Skip to main content

Forfatter

Emosjoner og psykisk lidelse er knyttet sammen på mange måter. Noen mennesker opplever følelser som skam, sinne, sorg eller angst, for ofte eller for sterkt. De eksploderer i sinne, bryter sammen i gråt, knuges av sterk skyldfølelse eller rammes av full panikk. Andre kjenner slike følelser for sjelden eller for svakt. De unngår følelser eller situasjoner som er knyttet til følelser; noen drukner alle tegn på følelser i logikk, eller har en opplevelse av å være død innvending, som ved kronisk depresjon. Andre igjen har kontakt med sine følelser, men har problemer med å formidle dem til andre, enten det er å gi uttrykk for kjærlighet og lengsler, eller skuffelse og sinne. Dermed blir de utydelige, og de får vansker med å være selvhevdende.

De fleste psykoterapeuter er enige om at emosjonell aktivering er en nødvendig betingelse for endring, og ifølge Aaron T. Beck kan forandring bare finne sted hvis pasienten er engasjert i sin situasjon og opplever følelsesmessig aktivering. Bare da blir de viktige kognisjonene tilgjengelige for endring. Terapirommet gir dessuten muligheter for å uttrykke sterke følelser i en trygg situasjon, for eksempel få utforsket sitt sinne etter år med mishandling og undertrykkelse. Terapi gir anledning til emosjonell erkjennelse og innsikt, for eksempel å bli klar over sterke kontaktbehov og savn etter år med ensomhet. Det er et sted der en kan utvikle adaptive emosjoner, som stolthet over å ha greid seg i møte med store livsbelastninger. Det er i tillegg en arena for emosjonell eksponering, atferdseksperimenter og ny læring.

Innenfor kognitiv terapi har en betont hvordan emosjoner ofte er en konsekvens av kognitive prosesser, som C’en i A–B–C-modellen. Behandlingen har først og fremst vært rettet mot informasjon, problemløsning og endring av tenkning og atferd. Man har i mindre grad lagt vekt på hvordan emosjoner i seg selv er en kilde til tilpasning og erkjennelse. Dette er i ferd med å endre seg, og følelsene får en større plass i den kognitive modellen, både i teori og i praksis. Dette er etter min mening en gunstig utvikling.

Jeg har alltid opplevd kognitiv terapi som en varm og følsom terapiform.

Hjerneforskning om ”the emotional brain”, for eksempel av LeDoux og Damasio, viser at emosjoner involverer grunnleggende informasjonssystemer som gir oss tilbakemeldinger om hva som er vesentlig eller uvesentlig, godt eller dårlig, farlig eller trygt. Følelser står ikke i motsetning til fornuft, men bidrar til resonnering, tilpasning og problemløsning. Skillet mellom tenkning og følelser er ikke absolutt. Tvert om vil de ofte være to sider av samme sak, parallelle fenomener som fungerer sammen. Visdom oppstår gjennom en integrasjon av følelser og rasjonell tenkning.

I psykoterapiforskning er empatisk refleksjon av og utforsking av pasientens emosjoner generelt sett knyttet til bedre resultater. Det er gjort noen studier som har sett direkte på betydningen av å inkludere et fokus på følelser i kognitiv terapi. Et eksempel er en analyse av kognitiv terapi ved depresjon, som viste at terapeuter som kombinerte kognitive og atferdsmessige metoder med ivaretakelse og utforsking av pasientens følelser, oppnådde bedre resultater enn de som ikke gjorde dette.

Emosjoner og psykisk lidelse er knyttet sammen på mange måter.

For ordens skyld, la meg understreke dette:  Jeg har alltid opplevd kognitiv terapi som en varm og følsom terapiform. I sentrum står de «hete» kognisjonene, den delen av pasientens tenkning som ligger nær den enkeltes fortvilelse, angst, sorg, sinne, skam, skyldfølelse og lengsler. Det legges opp til et tett, aktivt og mest mulig likeverdig samarbeid mellom terapeut og pasient – to mennesker som står sammen i det alltid spennende og krevende utforskningsarbeidet som psykoterapi er. En er opptatt av å bruke et fenomennært og jordnært språk, tett opp til den virkeligheten pasienten selv erfarer. Min erfaring som terapeut og som veileder av andre terapeuter er at kognitiv terapi er sterkt følelsesmessig engasjerende for terapeut og pasient.