Forfatter
«According to the American Psychological Association, covert incest is a type of emotional abuse. It occurs when a parent or caregiver consistently violates the normal boundaries between themselves and a child. Therapists sometimes call this emotional incest or ‘enmeshment’. However, what makes covert incest distinct from other types is that no sexual contact is involved. In an emotionally incestuous relationship, a caregiver depends on a child for support. This reverses the norms of parenthood and means that the child has to prioritize the needs of the adult. In some cases, the adult treats the child as if they are a romantic partner.»
Medical News Today
Da jeg i 2010 utga boken FRI FRA ANGSTEN! Jeg ble min egen kognitive terapeut, var den et resultat av mitt tre måneder lange opphold som pasient på Modum Bad. Siden jeg anså meg for å være den dårligste pasienten på angstavdelingen, ble oppholdet en kjempeutfordring. Jeg gikk da også inn for oppgaven som om det gjaldt livet. Og det gjorde det, jo.
Jeg var jo tøff i trynet! Jeg kunne ta natta tilbake!
Selv om jeg ikke var kvitt all angst da jeg ble utskrevet, hadde jeg fått med meg så mange nyttige redskaper at tilfriskningen bare fortsatte. Og etter som bokutgivelsen ble svært godt mottatt, og jeg, som hadde ankommet Modum Bad med kraftig sosial angst og taleskrekk, nå var blitt eksponert for hele 16 intervjuende journalister, inklusiv direkte radio, samt tre foredrag med stinn brakke, slapp angsten sakte, men sikkert taket. Jeg var jo tøff i trynet! Jeg kunne ta natta tilbake!
En indre uro
Men uroen som hadde herjet i meg gjennom hele livet, var der fortsatt. Den hadde ingen terapi greid å befri meg fra. Jeg ante at det hadde noe å gjøre med mitt forhold til far, at der var det noe lummert som hadde fått stå urørt. Jeg prøvde å nærme meg temaet i terapien opp gjennom årene, men fars rolle ble fort overskygget av alt som lå igjen i kjølvannet etter min bipolare, narsissistiske mor. Det var velkjent psykologmat, og jeg delte villig i terapirommet, mens fars rolle var mye mer diffus, med forvirrende innslag av noe lystbetont.
Foto: Beate Winther
En gang, det må ha vært på 80-tallet, oppsøkte jeg Klinikk for seksuell opplysning for å få hjelp til å utforske forholdet mitt til far. Jeg fortalte at far oppførte seg som om han var forelsket i meg, at han behandlet meg som sin partner og ikke sin datter, at jeg var favoritten blant barna hans, ja han hvisket stadig til meg at jeg ikke måtte avsløre hemmeligheten for noen, men han var sikker på at han og jeg var skapt for hverandre. At vi hadde vært darlings på ordentlig i et tidligere liv. Han fokuserte sterkt på meg som en sensuell kvinne, og jeg tok det videre ved å leve et relativt promiskuøst liv. Følte at jeg måtte leve opp til fars omkved om meg som «Guds gave til gutta».
Manglende forståelse
Men den mannlige terapeuten satt tilbakelent i stolen med et bredt glis og forsikret meg om at det jeg hadde opplevd med far slett ikke var til skade, tvert imot burde jeg være takknemlig for å ha en far som til de grader beundret meg. Det skulle mange flere jenter ha opplevd, mente han, da ville de få et mye bedre sexliv. Med denne salven sendte han meg ut, ikke med et faderlig klaps over baken, men det var akkurat sånn det føltes.
Jeg kan huske at jeg ble sint, men jeg sa ingenting. Sint fordi jeg visste at han tok feil, at det lå mye mer her. Sint fordi jeg ikke hadde noen innflytelse over hans oppfatning. Og hvis ikke han skjønte hva jeg snakket om, da skjønte vel ingen andre det heller.
Så jeg hadde ikke annet valg enn å gjøre som folk rundt meg, utad bagatelliserte jeg mine opplevelser med far. Mens inni meg raste de ambivalente følelsene. Jeg var veldig glad i faren min, beundret ham og var ganske hekta på hans kjærlighet og beundring, samtidig som jeg følte meg totalt invadert av ham:
Jeg er i beredskap, vet aldri hva han kan komme til å be meg om. Vet bare at jeg må gi etter, for ellers blir han så lei seg, og da er det min skyld, det går ikke.
Jenta mi! roper han så det gjaller gjennom huset, fra en etasje til en annen, fra hagen, inne fra do.
Skjønner han ikke at jeg har andre ting å ta meg til? At tankene mine, planene går i min egen retning og ikke i hans? At jeg skal noe, vil noe, holder på med noe som absolutt ikke har noe med ham å gjøre, noe som bare er mitt?
Lille fugl! Dette må du høre på, lokker han, kom og sett deg her hos meg, denne musikken har du aldri hørt før, ikke så vakker i hvert fall. Og vakkert, min engel, alt vakkert er for deg, det vet du.
Maset har tatt bolig i blodet mitt. Det banker og murrer og svir og kiler og vil hele tiden noe mer, at jeg skal gi mer, lengte mer, lide mer, lyste mer. Alltid mer, ikke mindre og aldri helt passe, helt passe er for ham, ikke for meg.
Det er spenning og lengsel, lyst og sinne, men aldri ro, aldri ro.
Far ber og jeg gir, jeg sier nesten ikke nei til noen ting: Vil du? Skal jeg? Jeg kan – hente … bringe … gjøre … greie … glede … hjelpe … trøste … bære.
Foto: Beate Winther
Jeg tok opp temaet far og meg flere ganger de årene jeg gikk i terapi. Gjennom hele min oppvekst hadde jeg visst at far hadde vært frustrert fordi mor avviste ham seksuelt, noe han til stadighet hadde beklaget seg om overfor meg. Allerede som veldig liten følte jeg det nærmest som et kall å trøste ham og sørge for at han fikk den oppmerksomheten han fortjente. Hvordan det ble sånn, vet jeg ikke, men forholdet vårt utviklet seg til en slags symbiose. Jeg ville gi, og jeg ville være fri. Far ville bare ta, han fikk aldri nok.
Ødipal trekant ble nevnt. Seksualisering, definitivt. Invadering. Surrogatpartner, hørte jeg senere, da jeg gikk inn på YouTube og søkte på ‘invaderende foreldre’. Terapeutene anerkjente at jeg var blitt utsatt for et sterkt og seksualiserende press, men den intense kjærestebiten, som ingen andre visste om, fikk åpenbart ikke varselsklokkene deres til å kime. I likhet med psykologen jeg var hos på 80-tallet, ble det hintet om at det var positive sider ved sterk farskjærlighet. Far og datter, du vet. Fars lille prinsesse. Og så var det heldigvis ikke snakk om overgrep. Fysisk overgrep, vel å merke.
Foto: Beate Winther
Hadde ikke disse erfarne terapeutene kompetanse til å avsløre at det lå mer her enn bare bagateller og fordeler? Kan det ha skremt dem? Ubehagelige greier? Anså de forholdet som uskadelig så lenge det ikke forelå fysiske overgrep? De bekjente jeg har betrodd meg til om meg og far har hatt liknende reaksjoner: «Å, var det ikke fysisk? Jammen så bra, da!»
Har det virkelig ikke gått opp for folk, ikke minst nå etter den store «metoo-bølgen», at psykisk-seksuell pågåenhet kan gi store skader for offeret? Og enda verre, hvis det utfoldes innenfor husets fire vegger? Da er det på tide å sette fokus på det!
Vi går mot skogholtet, hånd i hånd
Det er varmt i skogen. Stille.
En herreløs hund kommer vinglende
ut fra skogbrynet.
Det syder av sommer.
Luktene bølger mot oss – av kvae
og skogsmaur og villbringebær.
Grantrærne er store og tette.
Vindpustene er varme og vennlige.
Vi eier skogen, far og jeg.
Maurene marsjerer i takt for oss.
Bringebærene byr seg fram.
Grantrærne skjuler oss.
Ny kunnskap
Det var først flere år senere, da jeg kom over en rekke amerikanske bøker som omhandlet covert emotional incest, at forholdet mitt til far fikk kjøtt på knoken. Nå kjente jeg meg igjen i alt jeg leste! Det var dette jeg hadde opplevd! Det het noe! Tusenvis av andre over hele verden hadde opplevd og lidd under det samme.
Før jeg gikk i gang med å skrive denne artikkelen, spurte redaktøren, Arne Repål, meg om jeg kunne si noe om hvordan det å ikke ha vært åpen om forholdet til far kan ha påvirket utfallet av terapien, om det er verktøy jeg likevel har kunnet bruke. Det var en nyttig innfallsvinkel. Hva om emosjonell incest ble indentifisert som hovedårsaken til den voldsomme angsten jeg ble innlagt med? Kanskje har dette ligget i bånn hele veien? At alt fokus på mor og hennes bipolare lidelse bare var et feilspor? Hva da?
Oppholdet på Modum Bad kunne ha vært en god anledning til å grave i dette materialet. Men jeg var innlagt på Angstavdelingen, og der hadde de mer enn nok med å kartlegge meg og sette inn støtet der jeg hadde størst plager i hverdagen, og det var med sosial angst og agorafobi, selv om flere andre diagnoser lå og lurte i vannskorpa. Det syntes jeg holdt som utfordringer i forbindelse med de daglige atferdseksperimentene.
Livet, her og nå!
Jeg ser ikke bort ifra at vi hadde kommet fortere og nærmere en tilfriskning i terapirommet med større fokus på at jeg var et offer for emosjonell incest. Men da jeg var på Modum Bad, levde far fortsatt, og jeg var skrekkslagen med tanke på at han skulle få greie på det om jeg avslørte våre intime hemmeligheter. Jeg turte ikke å konfrontere ham, i redsel for at han skulle ta avstand fra meg. Jeg sto i fare for å idømmes «lovens» strengeste straff – nemlig å miste hans kjærlighet. Det var vinn eller forsvinn, sånn var han bare. Men da han døde året etter, følte jeg meg fri til å utforske hva som egentlig hadde foregått. Og som nevnt over, hadde jeg mer enn nok stoff til treningen under oppholdet på Modum Bad. Det viktigste som skjedde der var å lære seg å bruke redskaper og teknikker for å holde livet under sjelelig kontroll, og de har jeg med meg daglig. Det er derfor det går så bra.
Romanskrivingen ble mitt nye atferdseksperiment!
Jeg ser plutselig nå en klar sammenheng mellom at jeg har fått fylt opp gullkrukka mi med redskaper for kognitivt arbeid og det at jeg nå har fullført et skjønnlitterært manus, der temaet er et høyst seksualisert forhold mellom organisten Eirik og hans datter, Emma. Forfatteren i meg skjønte at skulle jeg ha håp om å nå fram, måtte jeg bruke et annet potent redskap, nemlig fiksjonen. Romanskrivingen ble mitt nye atferdseksperiment!
Jeg avslutter denne artikkelen med nok en scene fra romanen, som har arbeidstittelen Den røde kjolen, i håp om at den gir en forståelse for hva Emma, som jeg selv, er blitt utsatt for:
Jeg har tatt på meg den røde kjolen, jeg vet det er dumt, men jeg gjør det likevel.
Når jeg kommer ut i carporten stråler far opp, der er du, min rødstrupe – å, så vakker i dag, er det for min skyld? Han legger armen rundt kjolelivet mitt og åpner galant døren til den brannrøde Alfa Romeoen.
Det er sommervarmt og oppholdsvær, og så snart vi har kommet ut på motorveien, åpner han soltaket og lar bilen vise hva slags krefter den har. Alt går så fort igjen, det går så altfor fort.
Far skotter bort på meg, smiler og spør om det ikke er deilig med vind i håret. Nei, tenker jeg og sier ja, det er deilig. Jeg fisker opp en tyggegummipakke fra veska og stapper i meg tre biter, den er vond, jeg kom i skade for å kjøpe feil type, en emmen fruktsmak.
Jeg biter det i meg, tenker jeg. Jeg stapper i meg dritten.
Etter en stund svinger han av fra motorveien. Av skiltet ser jeg at han har tenkt å kjøre ned til Son, og det gjør han, han parkerer utenfor Bryggekroa, og igjen holder han meg rundt livet idet han fører meg ut på terrassen.
Det er lørdag og fullt av gjester, og jeg vet så godt hva de tenker, eller hva far vil at de skal tenke, sånn er det alltid når vi er ute, bare oss to, at vi er et par, at vi er kjærester.
Når han skal en tur på toalettet, ser jeg mitt snitt og roper:
‘Pappa, kan du kjøpe med deg VG?’
Og ingen kan lenger være i tvil om hvem vi er for hverandre, vi er far og datter.
