverandre opplevelsen av mening og å være forbundet.