Noen ganger blir nettet her borte. Jeg vet ikke hvorfor, men det skjer med jevne mellomrom. ”Safari finner ikke tjeneren” står det på skjermen. Hvor han har gjemt seg vet jeg ikke, og jeg kjenner på en uro ved ikke å kunne være i kontakt med verden.  Ikke så å forstå at jeg ikke kan unnvære internett noen dager, eller verden for den saks skyld, men jeg liker å bestemme det selv.

Uten nettforbindelse er bøkene gode å ty til på leting etter informasjon. Det står en del av dem her, for det meste skjønnlitterære, men også en god del biografier og noen oppslagsverk. Rene fagbøker står på kontoret, krim og en blanding av oppslagsverk og fagbøker av ymse slag står i skrivestuen i Danmark. Min samling med reiselitteratur og bøker om vin står fortsatt i Pegasusvei. Det betyr at utvalget jeg har tilgjengelig avhenger av hvor jeg til en hver tid befinner meg. Derfor er det litt irriterende når tjeneren har gjemt seg og jeg har behov  for å sjekke noe som står i en bok jeg ikke har for hånden her og nå.

Øyet, blikket, det vi ser

Nett nå skulle jeg sjekke hva man har tenkt om øyets funksjon opp gjennom historien, eller retter sagt hva man har tenkt om blikket. Jeg mener å ha lest at man tidligere mente øynene sendte blikket ut i verden slik at det kunne fange bildet av det som var der. Altså det motsatt av hva vi vil si i dag, hvor vi vel mener det er øynene som mottar lyspartikler fra omgivelsene.

Uansett teori. Det virker som om man langt tilbake i tid har ment at vi er aktive med hensyn til hva vi ser og ikke bare passivt mottar synsinntrykk. Vi finner det i språket: kaste et blikk til siden, feste blikket, ha et godt øye til noen. Forfatteren Tor Åge Bringsværd har imidlertid påpekt at det er vanskelig å finne en nål i en høystakk med mindre den har et godt øye til deg.

Hvor ofte handler eller argumenterer vi ut fra noe som ikke er der? Eller ut fra en tanke om at det burde vært der?

Det skal visst nok også være lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike. Jeg vet ikke, har aldri prøvd, men det samme kan kanskje sies om muligheten for å nå frem med logiske argumenter i en diskusjon om religion. Det har jeg prøvd på, men vi klamrer oss som regel til det synet vi har i utgangspunktet. En ateist diskuterte eksistensen av Gud med en prest. Etter en stund ble diskusjonen nokså opphetet og presten utbryter nokså irritert: «Det er komplett umulig å diskutere med deg. Du er som en person med bind for øynene som befinner seg i et totalt mørkt rom på leting etter en svart katt som ikke er der!» «Mulig det,» svarte ateisten, «i så henseende er vi nokså like.»  «Hvordan det?» undret presten. «Jo, du fremstår også som en med bind for øynene som befinner seg i et totalt mørkt rom og leter etter en svart katt som ikke er der. Den eneste forskjellen på oss to er at du har funnet den!»

Hvor ofte hender det at vi ser ting som ikke er der, oppfatter det vi ser nokså forskjellig, eller fester blikket til ulike ting mens vi tror vi ser på det samme? Hvor ofte handler eller argumenterer vi ut fra noe som ikke er der? Eller ut fra en tanke om at det burde vært der? Oftere enn vi tror.  Å stirre seg blind på noe er nok ikke så uvanlig. Jan Ivar Røssberg har tidligere vært innom temaet i en artikkel i forskningsspalten. Dersom resultatet av en effektstudie ikke er helt slik vi hadde håpet er det fristende å forbi gå den i stillhet eller å argumentere for hvorfor den burde vist et annet resultat. Jo mer som står på spill, jo større er fristelsen. Når det kommer til stykket er det kanskje ikke så rart at det vitenskapelige ideal eller den intellektuelle holdning lett slår sprekker i møtet med egen vinning – det være seg økonomisk eller prestisjemessig. Noen ganger kan man også stirre seg så blind på egen fortreffelighet at det blir svært synlig for omgivelsene. Det skjer også innen akademia. Det er ikke noe vakkert syn, men av og til forbausende effektivt.

En merkelig katt

En annen tenkt katt som har oppnådd en viss berømmelse tilhørte Erwin Schrödinger. Han var en østerriksk fysiker med hang til både den tidvis pessimistiske filosofen Arthur Schopenhauer og orientalske religioner.  I motsetning til katten i historien om ateisten og presten befinner Schrödingers katt seg faktisk inne i det tenkte mørke rommet, eller den mørke kassen for å være mer nøyaktig. Spørsmålet er imidlertid ikke om den er der eller ikke, men om den er død eller levende. Schrödingers tankeeksperiment, som er ment å vise det ufullstendige ved teorien bak kvantemekanikken som sier at en partikkel både eksisterer og ikke eksisterer på samme tid, det som kalles en superposisjon (blant menigmann også kjent som psykologers «på den ene siden og på den andre siden»), går ut på at det i kassen finnes en radioaktiv kilde som med 50% sannsynlighet innen en viss tid sender ut en partikkel som i sin tur vil utløse en mekanisme som gjør at kassen fylles av giftgass og katten dør. Det skulle i følge Schrödinger bety at også katten, inntil vi åpner kassen, skulle befinne seg i en slik superposisjon. Den er verken død eller levende. Vi er i kvantemekanikkens verden nå, på partikkelnivå.  Jeg klarer ikke helt å følge tankegangen til Schrödinger om å anvende kvantemekanikkens lover på vårt nivå.  Men overført til psykologiens verden høres en partikkel som både eksisterer og ikke eksisterer på samme tid ut som om den er nokså ambivalent.

Tvilsomme venner

I psykologien omtales ambivalens ofte som noe negativt. En manglende evne til å bestemme seg. Kanskje det. Men dersom vi kunne bruke erfaringer fra partiklenes verden på vår egen kan jo ambivalens også ses på som noe verdifullt. Et vedvarende mulighetsrom, det motsatte av enten eller. Fetteren til tvilen og usikkerheten, også de tilstander som ikke har så høy status.

I den akademiske andedammen burde kanskje ambivalens, usikkerhet og tvil opphøyes til ønskverdige egenskaper. Selv trives jeg bedre i deres selskap enn med Skråsikkerhet. Hun er høyrøstet og påtrengende, og har lett for å stirre seg blind. Jeg klarer ikke helt å se for meg en vellykket aften sammen med henne. God mat og vin i selskap med Ambivalens, Usikkerhet og Tvil derimot. Stig på, stig på. Her er plass til dere alle. Ta gjerne med Undring og Nysgjerrighet. Jeg tror vi kan få en hyggelig kveld sammen.

”Nå ligner du mer på en fugl,” sa hun.

Katten til Schrödinger eksisterer like lite som katten til ateisten. Men kanskje sitter den likevel på fanget til presten nå, et sted mellom levende og død. Den ville muligens hatt det best om den fikk være seg selv, komme og gå som det passer.  Katter har ofte det. Skifter vi perspektiv er det like mye katten som eier oss. Den har en viss glede og nytte ved å ta til seg et menneske. Når vi mennesker tror vi fanger verden med våre blikk har vi lett for å glemme at vi samtidig prøver å tilpasse den vårt eget bilde av den. I det bildet er vi selv i sentrum.

Her og nå fanger blikket det triste været utenfor vinduet. Sludd, sur vind fra vest og rundt null grader. Noen måker seiler i vinden og speider etter sol. Det er jeg som betegner været som trist, det er ikke en iboende egenskap ved været. Og jeg tror ikke måkene sjekker yr.no hver halvtime. I boken Stories and Analogies in Cognitive Behaviour Therapy av Paul Blenkiron utgitt på forlaget Wiley-Blackwell i 2010 er det mange eksempler på hvordan historier, lignelser, metaforer og anekdoter kan anvendes av terapeuter for å engasjere og få oss til å gjenoppdage noe vi kanskje har sett oss blinde på. En av historiene handler om en sliten og forkommen vandrefalk som landet på en vinduskarm for å søke ly. Hun som bor innenfor vinduet hadde aldri sett en slik fugl før. ”Stakkars deg” sa hun. ”Hvordan i all verden har du klart å bli så forkommen?” Så løftet hun forsiktig vandrefalken inn fra vinduskarmen, klippet falkens klør, rettet opp nebbet og trimmet fjærene. ”Nå ligner du mer på en fugl,” sa hun.