Forfatter
Jeg hører folk snakke, men innimellom forstår jeg mindre enn halvparten av det de sier. Dermed må jeg fylle store tomrom med mine antakelser. Jeg tipper, syr sammen mening utfra de ordene jeg skjønner. Og Innimellom vil jeg spørre for å sjekke ut om det jeg tror ble sagt stemmer. Men det er ikke alltid jeg finner ordene jeg trenger for å forklare hva jeg lurer på. Om den andre og jeg er tålmodige nok, starter jeg setningen på en litt annen måte, og vi kommer videre. Men om jeg også ved andre og tredje forsøk får bruk for ord jeg ikke kan, og samtalen stopper opp igjen og igjen, pleier jeg å gi opp. Jeg tar meg i å tenke: ”Det er ikke så nøye, jeg får ta det senere, når jeg har lært flere ord.” I tåkelandskapet ligger mye av det jeg ikke har ord for. I det usnakkede får mine automatiske tankebaner stort spillerom og jeg får lite hjelp til å korrigere kursen.
Et fransk tidsadverb
På messenger fikk jeg nettopp et bilde fra en venninne. Hun ligger på toppen Gygrastolen i Kvinnherad, 1300 meter over bakken. Det er bare hun og fjelltoppene som stikker opp av tåken. Det er vakkert der oppe når solen skinner ned på de bløte, tette, runde skydottene. Noe av gleden ved å være over tåken, ligger i å vite at tåkehavet er rått og kaldt, og at det er grå hverdag under det hele. Vi i Norge, og iallfall vi på Vestlandet, er vant med grå hverdager. ”Det gjeng an å leva i kvardagen óg, den grå stille dagen,” skrev Hauge i Ulvik, før han fortsatte: ”Etter strævet kan du steikja flesk og lesa kinesiske vers.”
I sommer leser jeg ikke kinesiske vers, og heller ikke arabiske. Men jeg leser fransk. Dermed har jeg endelig lært hva ordet ”jadis” betyr. Det er et fransk tidsadverb som brukes for å beskrive noe som har skjedd for lenge siden. Men ”jadis” kan ikke brukes om avstanden til gymnastiden min, som var den gang jeg leste fransk sist. Men om du eksempelvis vil beskrive noe fra sist istid, trenger du ”jadis”. Du kommer helt feil om du nå assosierer jadis med is og sommer. For ordet skal ta deg til ur-tiden, altså tiden lenge før moderne klokker, tidsklemmer og ferie var kjente begreper. For å kalle frem tidsriktige assosiasjoner, markeres avstanden fra nåtid til ur-tid med et eget ord i det franske språket. Ordet ”jadis” får meg akkurat nå til å lure på hvordan språkene vi snakker automatisk påvirker tankebaner og tilhørende følelser.
Om å stå på hodet
Det er sommer, sommer er ferietid. Jeg har begynt å undre meg over at franskmennene ikke har en egen verbtid for det som skjer i ferietiden, for de har så mange andre forunderlige og vidunderlige verbformer. Jeg har skrudd ned tempoet og fyller hverdagene med andre gjøremål enn de jeg vanligvis lar meg oppsluke av. Hverdagens vanskeligheter fra i vår er ørsmå, her jeg sitter på balkongen i Antibes. Ferietid er nåtid og skaper perspektiv. Presens på fransk er makron-lett og har mye mer enn røde og grønne farger. Hver morgen etter at jeg har svømt meg en tur, øver jeg på å stå på hodet i sanden. Noen dager finner jeg balansen og får se alt opp ned. Noen dager blir jeg stående slik nokså lenge, og får en deilig følelse av balanse. Når jeg står på beina overaskes jeg sjelden av å klare å balansere, jeg er blind for det jeg tar for gitt, det automatiserte. Jeg har latt meg fortelle at om man ser verden opp ned lenge nok, begynner hjernen å kompensere; hva som er opp og hva som er ned snus, som skjermbildet på smart-telefonen. Men jeg tror ikke jeg får oppleve at verden ser vanlig ut mens jeg står på hodet, iallfall ikke i nær fremtid. Jeg har ikke engang håpt på det, og langt ifra tenkt på å be om det på fransk.
Den nære fremtid
Men om jeg skulle ønske å formulere noe slikt, ville ”Le conditionel”, kondisjonalis, være verbtiden som burde brukes. Det er med kondisjonalis-bøyninger man uttrykker høflige ønsker eller kommer med vennligsinnede forslag på fransk. Jeg vil gjerne være høflig og slettes ikke kommanderende, så kondisjonalis øver jeg mye på. For eksempel øver jeg når jeg kjøper is, fersken og ulike oster. Jeg har lært navnet på mange oster, de er lagret lenge, tiden er viktig for godsmaken. Jeg bor rett ved en is-butikk som har is i alle vidunderlige smaker. Isen, uansett farge og smak, er presens og helt nær fremtid.
Noen dager finner jeg balansen og får se alt opp ned.
Franskmennene har heldigvis en egen verbtid for helt nær fremtid; ”Le Future Proche”. Om man vil snakke om det som ligger få sekunder, minutter eller timer frem, er det denne verbtiden som gjelder. Helt andre verbbøyninger må til om man vil snakke om fremtid som ligger lenger unna. På mitt fransknivå begrenses jeg til å forholde meg til kondisjonalis, nåtid, helt nær fremtid og kun én type fortid som jeg i god kognitiv ånd ikke bruker plass på å skrive om. Gjort er gjort, spist er spist, og jeg kan ikke legge langtidsplaner på fransk. Det er ferieglede på språkskolen!
