Skip to main content

Authors

I denne artikkelen kan du først lese om hva forskning kan fortelle oss om bitterhet, og tanke- og handlingsmønstre forbundet med denne tilstanden. Her er det særlig interessant å se på hva som kjennetegner dem som blir sittende fast i bitterhet og får svekket funksjon. Så vil vi gå inn på hvilke hensyn vi anbefaler å ta i psykoterapi, ettersom bitterhet ofte er en barriere mot endring. Her vil vi dele noen av våre egne erfaringer fra arbeid med bitterhet som et eksplisitt tema i psykoterapi.

Hvor kommer følelsen bitterhet fra? Kanskje når noe hindrer oss i å nå et mål, og vi føler oss skuffet, krenket og urettferdig behandlet. Samtidig er det litt skammelig å være bitter, for helst skal man være tapper og ikke klage. Hvis vi må skjule det vi føler, risikerer vi en dobbel byrde. Bitterhet har altså noen omkostninger. Vi risikerer å støte andre mennesker fra oss med et kneblet sinne som er slitsomt for andre. Dessuten er bitterhet å bære nag, og den børen kan bli tung å bære.

Så hva kan hjelpe for den som føler seg bitter? Et utgangspunkt for tiltak i psykoterapi er at bitterhet ikke kommer av skuffelse alene. I tillegg må man vedlikeholde den ved hjelp av bestemte måter å tenke på, nemlig ved å gruble og kverne. Man kverner på brutte forventninger. Grubling holder en fast i tanken på at det kunne gått annerledes. Kvernetankene gir også næring til sinne og kanskje også hevntanker, ofte kombinert med en frustrerende følelse av maktesløshet. Da blir det enda vanskeligere å legge krenkelsen bak seg. I psykoterapi kan vi sammen med pasienten utforske historien bak, og belyse følelser og behov forbundet med skuffelsen og krenkelsen. Samtidig kan vi bidra med mentale strategier for å snu de bitre tankerekkene eller i det minste gi dem mindre plass.

 

Bitterhetslidelse?

En foregangsmann i forskning på bitterhet er den tyske psykiateren og professoren Michael Linden. Hans fanesak er å få posttraumatisk forbitrelseslidelse (post-traumatic embitterment disorder, PTED) inn i diagnoselistene. Personlig er vi usikre på behovet for enda en diagnose. Vi er mer opptatt av bitterhet som en kompleks, fellesmenneskelig følelsestilstand, som, hvis den blir sterk og langvarig nok, kan hemme psykisk helse og funksjon. Men vi liker grundigheten i forskningen til Linden og hans medarbeidere, og de har gjort mange klinisk interessante funn. Så la oss først se på dem.

I likhet med posttraumatisk stresslidelse er hemmende bitterhet forbundet med en eller flere spesifikke hendelser. Men mens angst er den dominerende følelsen i posttraumatisk stresslidelse, preges posttraumatisk forbitrelseslidelse nettopp av bitterhet ledsaget av sinne og opplevelse av urettferdighet. I tillegg kommer ofte hevntørst og hevnfantasier, ledsaget av en dyp opplevelse av hjelpeløshet eller håpløshet (Linden, 2003; Linden, Baumann, Rotter & Scippan, 2007; Linden & Rotter, 2018). Personen kan trekke seg tilbake fra andre og isolere seg. Noen får en form for fobisk unngåelse av personer og situasjoner forbundet med krenkelsen man har opplevd. Den utløsende hendelsen kan for eksempel være en konflikt på arbeidsplassen, mobbing, arbeidsledighet, tap av en nærstående, negative rettsavgjørelser, alvorlig sykdom, feilbehandling i helsevesenet og skilsmisse – med påtrengende og vedvarende tanker om urett som et felles kjennetegn. Hendelsen er kanskje ikke traumatisk i ordets rette betydning, men oppleves som svært opprivende. Det kan også være flere slike hendelser, som til sammen og over tid har skapt en dyp følelse av bitterhet.

Det anbefales rutinemessig i klinisk praksis å stille spørsmål om bitterhet, slik man gjerne gjør om angst og depressive symptomer.

Personer som betegnes som å ha en forbitrelseslidelse, vil ofte tidligere ha hatt en god fungering, og tilstanden forklares ikke av andre psykiske lidelser eller personlighetsforstyrrelse, for eksempel forbundet med narsissisme eller paranoia (Linden et al., 2007). Bitterheten kan også bli kronisk fordi minnene om det urettferdige aktivt holdes ved like. Det er noe tvangsmessig og avhengighetsskapende ved tilstanden, med elementer både av straff og belønning (Linden & Rotter, 2018). Følelser av raseri, ydmykelse og av å være fornærmet eller forrådt, fremstår som selvforsterkende. De ernæres av underliggende oppfatninger som: «Ingen er til å stole på» og «Alle er imot meg». Tilstanden sementeres av handlingsmønstre preget av tilbaketrekning eller konfrontasjon, for eksempel gjennom stadige rettstvister. Som en magnet trekker kronisk bitterhet til seg flere belastninger og plager, som konflikt med andre, ensomhet, tap av motivasjon og initiativ, depressive symptomer, kroppslige plager og søvnproblemer. Dersom du spør personen selv om opphavet til disse problemene, vil han eller hun typisk vise til den krenkende og urettferdige hendelsen.

Det anbefales rutinemessig i klinisk praksis å stille spørsmål om bitterhet, slik man gjerne gjør om angst og depressive symptomer. Bitterhet er nemlig hyppig forekommende hos pasienter med ulike former for psykiske lidelser så vel som somatisk sykdom (Linden & Rotter, 2018). Det er utviklet flere ulike skalaer som benyttes i forskning på bitterhet. En av dem er «The PTED Self Rating Scale» (Linden, Baumann, Lieberei & Rotter, 2009). Den består av 19 ledd, som skåres på en 5-punkts skala fra «ikke sant i det hele tatt» til «ekstremt sant». Den starter med: «I løpet de siste årene var det en alvorlig og negativ livshendelse …», etterfulgt av ulike utsagn, for eksempel: «som såret mine følelser og forårsaket betydelig forbitrelse», «som jeg opplevde som urettferdig», «som førte til at jeg trakk meg tilbake fra venner og andre sosiale aktiviteter» og «som ofte vekker smertefulle minner». Vi kjenner ikke til at det finnes norsk oversettelse og validering av slike skalaer.

 

Troen på en rettferdig verden

La oss ta et lite skritt til siden, over til et tema nært forbundet med bitterhet, nemlig urettferdighet. Vår erfaring er at mange av de som blir sittende fast i bitterhet, har fått knust sin tro på en rettferdig verden, med påfølgende svekket opplevelse av trygghet og forutsigbarhet i eget liv.

Fra barnsbein av blir de fleste av oss innpodet en rettferdighetssans, med noen grunnleggende regler som sier at hvis vi er hederlige, vil vi bli belønnet, og hvis vi gjør noe galt, så vil vi bli straffet. Når vi føler at vi har handlet rett, og likevel blir straffet for det eller rammes av en ulykke, blir vi forvirret og rådville, og kan oppleve verden som uforståelig eller meningsløs. Å tro på en rettferdig verden, hvor folk får som de har fortjent, kan bidra til et stabilt og forutsigbart verdensbilde, redusere opplevelsen av usikkerhet og gi økt subjektiv livskvalitet (Berge & Falkum, 2013; Dalbert, 2009). Forventningen om å bli rettferdig behandlet kan gjøre det lettere å sette planer ut i livet, og kanskje også øke sjansen for å oppnå sine ønsker.

Samtidig kan det å tro på en rettferdig verden oppfattes som en illusjon fordi det finnes så mye urett i verden (Lerner, 1980). Det er imidlertid mulig å skille mellom en tro på at verden generelt sett er rettferdig eller urettferdig, og en tro på at rettferdighet vil skje i eget liv. I mediene eksponeres vi daglig for nyheter om urettferdige grusomheter, og vi vet at korrupsjon og kriminalitet skjer uten at gjerningsmennene får sin straff. Men samtidig har mange likevel en oppfatning om at i deres eget liv, i familien og på jobben, så bør verden være rettferdig, og de har gjerne også en forventning om at den vil være det. En slik tro kan fungere som en positiv illusjon som bidrar til økt trygghet og selvtillit, og dermed styrker problemløsning, i likhet med opplevelsen av at livet er forutsigbart og kontrollerbart (Taylor & Brown, 1988). Oppfatningen skaper en positiv og ofte selvoppfyllende forventning om at vi vil bli behandlet rettferdig av andre, og den stimulerer oss til selv å handle rettferdig mot dem.

I laboratorieeksperimenter har forskerne utsatt forsøkspersoner for ulike former for urettferdighet og funnet at oppfatningene om rettferdighet er forholdsvis stabile, de er nærmest som filtre som man opplever verden gjennom (Hafer & Bègue, 2005). De fleste har en tro på en rettferdig verden, men oppfatningen kan bli underminert hvis en person for eksempel utsettes for trakassering og forskjellsbehandling på arbeidsplassen, eller mobbing i skolen. Da kan personen begynne å tro at verden er urettferdig, eller at den i beste fall er styrt av tilfeldigheter, noe som i verste fall kan bli grunnlag for lært hjelpeløshet: Her nytter det ikke hva jeg enn gjør. I terapi med pasienter med høy grad av bitterhet etter opplevd urettferdighet, kan du som terapeut løfte frem fordeler ved å forsake bitterheten og gjenvinne troen på en rettferdig verden. Det er en klok holdning som det er mye å vinne på.

 

En følelsessak

I en viktig forskningsartikkel med navnet: «If you feel bad, it’s unfair», beskriver Barsky og Kaplan (2007) forholdet mellom følelser og opplevelse av urettferdighet. Emosjoner påvirker hva vi blir oppmerksomme på, hvordan vi tolker og hva vi husker av en hendelse. Spesielt i situasjoner som er uavklarte og flertydige, velger vi ofte å stole på følelsene når vi tar beslutninger. Og her kan det etableres en ond sirkel: Opplevelse av urettferdighet skaper utrygghet, irritasjon eller nedstemthet, følelser som ytterligere reduserer terskelen for å oppleve noe som urettferdig. Vår erfaring er at det i terapi er viktig å adressere ikke bare de bitre tankene, men også følelsene bak bitterheten. Det er følelser som ofte både må valideres og utforskes, for at det skal etableres en terapeutisk allianse med enighet om mål og midler i samarbeidet.

 

«Collectors of injustices»

Arbeidslivet er en arena for tre hovedformer av urettferdighet, som alle er forbundet med bitterhet hos arbeidstakere (Sensky, Salimu, Ballard & Pereira, 2015). Ressurser, for eksempel lønn, kan være urettferdig fordelt. Prosedyrer kan oppleves som urettferdige, for eksempel ved forfremmelser. Man kan bli møtt med urettferdige holdninger fra ledere og kolleger, for eksempel preget av mangel på respekt. Noen ledere gjør opplevelse av krenkelse på alle disse tre områdene til et individproblem for å legitimere egen atferd, for eksempel ved å hevde at den involverte medarbeideren er for sensitiv og sårbar. Samtidig erfarer noen ledere at enkelte ansatte nærmest konstant kjenner seg urettferdig behandlet, ofte uten at denne oppfatningen deles av andre (Berge & Falkum, 2013). Noen personer er svært krenkbare, de er det som kalles «collectors of injustices» (Sirota, Mischkind & Meltzer, 2005). Andre stiller krav om at alt må skje med den ytterste rettferdighet, for eksempel at goder må være absolutt likt fordelt til enhver tid. Disse personene kan bli et problem for arbeidsmiljøet ved at de sprer uro og misnøye rundt seg.

Et poeng å løfte frem i terapi er at å samle opp urettferdighet og bli en bærer og formidler av bitterhet på en arbeidsplass, kan slå tilbake på pasienten selv. Det kan få negative konsekvenser både for samarbeid med kolleger, arbeidsmiljø, jobbtilfredshet og egen karriere. Bitterhet i arbeidssituasjonen har sine omkostninger, på samme måte som bitterhet kan underminere tryggheten i parforhold og andre nære relasjoner.

 

Bittert selvsnakk

Vi nevnte innledningsvis at bitterhet opprettholdes gjennom bittert selvsnakk, og da spesielt av påtrengende grubletanker rundt urettferdighet og gjengjeldelse. Bitter grubling forsterker kroppslig aktivering og søvnproblemer, sinne og hevntørst (Bushman, 2002; Lievaart et al., 2017). Når grubling tar form av påtrengende, repeterende og vanemessig kverning, svekkes evnen til å løse problemer. Kvernetankene hindrer en i å gå inn i handlingsorientert problemløsning (Watkins & Nolen-Hoeksema, 2014). Denne formen for grubling synes å være en sentral del av kronisk bitterhet, også når det blir kontrollert for depresjon (Dunn & Sensky, 2018). I motsetning til grubling ved depresjon, som rettes innover mot en selv og ens symptomer, er bitter grubling i hovedsak rettet utover mot andre, nemlig de som forbindes med den urett man opplever å ha blitt gjenstand for.

Et poeng å løfte frem i terapi er at å samle opp urettferdighet og bli en bærer og formidler av bitterhet på en arbeidsplass, kan slå tilbake på pasienten selv.

Grubling blir ofte en sosial belastning gjennom fenomenet «medgrubling» («co-rumination», Spendelow, Simonds & Avery, 2017). Den forbitrede kan, om og om igjen, snakke om urettferdigheten og negative følelser knyttet til denne, og gradvis støte andre fra seg. Omgivelsene går etter hvert lei av å bli trukket inn i den bitres tankeverden. I psykoterapi er det tilsvarende en risiko for at du som terapeut blir en slik grublepartner; gang på gang snakker dere om de samme temaene. Det blir terapi på tomgang.

 

Bitterhet ved sykdom

Sykdom kan være en kilde til bitterhet. Man kan bli skuffet over at livet ikke ble som man ønsket. Fremtiden slik man så den for seg har gått tapt. Som den lovende håndballspilleren som må avslutte karrieren på grunn av artritt. Som mammaen med uhelbredelig kreft som ikke får se barna sine vokse opp. Å bli rammet av sykdom kan oppleves som dypt urettferdig: «Noen er friske hele livet, så hvorfor akkurat meg?»

 

Når kroppen ikke bekrefter din troverdighet

Noen pasienter med sykdommer som ikke gir synlige plager, kan oppleve bitterhet fordi de opplever å ikke få forståelse. De har kanskje heller ikke objektive funn som kan forklare plagene. Et eksempel på en slik sykdom er fibromyalgi, som rammer omlag 3 % av befolkningen, og som medfører langvarige smerter, ofte kombinert med vedvarende utmattelse. Sykdommen kan ikke påvises med medisinske undersøkelser som blodprøver, røntgen eller MR. Det sjofle med sykdom som ikke vises utenpå, er at andre ser deg når du er på ditt beste. De ser deg ikke når du ligger i sengen med smerter i hele kroppen og er tappet for krefter. Derfor er det ikke rart at omgivelsene ikke alltid forstår omfanget av plagene og hvor hardt de rammer deg, for eksempel i arbeidssituasjonen. Kroppen bekrefter på en måte ikke din troverdighet. En kan føle seg mistrodd, ganske alene – og bitter.

Nederlandske forskere undersøkte omfanget av bitterhet hos pasienter med fibromyalgi eller med andre former for revmatisk sykdom (Blom et al., 2012, 2014). Opp mot 1 av 5 skåret på høy grad av bitterhet. En opplevelse av at arbeidskolleger ikke forsto og anerkjente smertene og funksjonstapet, og av hjelpeløshet, var forbundet med større grad av bitterhet. Sentralt var en opplevelse av mangel på forståelse for at plagene, med sin skiftende og ofte uforutsigbare karakter, ga stor variasjon i arbeidsevne. Forfatterne argumenterer for at bitterhet kan bli en barriere for yrkesdeltakelse hos pasienter med revmatisk sykdom. Informasjon om revmatisk sykdom og behovet for tilrettelegging av arbeidsoppgaver fremheves som et tiltak, likeså det å møte pasienten på en tydelig aksepterende og validerende måte i terapi og arbeidsrådgivning.

 

Bitterhet forsterker smerter

Sigurd ble henvist til oss i sykehusets «Enhet for psykiske helsetjenester i somatikken», fordi han har leddgikt og smerter. Sykdommen er godt behandlet, og det er ingen betennelse å spore i leddene hans lenger. Men det er ingen gledelig beskjed for Sigurd å få. For hvorfor har han likevel vondt hele tiden? Det er frustrerende, og han opplever at legene ikke forstår hvor vondt han har. Å bli henvist til meg som psykolog er en krenkelse for Sigurd. Som om det er psyken hans det er noe galt med! Nettopp det blir tema i de første samtalene. Om alle som ikke forstår hvor vondt han har, om legestandens manglende kompetanse, og om sykdommen som han var så uheldig å få. Bitterheten gjør det vanskelig å komme i posisjon som terapeut.

 

Jeg: Hva tenkte du da du fikk så vondt da du var ute og gikk i går?

Sigurd: Jeg tenkte at den jævla sykdommen ødelegger alt for meg. Jeg klarer ingenting lenger. Jeg fungerer ikke i jobben, og jeg makter ikke å gå en brøkdel av de turene jeg gikk før. Det er sikkert mange som har det verre, men det er bittert.

Jeg: Er dette noe du tenker nå, eller kjente du på bitterheten da du gikk tur i går?

Sigurd: Jeg kjente bitterheten på turen i går, den kommer liksom automatisk med smertene.

Jeg: Det er vondt å gå på tur med smerter, men det høres nesten enda vondere ut når bitterheten slår følge?

Sigurd: Ikke den beste turkameraten, nei. Men når smertene kommer, setter liksom bitterheten klørne i deg.

Jeg: Har denne bitterheten noen ord, mon tro? Hva er tankene du får?

Sigurd: At det er urettferdig! Hvorfor akkurat meg, det var ikke slik livet skulle bli. Og det sliter på meg at ingen synes å forstå hvor vondt jeg har det.

Jeg: Ja, det er ikke rart at du får disse tankene når det er så vondt. Det kjipe er at slike tanker trolig forsterker smertene dine. Vil du jeg skal si litt om det?

Sigurd blir interessert i hva jeg mener. Samtalen fortsetter ved at jeg gir informasjon om «smerteporten» i sentralnervesystemet, og hvordan negative tanker kan skru opp volumet på smertene ved at det fyres enda mer smerteimpulser opp til hjernen. Smertene var en påminner om det bitre som Sigurd hadde så vanskelig for å godta, nemlig at han hadde denne kroniske sykdommen.

Sigurd: Jeg mener, hvorfor skulle akkurat jeg få en slik sykdom, hva galt har jeg gjort liksom, det er urettferdig.

Jeg: Må man ha gjort noe galt for å bli syk, mener du?

Sigurd: Nei, man må vel ikke det, men det er litt sånn det kjennes ut, som en straff, jeg var jo bare ti år da jeg fikk leddgikten.

Jeg: Enig, det er trist at man kan bli syk når man er så liten. Så det kjennes både leit og bittert?

Sigurd: Ja, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne godta det.

Jeg: Kanskje vi kan finne ut av det sammen. Jeg vet ikke om det er slik at man absolutt må godta sykdom heller for den sakens skyld, det er vel opp til hver enkelt. En fordel kan være at leddgikten tar mindre plass mentalt enn det den gjør nå. Som et tankeeksperiment, sett at du om en stund oppdager at du har godtatt leddgikten, er det noe du gjør annerledes da, mon tro?

 

Kreftsykdommen kunne vært oppdaget før

Bjørn Ivar er en pensjonert lærer som har uhelbredelig kreft. Fortsatt har han gode dager og lite plager, annet enn vedvarende utmattelse, som til gjengjeld er svært hemmende i hverdagen. Han har vent seg til å være i palliativ fase, som han sier, men han har ikke forsonet seg med grunnen til at han er det. Kreften kunne ha vært oppdaget før. En tidligere idrettsskade kamuflerte svulsten, noe som forsinket utredning og behandling. Det er opprettet erstatningssak, men Bjørn Ivar tror ikke den blir ferdigbehandlet før han dør.

Bitterheten blir et mentalt gnagsår som gjør vondt både for ham og for helsepersonellet. De møter ham med forståelse og bekreftelse, men opplever ikke at det hjelper. De har begynt å grue seg til samtalene med ham, og det tærer på empatien for ham. Nå er han henvist til Enhet for psykiske helsetjenester i somatikken, og jeg tar opp temaet bitterhet i første samtale.

 

Jeg: Jeg synes det som har skjedd deg er fælt, og det samme vet jeg at Ane (sykepleieren som følger ham opp) synes. Kreften kunne faktisk blitt oppdaget og behandlet tidligere. Det er lett å føle bitterhet da.

Bjørn Ivar: Ja, jeg er bitter på helsevesenet.

Jeg: Det er ikke rart. Det vanskelige nå, er at du samtidig er avhengig av hjelpen fra helsevesenet, altså oss. De du er sint på, er nettopp de du trenger hjelp fra.

Bjørn Ivar: Jeg klandrer jo ikke akkurat deg og Ane da, dere er jo ikke kirurger og leger.

Jeg: Jeg vet, men jeg tror likevel det er viktig å snakke om hvordan bitterheten gnager på deg og ikke vil gi slipp. Jeg vil gjerne hjelpe deg med psykologiske strategier for den utmattelsen som er så vanlig ved kreft og som gjør alt ekstra vanskelig. Jeg tror at de bitre tankene er en stor energityv som kan forsterke problemene her. Hva tror du?

Bjørn Ivar: Jeg vet ikke helt.

Jeg: Det er ikke rart dersom kvernetankene stjeler både kreftene dine og humøret ditt. Det er virkelig tunge tanker. Så jeg lurer på, skulle vi snakke om hvordan du kan begrense hvor mye av tiden din de skal få lov til å ta?

All hjelpekunst handler om balansen mellom å validere og å se muligheter. Det er lett å trå feil når vi jobber med temaet bitterhet. Jeg kunne fort blitt oppfattet som nok en krenker. I samtalene med Ane ble Bjørn Ivar enige om å strukturere temaene slik at de bitre kvernetankene fikk sin tilmålte tid, men at det også ble rom for andre viktige temaer. Det ble også lettere for Ane å finne tilbake til empatien for ham og følelsen av å være til hjelp.

 

 Forunderlig fravær

Sykdom innebærer noen ganger så mye nådeløs lidelse at vi som behandlere forundres over fraværet av bitterhet. Det er interessant å høre enkelte pasienters refleksjoner rundt dette spørsmålet, som denne 43-åringen med alvorlig hjertesykdom: «Folk spør meg av og til, er du ikke bitter? Med alt det jeg har opplevd av sykdom, tap og elendighet, så kunne jeg jo ha blitt det, jeg ser det. Jeg tror bare det ikke ligger for meg å tenke i de baner. Dessuten har det hendt meg så utrolig mye fint også. Men en må kanskje velge å se det, det fine, mener jeg».

 

Kronisk bitterhet etter mobbing og trakassering på arbeidsplassen

Et arbeidsmiljø skal baseres på trygghet, åpenhet, respekt, tillit og medbestemmelse, men dessverre er mobbing et kjent fenomen i norsk arbeidsliv. Mobbing er å være utsatt for regelmessig trakassering og plaging med liten mulighet til å forsvare seg. Det kan dreie seg om å bli ertet, truet, ydmyket eller utsatt for direkte aggressive handlinger. Personen kan bli frosset ut og utstøtt eller gjort til gjenstand for løgn, sladder og baksnakking. Å være utsatt for mobbing er sterkt ubehagelig og oppleves ofte som nedverdigende. Både jobbutførelse, helse og selvrespekt kan bli skadelidende (Einarsen, Glasø, Vie & Pedersen, 2009).

Tone, 45 år gammel, er henvist til psykoterapi. Hennes tidligere arbeidsplass var sterkt preget av konflikter og dårlig arbeidsmiljø. Årsaken er ifølge Tone, først og fremst en leder som driver med mobbing og trakassering. Alt er skjult under en sjarmerende oppførsel, men Tone kan fortelle om utfrysning, løgner, manipulering med informasjon og rå maktutøvelse.

Mobbingen fra leder pågikk i over et år, og grodde tilsynelatende frem av ingenting. Tone har grublet mye over årsakene, uten å finne svar. Den aggressive oppførselen bygget seg opp over tid, på subtile måter i starten, og virket tilfeldig og uforklarlig: «Jeg tror rett og slett at han likte å demonstrere sin makt over meg. Og så trengte han en syndebukk som han kunne henge ut». Verst av alt var kanskje baksnakkingen og ryktespredningen, som hun mener klart at han sto bak: «Det var det som gjorde at kollegene begynte å unngå kontakt med meg. Jeg følte meg frosset ut, og hadde ingen å støtte meg på. Isolert og gjort til latter. Alle vendte meg ryggen. Jeg følte meg så alene.» Tone gråter når hun forteller, og må ta pauser for å greie å komme videre. Kroppen er anspent, og hun har sterke kjevesmerter.

 

Utstøtelse

Det å bli ignorert, isolert og utstøtt fra en gruppe, kalles ostrakisme, en oldtidsgresk betegnelse for den nådeløse straffen det var å bli utstøtt fra Aten. Sosial utstøtelse kan være intenst smertefullt, og er knyttet til helseproblemer, svekket selvfølelse og livskvalitet (Berge & Falkum, 2013; Williams, 2002). «Det var så mange små ting som såret meg, og som var helt uforklarlige. Jeg fikk ikke svar på e-poster og ble ikke invitert på møter jeg absolutt burde vært med på. Til slutt var det nesten ingen som snakket til meg i kantinen. Jeg skjønte ingenting, og skjønner det fortsatt ikke. Det er ubegripelig. Jeg blir så sint når jeg tenker på det at jeg får vondt i hele kroppen. Jeg blir kvalm. At de kunne!»

Tones selvfølelse ble underminert for hver arbeidsdag som gikk. Til slutt sa det stopp, hun ble fulltidssykmeldt og sa senere opp, og er nå arbeidsledig. Hverdagen preges av en lammende bitterhet og fortvilelse. Hun går nesten ikke ut. Hun orker ikke å snakke med noen. Søvn og matlyst er dårlig. Mentalt lever hun på en måte fortsatt i fortiden, i det fryktelige siste året på arbeidsplassen, med påtrengende minner og med tanker som kretser om de samme temaene. Hun har fantasier om hevn, men føler seg hjelpeløs. Hun har gått i stå.

 

Bitterhet som tema i terapien

Jeg sier til henne at det er ikke rart at hun er bitter. Hun har blitt behandlet på en urettferdig, uverdig og helt uakseptabel måte. Det har resultert i at hun nå føler seg som en fremmed, revet løs fra fellesskapet, og hun har mistet seg selv. Men på en måte har hun også utstøtt seg selv. Hun klarer ikke lenger å lytte til seg selv, etter hva hun føler, tenker og trenger, fordi bitterheten overskygger alt. Den stenger også for muligheten for å komme videre i arbeidslivet. Hun får sterke reaksjoner bare ved tanken på jobbintervju. Tone har grunn til å føle bitterhet, fordi mobbing er urettferdig og utilbørlig, men bitterhet blir en bør man bærer på egne skuldre, og den byrden kan bli tung i lengden.

Dessuten blir det en form for dobbelt straff, først mobbing og så tvunget inn i isolasjon og bitterhet. Det har hun ikke fortjent. Hun kan heller slå tilbake ved å gjenvinne livskvaliteten. Det har hun fortjent, og det kan vi jobbe mot i terapien.

Vi blir enige om å ha bitterhet som et tema i terapien – i tillegg til andre temaer som søvnproblemer, depressive symptomer, passivitet og isolasjon, under overskriften: «Ta livet tilbake». Behandlingen inneholder elementer fra kognitiv atferdsterapi ved posttraumatisk stresslidelse, da hennes symptomer er så like: Bearbeiding av påtrengende minner og utforskning av tanker og følelser forbundet med dem. Teknikker for å skille nåtid fra fortid, og for å markere at hun er trygg nå, i situasjoner der hun opplever påtrengende og livaktige minner.

Jeg ber Tone om å legge merke til hva som skjer når bitterheten er på sitt sterkeste. Hun registrerer forhold som utløser den og som holder den ved like, likeså unngåelse og kvernetanker. Hun får råd om håndtering av bitre grubletanker, der «ikke tenk på en isbjørn»-øvelsen blir en nyttig demonstrasjon av at hun ikke skal prøve å undertrykke tankene for da blir de bare sterkere. De lar seg ikke presse vekk, men hun kan trene på å gi dem mindre oppmerksomhet. I motsetning til deprimerte personer, som kan ha positive holdninger til depressiv grubling, for eksempel at de kan forstå seg selv bedre, har personer med kronisk bitterhet som regel ikke positive holdninger til grubling (Sensky et al., 2015). Det gjelder også for Tone, og hun er motivert for å få hjelp til å få tankene mer på avstand. Dessuten eksponerer hun seg gradvis for situasjoner som hun tidligere har unngått. En viktig øvelse er når hun går forbi det tidligere arbeidsstedet, og oppholder seg en stund i nærområdet. I hver samtale snakker vi om bitterheten og måter å håndtere den på, tankemessig, følelsesmessig og atferdsmessig.

 

Oppreisning

Mange som har opplevd mobbing har et sterkt behov for en unnskyldning og eventuelt en offentlig beklagelse. Andre ønsker bare å hevne seg. For noen kan kampen for rettferdighet og oppreisning ta fullstendig overhånd, og bli uopphørlig. Bitterheten øker ytterligere dersom de ikke får gjennomslag. Da blir det enda vanskeligere å komme videre. Tone forfatter et brev der hun beskriver hva hun har opplevd, og sender det både til konsernledelse og fagforening. Så bestemmer hun seg for at det skal være hennes siste bidrag. Nok er nok.

 

Tilgivelse og forsoning

I terapi der bitterhet er tema, kan temaet tilgivelse løftes frem. Er det mulig å forsone eller tilgi det som har skjedd, slik at det blir lettere å legge det bak seg? Hva skal i så fall til for at dette skal kunne skje? Det er utviklet terapeutiske tilnærminger med tilgivelse som mål, som også er tilrettelagt for pasienter med kronisk bitterhet (Wade, Post & Cornish, 2011). Tilgivelse beskrives som en prosess som skjer inne i pasienten selv, og ikke i dialog med for eksempel en overgriper. Prosessen innebærer ikke at man skal akseptere eller glemme det som har skjedd. Men man kan være like sterkt bundet følelsesmessig til den man hater som den man er glad i, lenket sammen av raseri og bitterhet. Målet er derfor en indre frigjøring, både atferdsmessig, emosjonelt og kognitivt.

 

Ut av offerrollen

I behandlingen av Tone velger jeg ikke å fremheve tilgivelse. I stedet prioriterer jeg en tilnærming som anbefales av et fremtredende tysk fagmiljø for kognitiv atferdsterapi ved traumatisk mobbing i arbeidslivet (Schwickerath & Zapf, 2011). Mens man ved depresjon ofte legger man skylden på seg selv, kan mange av de som utsettes for mobbing på arbeidsplassen gå til den motsatte ytterlighet. De legger all vekt på andres ansvar for problemene. De bebreider ikke bare mobberen, men ofte også kollegene og arbeidsgiveren som sviktet. Det er forståelig, men ved å legge all vekt på ytre årsaker, kan man stivne i rollen som hjelpeløst offer. Offeret er fritatt for skyld og har rett på vår sympati, men er også uten kraft og mulighet til å handle selv, fordi alle årsaker ligger utenfor egen kontroll.

Tone og jeg går gjennom representative mobbehendelser, en for en. Vi kartlegger tanker, følelser, kroppslige reaksjoner og handlinger. Her tar vi utgangspunkt i en konfliktmodell med tre parter, mobberens bidrag, arbeidsstedets bidrag og – helt til slutt – Tones bidrag. Utgangspunktet er en detaljert beskrivelse av mobberens handlinger i situasjonen: «Hva gjorde han?» Så ser vi på arbeidsstedets bidrag, for eksempel involverte medarbeidere: «Hva gjorde de?» Endelig tar vi for oss Tones rolle: «Hva gjorde du?» Det etterfølges av spørsmålet: «Og, nå i ettertid, hva tenker du at du kunne ha gjort?» Vi utforsker hemmende tanker i situasjonen, for eksempel: «Jeg er maktesløs», «Jeg er ikke mer verdt» eller «Dette kommer jeg aldri over».

Til slutt tegner jeg partene i en konflikt-trekant på en flippover, som en visualisering av at ulike faktorer virker inn på hverandre. Et mål er å få frem at situasjonen, i hvert fall til en viss grad, kan påvirkes av Tones atferd eller tenkemåter, som hun selv kan kontrollere. Jeg ønsker å styrke hennes tro på egen mestring: «Hva vil du gjøre, bygget på de erfaringer du har nå, dersom – bank i bordet – du utsettes for utilbørlig oppførsel på et annet arbeidssted?» «Hva vil du gjøre dersom du blir vitne til at andre utsettes for trakassering?»

 

Troen på arbeidslivet

Tones selvtillit i jobb, og hennes tillit til arbeidslivet generelt, er underminert. Derfor setter vi av tid til å snakke om hva hun er god til i jobbsammenheng, og hvilke arbeidsoppgaver hun trivdes best med. Dessuten går vi gjennom positive erfaringer fra tidligere arbeidsplasser. Det er viktig å hindre at de siste, svært negative opplevelsene, og bitterheten knyttet til dem, skal prege totalbildet. Jeg visualiserer ved å tegne en tidslinje over hennes yrkesliv på flippover, med den mobbefrie delen av linjen i grønt og perioden med mobbing i svart. Den svarte delen av linjen er heldigvis relativt kort. Tone tar bilde av tegningen på flippoveren, som en påminnelse.

Avslutning

Vi vil gjerne avslutte med å vende blikket bort fra terapirommet og ut mot et større rom, nemlig samfunnet vi alle er en del av. I samspillet mellom mennesker, grupper og nasjoner er sinne og bitterhet dessverre et sentralt tema. Den amerikanske filosofen Martha Nussbaum (2006) diskuterer i sin bok Anger and forgiveness hvorfor samfunnsliv og politikk så ofte gjennomsyres av sinne. Hun mener det er problematisk at sinne, uansett hvor rettmessig det kan fremstå som, fremstilles som normativt legitimt. Hun trekker linjer tilbake til Aristoteles og stoikerne, for eksempel den romerske filosofen Seneca, og deler fenomenet sinne i to komponenter: en vurdering av at noe alvorlig galt har blitt begått og et ønske om at noen må lide for det gale de har gjort. Den siste komponenten er uheldig, fordi oppmerksomheten trekkes mot fortiden og ved å bygge på et feilaktig premiss om at gjengjeldelse, for eksempel å tvinge frem en unnskyldning eller å straffe, kan gjenopprette likevekt og gjøre bot for skade. Hun viser til store ledere, og da spesielt Nelson Mandela, som forbilder for en annen vei: Å avvise bitterheten, med dens betoning av fortidens urettferdighet og undertrykkelse, og kanalisere energi og innsats mot å gjøre det rettferdige og gode.

 

Referanser

Barsky, A. & Kaplan, S. A. (2007). If you feel bad, it’s unfair: A quantitative synthesis of affect and organizational justice perceptions. Journal of Applied Psychology, 92, 286–295.

Berge, T. & Falkum, E. (2013). Se mulighetene. Arbeidsliv og psykisk helse. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Blom, D., Thomaes, S., Bijlsma, J. W. J. & Geenen, E. (2014). Embitterment in patients with a rheumatic disease after a disability examination: occurrence and potential determinants. Clinical and Experimental Rheumatology, 32, 308–314.

Blom, D., Thomaes, S., Kool, M. B., van Middendorp, H., Lumly, M. A., Biljsma, J. W. & Geenen, R. (2012). A combination of illness invalidation from the work environment and helplessness is associated with embitterment in patients with FM. Rheumatology (Oxford), 5, 347–353.

Bushman, B. J. (2002). Does venting anger feed or extinguish the flame? Catharsis, rumination, distraction, anger, and aggressive responding. Personality and Social Psychology Bulletin, 28, 724–731.

Dalbert, C. (2009). Belief in a just world. I: M. R. Leary & R. H. Hoyle (red.), Handbook of individual differences in social behavior (s. 288–297). New York: Guilford Press

Dunn, J. M. & Sensky, T. (2018). Psychological processes in chronic embitterment: The potential contribution of rumination. Psychological Trauma: Theory, Research, Practice and Policy, 10, 7–13.

Einarsen, S., Glasø, L., Vie, T. & Pedersen, H. (2009). Mobbing og trakassering i arbeidslivet. Oslo: Idébanken.

Hafer, C. L. & Bègue, L. (2005). Experimental research on just-world theory: Problems, development, and future challenges. Psychological Bulletin, 131, 128–167.

Lerner, M. J. (1980). The belief in a just world: A fundamental delusion. Plenum: New York.

Lievaart, M., Huijding, J., van der Veen, F. M., Hovens, J. E. & Franken, I. H. (2017). The impact of angry rumination on anger-primed cognitive control. Journal of Behavior Therapy and Experimental Psychiatry, 54, 135–142.

Linden, M. (2003). Posttraumatic embitterment disorder. Psychotherapy and Psychosomatics, 72, 195–202.

Linden, M., Baumann, K., Lieberei, B. & Rotter, M. (2009). The post-traumatic embitterment disorder Self-Rating Scale (PTED Scale). Clinical Psychology & Psychotherapy, 16, 139–147.

Linden, M., Baumann, K., Rotter, M. & Schippan, B. (2008). Diagnostic criteria and the standardized diagnostic interview for posttraumatic embitterment disorder (PTED). International Journal of Psychiatry in Clinical Practice, 12, 93–96.

Linden, M. & Rotter, M. (2018). Spectrum of embitterment manifestations. Psychological Trauma: Theory, Research, Practice and Policy, 10, 1–6.

Nussbaum, M. (2006). Anger and forgiveness. Resentment, generosity, justice. New York: Oxford University Press.

Schwickerath, J. & Zapf, D. (2011). Inpatient treatment of bullying victims. I: S. Einarsen, H. Hoel, D. Zapf & C. L. Cooper (red.), Workplace bullying: Development in theory, research and practice (2 utg., s. 397–421). London: Taylor & Francis.

Sensky, T., Salimu, R., Ballard, J. & Pereira, D. (2015). Associations of chronic embitterment among NHS staff. Occupational Medicine, 65, 431–436

Sirota, L., Mischkind, A. & Meltzer, M. I. (2005). The enthusiastic employee: How companies profit by giving workers what they want. Wharton School Publishing.

Spendelow, J. S., Simonds, L. M. & Avery, R. E. (2017). The relationship between co-rumination and internalizing problems: A systematic review and meta-analysis. Clinical Psychology & Psychotherapy, 24, 512–527.

Taylor, S. E. & Brown, J. (1988). Illusion and well-being: A social psychological perspective on mental health. Psychological Bulletin, 103, 193–210.

Wade, N. G., Post, B. C. & Cornish, M. A. (2011). Forgiveness therapy to treat embitterment: A review of relevant research. I: M. Linden & A. Maercker (red.), Embitterment: Societal, psychological, and clinical perspectives (s. 197–207). New York: Springer.

Watkins, E. R. & Nolen-Hoeksema, S. (2014). A habit-goal framework of depressive rumination. Journal of Abnormal Psychology, 123, 24–34.

Williams, K. (2002). Ostracism: The power of silence. New York: Guilford Press.