Beretning om en reise
På takterrassen til et av de mange spisestedene som omkranser markedsplassen Jemaa el Fna i Marrakech, hørte jeg for første gang bønneropene, dette uryddige koret av herjede, raspende mannsstemmer som fem ganger om dagen insisterer på Allahs tilstedeværelse – noen nær, andre som et ekko langt borte fra. De kom fra alle retninger – jeg satt midt iblant dem.
Jeg trengte ikke forstå hva de sa for å fornemme at de hadde et budskap å formidle fra lengst svunne tider – at de var budbringere som insisterer på det bestandige midt i det forgjengelige; et bilde som ble forsterket fra takterrassen hvor vi kunne se hundrevis av parabolantenner, usynlige fra gateplanet, strekke seg som kremhvite stilkløse blomster opp fra de flate takene som omkranset oss. De vitnet om en ny tid der de skuet skrått opp mot himmelen på jakt etter digitale spor fra satellittene som kretser jorden så høyt oppe at selv ikke bønneroperne, eller muezzinene, som de heter, kan nå dem. Parabolene var der ikke da forfatteren og nobelprisvinneren Elias Canetti skrev om byen i boken ”Stemmene fra Marrakesh” på slutten av 1960-tallet. De er sikkert borte igjen i en ikke fjern fremtid, mens bønneroperne kommer til å spre sitt budskap ut over byen da som nå.
Jemaa el Fna er også fortellernes og skrivernes marked. For den som kan språket, er det tilbud både til dem som ønsker å få skrevet ned sin historie og til dem som vil lytte.
Det var lørdag 21. september 2013, solen stod høyt på himmelen, og den årlige konferansen for den europeiske kognitiv terapiforeningen (EABCT) nærmet seg. Den var lagt til et stort kongresshotell utenfor byen, men flere av deltakerne hadde valgt å bo i riader, tradisjonelle marokkanske hus med et indre gårdsrum, i gamlebyen. Bønneropene som runget utover Jemaa el Fna, nådde meg ikke med sitt budskap, men de fylte meg med forventning. Jeg kikket på klokken og konstaterte at tiden ikke stod stille. Det bare virket slik. Viseren på min Tissot Powermatic 80 har bare seks bevegelser i sekundet. Det vanlige for slike klokker er ti. Bønneroperne nøyer seg med å spre sitt budskap fem ganger i døgnet. Kognitiv terapi har sine røtter i vestlig kultur. Den har stjålet litt fra zen-buddismen. Nå har den søkt seg til den muslimske del av verden. Tidene skifter selv om den brennende solen er den samme.
Elias Canetti skriver vakkert om soukerne, denne labyrinten av smale smau hvor det mest av det som er laget for hånd kan kjøpes, hvor det prutes og hvor lærvarer, smykker, trearbeid, kurver, garn, tørklær, tepper og alt det andre har sine egne områder. Det spesielle, skriver Canetti, er at man kan se hvordan produktene blir til. Det er ikke bare den ferdige varen som er utstilt. Dét er litt i samsvar med kognitiv atferdsterapi – gjennomskinneligheten, det åpne.
Det er lett å gå seg vill i gamlebyen, som ellers i livet. Noen ganger blir man trett av folk som vil vise vei.
Vi har alle en historie å fortelle. Jemaa el Fna er også fortellernes og skrivernes marked. For den som kan språket, er det tilbud både til dem som ønsker å få skrevet ned sin historie og til dem som vil lytte. Begge deler koster noen dirham. Det er sikker verdt pengene. Som den gode endringsfokuserte samtalen. Eksponeringsterapi får du på kjøpet, enten det dreier seg om slangefobi, agorafobi, klaustrofobi, frykten for å gå seg bort eller kunsten å være selvhevdende på en respektfull måte. Det er lett å gå seg vill i gamlebyen, som ellers i livet. Noen ganger blir man trett av folk som vil vise vei.
Palais des Congrès de la Palmeraie
Kongressen fant sted på Palais des Congrés de la Palmeraie, ca. ti kilometer fra sentrum av Marrakech. Etter noen døgn i gamlebyen var det som å stige inn i en annen verden. Renere og mer storslått med sine palasslignende bygninger, marmorbelagte gulv og velholdte haver, men lenger borte fra folk flest enn de ti kilometerne fra sentrum skulle tilsi. Jeg merker at jeg ikke helt hører hjemme her. Hadde det ikke vært for konferansen ville jeg ikke søkt meg hit. Jeg fanger ikke tiden her, fornemmer ikke historien og spor av levd liv. Alt poleres bort før det får tid til å sette seg. Unge kvinner kledd i brunlig tunika og lyse bukser går rolig rundt og plukker usynlig søppel som de legger i flettede kurver. Selv er de synlige, men kroppene kaster ikke skygge, og jeg hører ikke lyden av skritt.
Shirley Stormyren savnet bagasjen sin ved ankomst. Her etter innkjøp av lokal klesdrakt i soukene i gamlebyen.
Pre-Congress Workshops
Registreringen gikk greit. Utstyrt med navneskilt, et nett påtrykt et gult hus og en palme samt teksten ”Marrakech 2013”, program for dagene og et deltakerbevis hvor jeg selv skulle fylle inn navnet mitt, kunne jeg menge med de andre innrullerte kognitive terapeutene som hadde møtt frem til Pre-Congress Worhshops onsdagen. ”Under the High Patronage of His Majesty the King Mohammed VI” stod det på programmet. Etter litt leting fant jeg salen hvor Judith Beck holdt til. Der var det fullt, men etter å ha vist en herre som holdt til ved døren at jeg stod på listen over deltakere, ble jeg tildelt en stol og satte meg til rette bakerst i salen. Det var rundt 70 deltakere, de fleste plassert ved runde bord. Etter hvert som flere ankom, ble vi også en liten gruppe bakerst ved veggen. Judith Beck var kledd i sort jakke, veggene var gule og gulvet rødt med enkelt mønster. Det var ingen vinduer, og temperaturen rundt 30 grader. Det føltes som den var på veg opp. Etter en og en halv time med gjennomgang av grunnprinsippene i kognitiv terapi for behandling av depresjon var det pause.
Det var nesten som jeg tok meg selv i å lengte etter skipskatastrofer og åndelig død, eller i alle fall en aldri så liten sprekk i idyllen.
Ute i foajeen som kretset atriet, var det høyt under taket og luften sval. Her var det bokstand. Ut fra andelen bøker illustrert med stille vann, dype fjorder, rødmende solnedganger og flytende vannliljer trengte man ikke være engelskspråklig for å skjønne at dette handlet om oppmerksomt nærvær. Det var nesten som jeg tok meg selv i å lengte etter skipskatastrofer og åndelig død, eller i alle fall en aldri så liten sprekk i idyllen. Det nærmeste jeg kom, var at jeg holdt på å snuble i et av de mange tykke orientalske gulvteppene som dekket marmorgulvet. I etasjen over ble der servert juice og kaffe. Her var det også flere kjente ansikter å se. Det var mange fra det norske miljøet som hadde tatt turen til den nordligste delen av Afrika.
Selv er de synlige, men kroppene kaster ikke skygge, og jeg hører ikke lyden av skritt.
Det var i alt 11 workshops denne onsdagen. Temaene spente fra psykosebehandling til det å hjelpe folk til å velge å ville forandre seg. De fleste foreleserne var kjente navn, men det var også noen nye. Selv likte jeg tittelen på workshopen til for meg ukjente Jean Cottraux. Han var fra Lyon, og den franske tittelen lød ”Thérapie Cognitive des Troubles de la Personnalité”. Personlighetstrøbbel er et folkelig ord. Av mer kjente bidragsytere denne dagen kan nevnes Paul Gilbert, Paul Salkovskis og Ron Rapee.
Lyset fra solen høyt der oppe hadde funnet vegen helt ned til bunnen av atriet. Selv satt jeg i skyggen.
Lunsjen ble servert på selve hotellet. For å komme dit måtte vi gå langs en søylegang. Litt kø må man regne med på slike samlinger, men alt i alt gikk det greit denne første dagen. Den korte tiden i kø var ellers interessant nok der samtaler summet på fransk, engelsk, spansk, italiensk og nederlandsk, for å nevne de språkene jeg gjenkjente. Her kunne man snappe opp små traumatiske episoder som mistede boardingkort, forsvunnet bagasje og fly som var forsinket. Noen intriger var tydeligvis også under oppseiling. Lunsjen var det ingen ting å utsette på. I taket over deler av spisesalen var det speil. Praktisk for de som ofte speider oppover eller vil fremstå som reflekterte. Her dukket det opp enda flere kjente fra det norske miljøet. Slik sett begynte det å ligne på en aldri så liten familiesammenkomst.
Etter workshop var det litt tid frem til den offisielle åpningen. Siden jeg ikke bodde på hotellet, brukte jeg tiden til å skrive, akkompagnert av lyden fra springvannet i atriet og småfuglene som hadde funnet seg til rette i all denne kjølige elegansen. Ute var det ellers varmt nok, og lite som minnet om høst. Lyset fra solen høyt der oppe hadde funnet vegen helt ned til bunnen av atriet. Selv satt jeg i skyggen.
Den offisielle konferansen
På kvelden var det offisiell åpning med drinker og kanapeer. Her var deltagerne samlet til lyden fra tre konkurrerende musikalske grupper og et musikkanlegg. Noen form for dypere samtale var det således ikke lagt til rette for, men jeg satte pris på at deler av musikken var dempet under velkomsttalen. At hele området stod under en meter vann bare en uke før åpningen, var det ingen spor av. Tanken bak EABCT sin beslutning om å legge arrangementet til et muslimsk land i disse tider er bare å bifalle. Vi trenger brobygging. Det var deltagere fra 60 ulike land, noe som ifølge arrangørene er mer enn ved siste verdenskongress. De neste dagene gikk det slag i slag med plenumsseminarer, workshops og symposier. Området var forvandlet til en markedsplass for kognitiv atferdsterapi fylt av fortellere fra hele Europa som tilbød det meste. Terapi for søvnløshet, angst, depresjon, psykoser, tvangslidelser, bekymring, rusmisbruk og stress. Terapi for voksne, eldre, ungdom og barn. Terapi tilpasset folk fra alle kulturer. Finslipte verbale teknikker, avspenningsøvelser og atferdseksperimenter. Terapi på Internett, lavintense tilbud og selvhjelp. Rundt omkring satt lytterne. Som fortellerne var de kommet langveisfra i jakten på å perfeksjonere den endringsfokuserte samtalen. Fra Norge bidro Åshild Håland, Shirley Stormyr, Solfrid Raknes, Tine Nordgreen og Jan Rossberg på symposier og ”Spescial interest groups”. Selv fulgte jeg med interesse gruppen ”Evidence and Practice in Low Intensity CBT”. Her fikk vi eksempler på hvordan kunnskapsbasert kognitiv tilnærming kan anvendes på måter som når ut til flere enn den tradisjonelle samtaleterapien.
Fredagskvelden var deltakerne lovet en ”once in the life-time experience” med tradisjonsrik mat, fakler, tepper, magedansere, kameler og mer til. Jeg deltok ikke på ”The Grand Finale”, som arrangementet ble kalt, men de jeg snakket med som hadde vært der, kunne fortelle at det hadde vært en stor opplevelse. Festen fant sted ute i ørkenen, et lite stykke unna konferansehotellet.
Mellom hav og fjell
For de som hadde lagt inn en helg i forkant av oppholdet eller, som andre, valgt å bli igjen i høstferien, var mulighetene for utflukter mange. Atlasfjellene ligger ikke langt fra Marrakech; det gjør heller ikke havnebyen Essaouira, som ligger der portugiserne bygget et fort tidlig på 1600-tallet. Der kan man kaste seg i havet og svale kroppen når den blir varm og svett av å vandre omkring i de trange gatene bak festningsmuren. I dag vitner byen om at all storhet har sin tid. Men også i forfallet finnes fragmenter av det vakre. Når du leter, og til slutt finner dem, skinner de dobbelt så vakkert.
På vegen hjem fløy vi over Casablanca. Men det er en helt annen historie.
Noen stille formiddagstimer i Marrakech ble det tid til et besøk i en hammam, det tradisjonelle marokkanske dampbadet, hvor man vandrer fra rom til rom med ulike temperaturer, blir grundig skrubbet med grove flanellskluter, dusjet, iført olje og massert fra fotsåler til hodebunn. Det hele skjer i vakre omgivelser, hvor det enkle og rene fremhever det rituelle i renselsesprosessen. Kyndige hender finner frem til støle muskler. Det er ikke bare ord som lindrer. På vegen hjem fløy vi over Casablanca. Men det er en helt annen historie.