Forfatter
Forrige helg ble jeg små-irritert på den yngste sønnen min. Jeg hadde lenge vært langt borte hjemmefra, våknet til sol i Bergen, gikk en tur på Fløyen og ringte ham. Han var travel med studier og venner, og hadde litt vanskelig for å finne tid til mamma med en gang. Jeg prøvde mitt vanlige triks: Middagsinvitasjon. Nei, han hadde andre lørdagskveldsplaner, men lunsj kunne han rekke, om vi tok det rett etter jeg kom ned fra fjellet. ”Da blir det omelett,” sa jeg. ”Det spiser jeg ikke,” svarte han. ”Ok, kyllingsuppe?” prøver jeg. ”Hallo, har du ikke lært om høna og egget, mamma?” kom det fort fra ham. Dermed kom jeg på at han er blitt veganer, og bydde ham ikke på fisk og rogn. Tilbudet om brød med peanøttsmør fristet ham ikke. Han spiste heller i kollektivet sitt, mens jeg spiste kyllingsuppe alene.
Hvorfor lar jeg meg irritere av at han er veganer? I god kognitiv ånd setter jeg opp en ABC:
A – Jeg spiser kyllingsuppe alene.
B – Kjipt at sønnen min er veganer! Han overdriver innsatsen for klima.
C – Litt ensom, litt irritert. I grublemodus.
Suppen smaker ikke så godt som den pleier. Sønnen min gjør et valg som er bra for klima, gunstig for kroppen hans og populært i venneflokken. Og jeg murrer i stedet for å la meg begeistre av at han gjør et bra valg.
Felles livsløgner
Fremtiden i våre hender het Erik Dammanns bok fra 1972. Bokens første del omhandler blant annet levestandard, samt hvordan høy levestandard i noen land kan henge sammen med lav levestandard i andre. Den neste delen av boken tar for seg teknologisk utvikling, materielle behov og hvordan vi som enkeltmennesker og samfunn kan bidra til en mer jevn fordeling av ressurser for å klimaets skyld. Boken og jeg er jevngamle. På disse 47 årene har Norge gjort mer galt enn godt for klima, på tross av bedre vitende. Eivind Trædals miljøbok fra i fjor, Det svarte skiftet, forklarer at vi nordmenn opprettholder destruktive klimavaner utfra to sentrale feilfortolkninger, eller felles livsløgner, som han kaller dem. Den ene er idéen om at norsk elektrisitet og gass fører til kutt i klimagass-utslipp andre steder. Hvis land gir opp sin kullprodukjson, og heller handler gass og elektrisitet fra oss, kan vi i tillegg til å bli rike, ha god samvittighet! Den andre felles livsløgnen, er ifølge Trædal teknologi-optimistisme. Trædal tror at grunnen til at vi i Norge lar oss lure av disse tankene, kan forklares av såret stolthet og truet norsk identitet. Vi vil ikke bare være verdens rikeste, vi vil tro at nordmenn er de klokeste, snilleste og grønneste, og da trenger vi disse livsløgnene mens vi handler som vi gjør. Temperaturen stiger og fører til flere klimaflyktninger enn noen gang. Ibsen sa man ikke skal ta livsløgnen fra et menneske. Og da er det vel verre å ta livsløgnen fra 5,3 millioner nordmenn.
Tenk hvis foreningens medlemmer brukte tanke- og handlekraft til beste for klima fremfor egen vinning og kortsiktig lykke!
De miljøbevisste uten stemmerett
Mer enn 100 000 barn skolestreiket for klima 15. mars 2019. Den svenske seksten-åringen Greta Thunberg ledet an. Greta viser verden med all tydelighet at barn med diagnoser er mer enn utgiftsposter på BUP. Hun gjør mye mer enn å la seg krenke og være redd for hva folk vil si. Mens jeg samler poeng til neste gullkort, tar Greta tog fra klimamøte til klimamøte. Hun er en rollemodell for mange. Og bare tenk hvis vi om 50 år kan takke henne for at et grønt skifte? Tenk hvis foreldre av miljøbevisste barn gir en dags- eller månedslønn til klimatiltak og handler i tråd med det som trengs for miljøet! Tenk hvis NFKT virkelig ble en miljøvennlig forening, der vi sluttet å ta fly om det ikke var strengt tatt nødvendig! Tenk hvis foreningens medlemmer brukte tanke- og handlekraft til beste for klima fremfor egen vinning og kortsiktig lykke! Under statsministerens tale på Høyres årsmøte, var det eneste av poengene hennes som fikk stående applaus, felles kamp for miljø. Men hvordan blir det etter applausen, i hverdagsvalgene, når vaner skal vendes? Det fantastiske med oss kognitive terapeuter, er kunnskapen vår om hva som skal til for å endre vaner. Og motiverende intervju kan vi også bruke, om endringsviljen er svak. Så suppen koker vel ned til nettopp dette: Vil jeg ta kostnaden ved å endre meg, og når skal jeg eventuelt starte omleggingen?
I stedet for felles måltid, gikk sønnen min og jeg på kino. Vi så They shall not grow old og spiste godter fra Midtøsten. Ja visst gjentar historien seg, ja visst er våren irrgrønn, ja visst har jeg pollen-allergi, og ja visst kan mennesker i flokk forandre verden! Hvis vi virkelig vil.
