Bak kallet

Det var her på Hotel Bristol den tyske ingeniøren Hans Ferdinand Meyer under en forretningsreise i 1939 skrev Oslorapporten, en omfattende beskrivelse av eksisterende og planlagte tyske våpensystemer som han postet til den brittiske legasjonen i Oslo. I 1943, etter at et tysk ammunisjonsskip eksploderte i Oslo havn, ble hotellet rekvirert som hospital for de sårede. Når menn passerer de 50 pleier mange av dem å utvikle en dyp interesse for 2. verdenskrig. Jeg trodde ikke Berge var angrepet av denne basillen. Det skal etter hvert vise seg hvor feil man kan ta!

Men nå er det her vi sitter, i et Art Deco inspirert interiør, og blar gjennom det rikholdige menykortet. Det er noe beroligende ved slike steder, en tidløshet som løfter oss litt opp fra det hektiske bylivet utenfor. Samtidig innbyr stedet til en viss anonymitet. Kelnerne er høflige og diskrete, vår var ung, blond og svensk med tre stjerner tatovert bak det høyre øret, lydnivået i rommet dempet. Samtidig kan man følge med på folk som kommer og går i resepsjonen. Tidvis passerer noen det er verdt å la blikket dvele ved.

Foto: Fartein Rudjord

Et langt bekjentskap

De fleste av tidsskriftets lesere forbinder nok Torkil Berge med rollen som fagperson og hans 12 år som leder av Norsk forening for kognitiv terapi. Han har i sitt mangeårige faglige virke som psykolog vært en sentral aktør i psykisk helsearbeid. Han har vært en aktiv pådriver for spredning av psykologisk kunnskap til befolkningen generelt, faglig utvikling og kvalitetssikring innenfor fagområdene klinisk psykologi og psykiatri, oppbygging av lavterskeltilbud i kommunene og bidrag for å styrke og utvikle brukerperspektivet. Han har også løftet frem den viktige sammenhengen mellom psykisk helse og arbeid, og ikke minst betydningen av klinisk helsepsykologi ved somatisk sykdom og skade. Dette har skjedd gjennom utallige foredrag, fagbøker og foreningsarbeid.

Men la nå alt dette ligge. Jeg hadde tenkt å komme litt bak det faglige kallet, litt innpå denne lett maniske mannen som person. Jeg er vel, som jeg nevnte på Inspirasjonskonferansen i forbindelse med at Berge ble takket av som leder, den i foreningen som har kjent ham lengst. Bekjentskapet strekker seg tilbake til Bergen på midten av 80-tallet, da han som lett distré ung mann dukket opp på i lunsjrommet ved ettervernet på Sandviken sykehus. Det har blitt noen bøker og atskillige foredragsturneer siden den gang.

Det er noe rituelt ved å spise på bedre restauranter, noe manualbasert som muligens kan virke tiltalende på enkelte kognitive terapeuter.

Men nå sitter vi altså her, i Vinterhaven på Hotel Bristol i Oslo, og kikker på menykortet. Vi har begge passert de seksti, men holder oss forbausende bra. Dette er ikke noe vi sier i offentlighet, men det kan bli nevnt når vi hastig møtes en gang iblant. «Du holder deg forbausende bra Torkil» sier jeg og kikker opp fra menykortet. «Takk det samme» svarer Berge litt distré. Han konsentrere seg intenst om menyen. Her er så mye å velge i, så lett å trå feil for en med litt sære matvaner. Det siste har jeg skrevet om før, i et portrettintervju publisert i Tidsskriftet da Berge tiltrådte som leder i NFKT for 12 år siden.  Nå, etter at vi har fått bestilt mat og drikke, er min plan at vi skal snakke om alt annet enn fag. Musikk, litteratur, film og fritidsinteresser står på blokken. Kanskje litt om livet også, og om døden, men ikke om vonde knær eller smerter i skuldre og armer, ikke om blodtrykk og kolesterolnivå, ved siden av 2. verdenskrig også det et yndet tema blant en del eldre herrer.

I glasset og på tallerken

Berge gikk til min overraskelse uten å nøle rett på full juletallerken ledsaget av et glass Masi Agricola Campofiorin IGT, en italiener. Selv bestilte jeg villfanget kveite fra Rørvik servert med dampet nykål, petit pois, kylling-smørsaus og sort trøffel som jeg fortsatte å drikke min Von Winning Riesling til. Det er noe rituelt ved å spise på bedre restauranter, noe manualbasert som muligens kan virke tiltalende på enkelte kognitive terapeuter. Kniver, skjeer og gafler ligger på sine bestemte steder. Servietten likeså. Glassene står på høyre side, rødvin, hvitvin og vann. Etter at man har bestilt kommer kelneren med vinen som, om den er fra flaske, åpnes ved bordet. Det duftes, smakes og nikkes. Glassene fylles, er vinen hvit plasserer kelneren gjerne flasken i en kjøler, før han eller hun trekker seg tilbake. Måltidet kan begynne. Nå gjelder det bare å finne noe å snakke om som ikke handler om fag. Da er det nærliggende å begynne med vinen.

–  Jeg har ved enkelte anledninger omtalt vin som mindfulness på flaske. Det er en behagelig, taktil og estetisk vei til nuet. Jeg slipper de litt rare øvelsene. Gjenstandene rundt meg blir vakrere, morgendagen vagere og fortiden får i mange tilfeller en vakrere etterglød. Hvordan har du det med vin Torkil?

–  Skal vi ta et glass til?

Jeg hadde nettopp drukket det siste av flasken med Risling som jeg bestilte da jeg ankom Bristol litt før Berge. Berges spørsmål om et glass til var i for seg selv svar nok. I motsetning til maten, hvor han har vært relativt smal med hensyn til smak, har han alltid vært glad i god vin.

–  Jeg har utviklet en avsky for pizza!

Tilståelsen kommer brått, som en slags bekjennelse, en åpenhet om noe omveltende som har skjedd nå i godt voksen alder. Berge blir fjern i blikket og synker litt sammen. Jeg usikker på om det er lettelse eller fortvilelse jeg kan lese i kroppsspråket.

–  Så du har spist så mye av dem at du har blitt lei dem?

–  Ikke bare lei dem, jeg har utviklet en avsky for dem. Jeg vil si det så sterkt!

–  Du godeste! Det må jeg si. Det har jo vært sikringskosten din i alle år!

Vi blir sittende litt i taushet. En skremmende tanke slår meg: Kan det være juletallerken som nå har erstattet pizza som sikringskost! En skremmende tanke, men jeg spør ikke. Selv har jeg begynt å spise marinert sild. Av en eller annen grunn har det tatt sin tid før jeg fikk smaken for Karrysild fra Nyhavn, Sol over Gudhjem og hva de nå heter alle sammen. Jeg vurderer om jeg skal nevne det for Berge, men føler at samtalen begynner å bli vel personlig, så jeg lar det ligge. På tide å lete etter ordene, de som fanger.

Ordene

Den danske litteraturkritikeren Katherine Diez skrev i sin spalte i Berlingske her forleden at hun alltid sjekker ut størrelsen og kvaliteten på en manns bokreol før hun setter seg ned og spiser et bedre måltid med ham. Jeg antar både Berge og jeg ville ha en mulighet for å komme i betraktning der. Vi har begge et lidenskapelig forhold til bøker.

–  Hvordan går det med plassen i bokhyllene?

–  Jeg har jo en veldig stor boksamling, noen tusen bøker som jeg bruker mye tid på, så jeg fordeler så godt jeg kan, i ulike rom hjemme på Nesodden, og i hytten vår på Ål. Dessuten luker jeg iblant.

–  Kaster du bøker?

–  Kjøpesenteret her på Nesodden har egne hyller for bokbytte, en utmerket idé. Bøkene forsvinner kort tid etter at jeg har levert dem, og jeg får et bilde av en glad åndsfrende. Dessverre blir det ofte til at jeg tar med meg andre bøker hjem, så det går gjerne opp i opp.

–  Jeg liker også å luke i bokhyllene, men det ender som regel opp med omplanting. Jeg prøver å fordele mine mellom huset i Danmark og Pegasus og leiligheten på Kaldnes i Tønsberg. Er det noe mønster i hva du leser om vi ser bort fra faglitteraturen?

–  Jeg leser mest klassisk skjønnlitteratur, både eldre og nyere. Ambisjonen for boksamlingen min er at den skal inneholde alle de sentrale bøkene i verdenslitteraturen, og det er jo et helt umulig prosjekt, fordi det er så ufattelig mye bra som er skrevet. Og så er jeg komplettist, når jeg først får los på en forfatter eller et tema kan jeg bli ganske ensporet, og skal ha absolutt alt. Det går nesten litt tvang i det.

–  Noen eksempler?

–  I en periode ble jeg svært opptatt av japansk etterkrigslitteratur, forfattere som Tanizaki, Kawabata, Soseki, Dazai og Mishima, men også nyere som nobelprisvinnerne Kenzaburo Oe og Shusaku Endo. Et utrolig spennende land for bokelskere! Jeg samler på bokserier, som fantastiske New York Review of Books Classics, og Gordon Hølmebakks like så fenomenale Vita-serie. Hvis jeg først faller for en forfatter, må jeg liksom ha alle bøker som han eller hun har skrevet, og da blir det jo en del. Jeg liker selve jakten etter bøker, og har mye kvalitetstid i antikvariater, både i Norge og i utlandet.

–  Tror du skjønnlitteraturen har noen betydning faglig sett?

–  Ja veldig! Jeg tror den hjelper oss til å tenke komplementært, forstå andres ønsker og ulike perspektiver, unngå det som kalles for prematur lukking i psykoterapiforskningen. Skjønnlitteraturen gir oss en mulighet til å trenge inn i andres verdener. Lesing av skjønnlitteratur er en øvelse i det. Jeg tror den er bra for å utvikle psykologisk fleksibilitet og at den stimulerer til empati og nysgjerrighet.

–  Hvis du skulle trekke frem tre bøker som du setter høyt?

–  Da må jeg nevne Søstrene Makioka av Junichiro Tanizaki. Vi følger tre søstre i tiden etter andre verdenskrig, en tid med store omveltninger i Japan, som endret seg fra det autoritære samfunnet det hadde vært før krigen. Det er en poetisk roman med, blant mye annet, nydelige skildringer fra Kyoto under kirsebærblomstringen, der jeg var på besøk sammen med min yngste datter Emma for noen år siden. Boken er nesten best når det ikke skjer noe. Thomas Bernhard har også mange gode bøker. Skulle jeg trekke frem noen ved siden av hans selvbiografiske måtte det kanskje bli Gamle mestere. Og så kommer jeg ikke utenom Knut Hamsun. Jeg snakket om mitt motsetningsfylte forhold til ham i et intervju i augustnummeret av Tidsskrift for Norsk psykologforening, for den som måte være interessert i det.

Skjønnlitteraturen gir oss en mulighet til å trenge inn i andres verdener.

Hamsun får Berge til å tenke på en historie fra andre verdenskrig. Hans onkel Egil flyktet sammen med sin far til Sverige og siden over til England hvor han til farens store fortvilelse lot seg verve til konvoifart. Skipet het Tunsberg Castle, en korvett, og ble senket utenfor Øst-Finnmark 12. desember 1944. Berge forteller at Egil mange år senere traff en tidligere soldat på ubåten som skal ha vært involvert i torpederingen, og at han hadde sagt at det ble en svært vanskelig samtale.

–  Det må jeg si. Sitter jo ofte på Kaldnes og ser rett over på Slottsfjellet i Tønsberg, men jeg har aldri forbundet det med krigen. De må ha valgt Tunsberg Castle som navn på skipet av patriotiske grunner. Det var skipsbygging her før, men jeg antar at det var bygget i England. Mens vi snakker om litteratur. Jeg har noen bekjente som er lidenskapelig opptatt av krigslitteratur, det er det visst mange middeladrende menn som er, men antar det ikke gjelder deg?

–   Jo da. Jeg har da lest mye fra krigen. Min bestefar var general, den første leder for Tysklandsbrigaden, der både min mor og far tjenestegjorde, min mor som fenrik, og jeg har vokst opp med historier om det militære. Min søster Birgitte er forresten bibliotekar på Sjøkrigsskolen på Laksevåg i Bergen. Jeg har ikke så mye krigslitteratur, men noen hyllemetere er det nok. Jeg arvet en del fra morfar, blant annet hefter som ble sendt til Norge fra England under krigen for å styrke motstandsånden. Fascinerende hefter, alle med falske omslag for å skjule det egentlige innholdet. Ett av dem har et flammende bidrag fra Sigrid Undset, som fikk sine bøker forbudt av nazistene, mistet sønnen Anders i kamp mot tyskerne i Gausdal og flyktet sammen med sønnen Hans til USA via Sverige i 1940. Kontrasten mellom Undset og Hamsun var enorm, og de sto steilt mot hverandre.

–  Har du kanskje vært opptatt av polarlitteratur også da?

–  Ja, både av Amundsen, Nansen og Sverdrup, og av engelskmennene, den store taperen Scott og beundringsverdige Shackleton. Og jeg er litt stolt over at jeg, gamle mannen, for noen år siden ble invitert av en kjempesprek kollega til å gå på ski gjennom Nord-Vest passasjen i Amundsens fotspor. Jeg er jo i rimelig god form, men jeg sa nei. Det er ikke så kjekt å bli det svakeste leddet, og treningsopplegget var daglige løpeturer i skogen med bildekk hengende etter seg.

På dette stadium av samtalen får jeg et indre bilde av Berge løpe pesende omkring i Kyoto under kirsebærblomstringen med et bildekk på slep. Jeg vet ikke hva søstrene Makioka hadde sagt til det. At han uten blygsel og med falsk beskjedenhet nevner at han var på nippet til å følge i Amundsen fotspor gjennom Nord-Vest passasjen lar jeg passere uten kommentarer. Det samme gjelder innslaget av generaler, fenriker og torpederte i familien. Det er imidlertid en annen ting jeg av en eller annen grunn ikke kan dy meg for å ta opp.

–  Når har vi jo snakket litt om krigen, hvor du nesten kan sies å ha deltatt, og du nevner at du trener mye og er i god form. Men slet du ikke mye med et kne en stund?

–  Jo, men det har egentlig vært positivt for meg. Det har fått meg til å trene mye, for å unngå operasjon. Det var ille en stund. Kneet kom liksom i veien for alt jeg gjorde og fikk stor plass i min bevissthet. Jeg hadde en forstemmende samtale med en kirurg som klarte å si at det andre kneet følger nok etter! Det var ikke bra. Jeg har skrevet en del om pasient–lege-kommunikasjon, og han gjorde det ikke så godt, snakket parallelt i mobilen med en som skulle reparere noe i leiligheten hans. Men så hadde jeg 25 minutter hos en fysioterapeut med doktorgrad på artrose, og de minuttene endret min sykdomsforståelse både når det gjelder årsaksforklaring og muligheter. Budskapet var viktigheten av riktig og systematisk trening. I dag er det nesten ikke vondt, og det er lettere å flytte oppmerksomheten over på mer interessante ting enn knær.

Min bestefar var general, den første leder for Tysklandsbrigaden, der både min mor og far tjenestegjorde, min mor som fenrik, og jeg har vokst opp med historier om det militære.

Tonefølge

De har en hyggepianist her på Bristol. Vi kan ikke se vedkommende fra hvor vi sitter, men akkordene flyter dempet gjennom lokalet. Diana Krall var pianist i hotellbaren på hotell Sheraton i Sandvika på slutten av 80-tallet, så man skal ha respekt for hyggepianister. I dag er Krall en kjent jazzmusiker som har slått seg opp på å synge og spille standardlåter. Kanskje ikke helt i Berge sin gate, men jazz er han glad i.

–  Hvis du skulle nevne de jazzartistene som har betydd mest for deg opp gjennom årene, hvem ville du trekke frem da?

–  Da kan jeg ikke komme utenom Miles Davis. Jeg var jo på konsert med ham i Grieghallen en gang. Det var en fantastisk opplevelse. Jeg satt på første benk, som var på selve scenen, og han sto bøyd over meg med trompeten sin, og jeg kunne lukte ham. Tenk å lukte Miles Davis!

Det vil jeg helst ikke tenke på! Jeg velger å la Berges valg av parfyme ligge til fordel for å høre mer om hans musikalske interesser. Sitt forhold til Miles Davis har han fortalt tidsskriftets lesere om før. Vi har ikke tid til å gå i dybden her selv om det kunne være interessant nok.

–  Ja det fortalte du om i intervjuet for 12 år siden. Men jeg har inntrykk at du har en nokså allsidig musikksmak?

–  Ja jeg har mange plater. Det går mest i vinyl nå, men jeg har mange CD-plater også.

Det fører for langt å gå i detaljer her, men vi snakker alt fra black metal, med det legendariske franske bandet Deathspell Omega, via hiphop til klassisk musikk. Det første spiller ikke Berge høyt når hans kjære kone Connie er hjemme, antar det samme gjelder hans interesse for Wagner og Nibelungen. Nå høres det litt puslete ut med black metal på laveste lydnivå, men Berge har da også sine rockeband, som The Cure, The Fall, Sonic Youth og Motorpsycho, og gamle klassikere som Velvet Underground, Rolling Stones, Sandy Denny og Bob Dylan. Han liker å bryte koden til ulike musikksjangre, klare å trenge inn i musikkens særegenhet. Samtidig har han glede av å bruke ulike typer musikk til inspirasjon når han skriver; skape sitt eget lydrom med full kontroll, slik at han ikke blir plaget av fuglekvitter og andre lyder som kan gripe forstyrrende inn i skriveprosessen. Han er ikke fullstendig hektet på selve musikkanlegget og lider for tiden av at den ene høyttaleren har forstummet.

–  Det er musikken som er det viktigste for meg, men anlegget er greit nok. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med den høyttaleren?

–  Du må antageligvis kjøpe nye.

–  Sier du det.

Berge lyder litt skuffet. Jeg nevner at jeg har laget meg streaminglister med ulik musikk som jeg bruker når jeg skriver. Berge streamer ikke musikk. Han har jo aldri hatt mobiltelefon, er ikke på face book og lever på mange måter i en analog verden. Ritualet med å sette på en vinylplate gir ham stor glede, og er en handling som jo går tilbake til tidlig ungdom. Det er fint med noe som er stabilt i tilværelsen.

Lerret

Berge har vært opptatt av film det meste av sitt liv. Han var tidlig aktiv i Bergen filmklubb og Norsk filmklubbforbund, skrev og underviste om film og var med på å starte Arthaus som ble etablert i 1992 for å sikre distribusjonen av mer ambisiøs kvalitetsfilm i Norge, og som til nå har importert over 400 filmer. Det han synes er litt trist er at han ikke får gått så mye på kino. Det blir gjerne DVDer.

–  Jeg er med i en liten privat filmklubb her på Nesodden og deltar der så ofte jeg kan. Der møtes vi, ser en film og har samtaler rundt denne. I neste uke blir det John Hustons siste film, «The Dead» fra 1984, med litt god mat til.

–  Er det noen spesiell sjanger du er opptatt av?

–  Jeg har en nokså bred filmsmak, men når det er min tur til å velge film på disse filmkveldene velger jeg gjerne en western. Har samlet litt på dem. Det er et litt begrenset univers som gjør at jeg ikke kan ta helt av med hensyn til omfang, og jeg må ikke begynne å samle på DVDer som med vinyl og bøker, det har jeg lovd Connie. Men jeg liker de gamle regissørene, som John Ford, Howard Hawks og Anthony Mann, jeg liker estetikken og den renskårne beskrivelsen av fellesmenneskelige moralske dilemmaer.

– Noen av de klassiske westernfilmene bygger vel på japanske filmer?

–  Ja, noen av dem, som De syv uovervinnelige og Sergio Leones fantastiske versjon av Yojimbo, der Clint Eastwood erstatter Toshiro Mifune. Det er først og fremst Akira Kurozawa som har vært inspirasjonen her.

Et lite tilbakeblikk, et lite blikk frem

Vi har stort sett klart å snakke om annet enn fag, og et lite gløtt bak kallet håper jeg leserne har fått. Men vi kan vel ikke helt la faget og tiden i NFKT ligge. Berge har sittet 19 år i styret, 12 av dem som leder.

–  Er det noe som har overrasket deg underveis, eller noe du vil fremheve?

–  Tja, det må vel være at vi rett og slett har lyktes. Vi er en liten forening med et stort selvbilde og store visjoner. Vårt hovedformål har jo vært å utdanne terapeuter. Men samtidig har vi hatt et ønske om å ha en samfunnsmessig relevans. Våre nettsider som har mye informasjon om psykisk helse er besøkt av mange tusen hver måned, og vi har blitt brukt av våre helsemyndigheter i nasjonale implementeringer av helsetjenester. Jeg er veldig fornøyd med hvordan NFKT har vært med på implementeringen av OCD-behandlingen, der Bjarne Hansen gjorde en så strålende jobb. Rask psykisk helsehjelp har også vært et vellykket prosjekt. Tilbudet er nå etablert i 55 kommuner, og blir i hovedsak opprettholdt også etter at prosjektmidlene fra helsemyndighetene er oppbrukt, en stram kommuneøkonomi til tross. Samarbeidet med Legeforeningen og utdanningen av et betydelig antall fastleger er jeg veldig fornøyd med. Jeg vil også fremheve samarbeidet vi har innledet med Landsgruppen for helsesykepleiere om å utvikle et etterutdanningsløp tilpasset helsesykepleiere i skolehelsetjenesten. Bruk av kognitiv atferdsterapi i rehabilitering ved somatisk sykdom og skade har også vært spennende, og de fleste rehabiliteringsinstitusjoner har i dag en slik tilnærming som en del av sitt tilbud.

Vi er en liten forening med et stort selvbilde og store visjoner.

Vi kunne sikkert ha fortsatt. Men tiden begynner å renne ut. I alle fall er glassene tomme. De har gått raskt disse timene, men ikke minst årene. Mye har endret seg når det gjelder rammene innenfor psykisk helsevern og ikke minst spesialisthelsetjenesten. Vi hadde mer tid før. Vi er enig om at tidspresset kan være en grunn til bekymring. Men hva tenker Berge om fremtiden?

– Jeg har tenkt å fortsette å jobbe klinisk i psykisk helsevern. Det er et arbeidsfelt jeg er blitt glad i, og jeg trives med kollegene og med tverrfagligheten der. Jeg pleier å si at noen av de viktigste samtalene i Norge foregår i psykisk helsevern! Jeg vil også fortsette med å undervise, veilede og skrive. Jeg har en plan A. Den handler om å fortsette med å jobbe til jeg er over 70. Mitt såkalte «mulige fremtidige selv» er å bli en seniorpsykolog, kanskje anlegge et veltrimmet skjegg. Min far døde ganske ung, yngre enn jeg er nå, og et mulig fremtidsbilde har vært at det samme kunne skje med meg. Det har vært nyttig, for jeg har tenkt at dersom jeg ikke blir mer enn 60, så skal jeg uansett kunne føle at jeg har levd og at mitt liv har betydd noe for andre.

– Så fra nå av er alt bonusår?

–  Ja, og nå kan jeg skifte perspektiv, med et mulig fremtidig selv som eldre enn farfar, over 90 år. Da ser jeg meg selv vandrende i terrenget ved hytten opp mot Reineskarvet, en sprek gammel gubbe med hund. Når jeg ikke sitter og skriver da. Vi får se.

På vei ut fra Vinterhaven virker i hvert fall Torkil Berge glad til sinns, med to nye bøker i vesken. Kanskje på vei mot en fremtid der han tilbringer stadig mer tid i rom med bøker som stadig øker i antall.