Arbeidsklær

Død mann på stranden

Da jeg ankom Hirtshals med båten en mørk og regnfull torsdag i midten av februar sto drosjen som vanlig og ventet på meg.

– Arne?
– Ja.

Etter et par minutter:

– Var det mye sjø?
– Nei, ganske rolig.

Nok et minutt:

– De fant en død mann på stranden i går.
– Det var ikke bra.
– Nei.

De er ordknappe disse nord-jydene. Resten av den korte turen foregikk i taushet. Vel fremme ville ikke bildet av død mann på stranden gi helt slipp. Det fikk meg til å tenke på et maleri av den danske maleren Michael Ancher. Det er et stort maleri, naturalistisk i stilen. Motivet er en død fisker som ligger på en benk omkranset av sine arbeidskamerater, og det jeg antar er hustruen. Bildet henger i Skagen museum, like ved Brøndum hotell, stedet Michael Ancher ofte frekventerte sammen med sine kunstnervenner.

Drømmer og demoner

Tankerekker er ikke alltid like logiske, men i dette tilfelle var det forståelig at jeg kom i tanker om maleren P.S. Krøyer. Han var venn av Ancher og  den som satte Skagen på kartet da han slo seg ned der og trakk til seg en rekke nordiske kunstnere. Det var visst noe med lyset der oppe.

Der Munch ville vise frem sine demoner jaktet Krøyer drømmen.

Den neste tanken handlet om det feststemte bildet Hipp Hipp Hurra som mange forbinder med dansk sommer. De festkledde deltakerne er benket rundt et bord og skåler med hverandre. Det hel er ren idyll, som det er i så mange av Krøyers motiver. Hans malerier står i sterk kontrast til Edvard Munchs dystre motiver. Som danskene sier: «Vi har Hipp, hipp hurra, dere har Skriket.»

Både Munch og Krøyer slet med tungsinn. Forskjellen lå i hvordan de uttrykte seg. Der Munch ville vise frem sine demoner jaktet Krøyer drømmen. Men ser man bak penselstrøkene er det mye lidelse, lengsel, sjalusi og fortvilelse også i hans bilder. Det handler om uttrykksformer.

Moteriktig?

Det er nå tanken gjør et nokså stort sprang. Hvorfor og hvordan vet jeg ikke, men den mener å vite at både Krøyer og Munch har oppholdt seg i Paris over lengre perioder, riktig nok ikke samtidig, men for begge skal byen og miljøet der ha hatt betydning for deres utvikling som malere. Jeg finner en bok i hyllene her med tittelen Krøyer og Paris. Franske forbindelser og nordiske toner.

Neste assosiasjon er mote – klær – det ytre. Det er verdt å merke seg at Edvard Munch sitt portrett av Dr. Jacobsen fra 1909, malt etter at Munch ble innlagt på Dr. Jacobsens nerveklinikk i København etter opprivende år i Paris og Berlin, viser sist nevnte ulastelig kledd i dress. I artikkelen The fine art of patient- doctor relationship skriver M. P. Park (2004) om malere som har portrettert sine behandlere. En gjennomgang av disse bildene viser at de portretterte i høy grad synes svært bevisste hva angår ytre fremtoning. Mye tyder på at dette ikke bare var i anledning av at de ble portrettert.

Som psykolog har jeg jo for det meste befattet meg med det indre, famlet meg frem i dunkle sinn, lett etter skjulte motiver, tanker på avveie, urealistiske forventninger. Hva med det ytre? Jeg har kjennskap til at noen psykologer mener de har evnen til å lese kroppsspråk. Det vitenskapelige grunnlaget for denne ferdigheten skal være høyst tvilsomt. Men hva med klær? Har de noe å si for hvordan vi oppfattes av både oss selv og andre? Mens klær før handlet mye om klassetilhørighet og sosiale konvensjoner har vi i dag nærmest en ubegrenset mulighet til å kle oss som vi vil. Det gjelder både terapeuter og pasienter. Da er det ikke urimelig å tenke at måten vi kler oss på ofte kan være et utrykk for hvem vi er. Eller for å snu på det, hvordan påvirker klærne den som bærere dem? Det sies at klær skaper folk. Skaper det også terapeuter?

Klær er ikke bare et signal som kan påvirke omgivelsene, de skal visst nok også påvirker personen som bærer dem.

Dersom vi skal tro studier gjort på hvilken innvirkning klærne vi bærer har på kognisjon, følelser og atferd, er svaret ja. Det er en sammenheng her. Klær er ikke bare et signal som kan påvirke omgivelsene, de skal visst nok også påvirker personen som bærer dem. Adam og Galinsky (2012) introduserte begrepet Enclothed cognition. De hadde gjennomført et eksperiment hvor de mente å ha påvist at både den fysiske opplevelsen av det vi kler oss i, og den symbolske betydningen klesplagget har, påvirker vår kognisjon. Selv om dette første eksperimentet har sine svakheter, har senere forskning på området gitt støtte til grunnideen.

Klær kan også ha betydning for relasjon og allianse. Eller for å sitere Marie McCarthy (2017):

As personal clothing choices influence our everyday life, clothes that psychotherapists wear while working with clients do have a significant impact on client/psychotherapist relationship […]. The research suggests that clothing does have an impact in the therapeutic space and psychotherapists need to be aware of the way they dress while working with clients.

Tenkte jeg det ikke. Alt søkelys på relasjon i utdanningen – men hvor mange studier med tema relasjon har tatt hensyn til påkledning?

Motebevisst?

Jeg skal ikke påstå at jeg er en motebevisst person, men en viss interesse for moter har jeg hatt.  Første minnet jeg har om dette må være min egen konfirmasjon, hvor jeg fikk kranglet meg til innkjøp av en blå fløyelsdress. Jeg har også noen vage minner om Per Spook fra min tidlige ungdom, noe så sjeldent som en norsk moteskaper med tilhold i Paris. Da jeg for en del år siden tok imot stillingen som fagdirektør endret jeg klesstil og begynte å kle meg i svart skjorte,  jakke og bukse. Antar jeg trengte en rustning. En hud utenpå huden.

Albert Ellis pleide å kle seg uformelt, på bilder opptrer han ofte bare i lys skjorte med lange flipper, åpen i halsen sjelden slips, antrekket av og til supplert med en åpen jakke. Aaron T. Beck opptrer som regel i dress og fargerik tversoversløyfe, sløyfen ofte i nyanser av rødt. I en artikkel publisert i Hufferpost i 2020 under tittelen What Therapists Wear To Work, and How It Changes The Way You See Them har Lisa Peterson intervjuet en rekke terapeuter, de fleste kvinnelige, om hvordan de kler seg. De som er intervjuet, virker svært bevisst på sin påkledning i tillegg til bruken av smykker og sminke. Faktorer de tar i betraktning er blant annet egen alder, type pasienter og om de skal ferdes utenfor terapirommet i forbindelse med eksponeringstrening.

Antar jeg trengte en rustning. En hud utenpå huden.

Noen tar det enda lenger. Dr. Carolin Mair, britisk psykolog og forsker med en Ph.D. i kognitiv nevrovitenskap betegnes som en Fashion Psychologist. Hun er opptatt av hvordan psykologi kan bidra til å påvirke motebransjen og sier blant annet følgende i et intervju i magasinet Who What Wear:

– To me fashion psychology sounds like “wardrobe therapy,” which isn’t at all what I do. I’m a cognitive psychologist who applies psychological science to the context of fashion.

Hun er også genuint opptatt av hvordan klær virker inn på selvfølelse og hvordan de kan brukes terapeutisk:

– I developed the world’s first and only master’s courses that apply psychology to the context of fashion. These are the MA psychology for fashion professionals or the MSc applied psychology in fashion at London College of Fashion. I’m delighted to say that the MSc has been accredited by the British Psychological Society, which enables graduates to continue studying to become Chartered Psychologists at some point in the future.

Terapeutiske ferdigheter

Det bringer meg over til temaet terapeutiske ferdigheter. Jeg har lest gjennom oversikten på NFKT sine nettsider over hvilke ferdigheter vi trenger for å kunne fungere som gode kognitive atferdsterapeuter. Som jeg fryktet, står det ikke et ord om ferdigheter knyttet til å iføre seg de rette terapeutiske gevanter for å oppnå en god relasjon til pasienten. Dette i motsetning til hva som for eksempel står å lese om humoristisk sans under generelle metaferdigheter. Overskriften er «Bruke og reagere på humor»:

Dette innebærer evnen til veloverveid bruk av humor. Man bør forstå̊ hvordan humor kan brukes til å hjelpe pasienten, for eksempel ved å normalisere opplevelser eller minske spenninger. Man bør her være klar over risikoen for at humor kan underkjenne pasientens følelser, ta oppmerksomheten bort fra følelser eller oppleves som grenseoverskridende. Det er viktig å kunne reagere på pasientens humor på en måte som stemmer overens med hans/hennes intensjoner, og at man er mottakelig for skjulte budskap.

Humor anses tydeligvis som svært viktig. Mye av det samme kunne vært sagt om påkledning, men klær synes ikke å tillegges noen betydning i det hele tatt. Det er sagt og skrevet mye om psykoterapi, om hva som er virksomme faktorer, spesifikke og generelle. Mye av dette er jeg sant og si usikker på berettigelsen av. Det er mye «keiserens nye klær» ute og går innen vårt fag. Men hvorfor denne manglende interessen for nettopp klær?

Den døde mannen på stranden

Jeg vet ikke hvordan den døde mannen på stranden var kledd. Det eneste jeg vet er at han ikke kom sjøveien. Utover det er omstendighetene uklare. Den druknede fiskeren på bildet i Skagens Museum derimot, er ikledd den tidens arbeidstøy, antagelig laget av bomullsstoff impregnert med rå eller kokt linolje. Hodeplagget til fiskerne som står rundt ham er sydvester fremstilt på samme måte. Antrekket var tilpasset arbeidet. Hva som er det best egnede arbeidsantrekket for kognitive atferdsterapeuter vet jeg ikke, her trengs både forskning og motedesignere. Men slik det er nå kan vi ikke ha det!