Edel årgang

Bruk av Marsha Linehans tilnærming i utkant-Norge

Reidun Pettersen

BuP Narvik er med sine syv ansatte en relativt liten poliklinikk. Vinteren 97/98 ble vår behandlingshverdag preget av at flere ungdommer i løpet av få måneder ble henvist til BuP etter forsøk på å ta livet av seg. Den vanligste metoden syntes å være intoks, men også forsøk på hengning eller kutting av pulsåre ble registrert. De fleste av disse ungdommene var i alderen 16 – 18 år, men vi fant også ungdom i 14-års alderen blant de som ble henvist til poliklinikken som følge av suicidalforsøk eller depresjon av så alvorlig grad at risikoen for suicidforsøk syntes å være overhengende. Et flertall av de henviste pasientene var jenter. I flere av disse sakene måtte vi også forholde oss til problemer som selvskading (vanligvis kutting eller skjæring), rusproblemer (alkohol, medikamenter, narkotika i flere varianter), utagerende seksuell atferd og voldsom bilkjøring.

Den som leter skal finne!

Ut fra dette vokste ønsket om å finne frem til mer velegnede og effektive terapimetoder som ville gjøre det mulig å behandle slike problemer i lokalmiljøet, det vil si som innlagte eller polikliniske pasienter ved Narvik Sykehus. Ved en kongress i Stockholm i 1998 hørte jeg psykolog Anna Kåver fra Karolinska Sjukhuset forelese om dialektisk atferdsterapi, en terapeutisk metode, utviklet av Marsha M. Linehan, som syntes effektiv i forhold til kvinner med borderline. Jeg skjønte at jeg hadde funnet det terapeutiske redskapet jeg lenge hadde vært på leting etter! Tilbake i Narvik ble en felles studiegruppe etablert for BuP og VoP bestående av pedagoger og psykologer samt fire representanter fra førstelinjetjenesten.

Erfaringer så langt

Våre erfaringer så langt tilsier at den kognitive atferdsterapiens dialektiske variant også fungerer i forhold til suicidal ungdom under 18 år (i utgangspunktet er det klart at ungdom under 18 år ikke kan gis diagnosen borderline). Den typen atferd vi hadde registrert blant noen av våre unge pasienter, syntes imidlertid å peke i retning av borderlineproblematikk, og valg av terapimetode ble vurdert ut fra dette og ikke ut fra den enkeltes diagnose.

Marsha M. Linehans bruk av metaforer og visualisering av terapiens tre faser ved hjelp av «Behandlingshuset», syntes uansett å bidra til økt oversikt og kontroll over utvikling i terapien for så vel pasient som terapeut!

Til tross for at Marsha Linehans terapeutiske modell i det store og hele syntes å fungere svært bra, har vi i større grad enn det som gjelder for voksne pasienter funnet det nødvendig å involvere de unges foreldre i terapien. Det samme gjelder lærere, helsesøstre og folk fra barneverntjenesten. I seg selv representerer ikke dette noe større problem; vi må bare – fortsatt i samsvar med Linehans teorier – forsikre oss om at vi virkelig har pasientens aksept på å kunne ta kontakt for i mer generelle vendinger å informere dem om hvilke problemer den unge sliter med, behandlingsmuligheter etc.

I flere saker har vi opplevd at foreldre som har blitt involvert i det igangsatte behandlingsopplegget, i løpet av terapien har utviklet seg til habile «støttespillere». Utover dette har vi for enkelte av våre pasienter også funnet det hensiktsmessig å foreta noen mindre justeringer med hensyn til terapiens varighet. Men alt i alt representerer Marsha Linehans tilnærming et godt og anbefalingsverdig alternativ til våre mer tradisjonelle terapimetoder.