Forfatter
Da vi ankom Bettona var markene dekket av røde valmuer og luften mettet av en søtlig duft fra akasietrær i full blomst. Fra utsiden av bymuren, hvor vi hadde gått av bussen etter noe timers kjøretur fra flyplassen i Roma, kunne vi se utover Umbrias olivenlunder og vinmarker. På den andre siden av sletten skimtet vi konturene av Assisi. Det var tirsdag 5. mai 2009, god norsk sommertemperatur og nok en fagsamling i regi av Norsk Forening for Kognitiv Terapi. 50 forventningsfulle deltakere var klar for det årlig videregående fagseminaret, denne gang med fokus på relasjon og allianse.
Bettona er en liten by med rundt 400 innbyggere, en kirke, et rådhus, et lite apotek, en kjøpmann og et par kafeer. Byen kan ikke ha endret seg mye de siste århundrene. Hadde det ikke vært for noen få mopeder og biler ville det være vanskelig å si hvilken tid vi befant oss i. Hos den lokale kjøpmannen ble skinken fortsatt skåret ut for hånd. Det tar tid, men så virket det heller ikke som det var mangelvare for den lokale befolkningen.
Vi ble innkvartert på byens eneste hotell, Relais La Corte di Bettona, en gedigen og nydelig restaurert bygning som fungerte som oppholdssted for pilegrimer på 1400 tallet. Her bodde vi, her foregikk undervisningen, og her spiste vi mange av våre måltider. For den som ønsket å ta en tur rundt i byen var det gjort på ett kvarter, med mindre man satte seg ned ved den ene av de to kafeene for å nyte en espresso eller et glass vin. Ellers var det mye sjelefred i bare å sitte på terrassen ved hotellet og nyte utsikten. Du ser langt fra Bettona. Utstyrt med kikkert, en flaske vin, et godt kart og en bok om distriktet ser du også godt.
Relasjon og allianse
Tema for samlingen denne gangen var ”Relasjonenes betydning i kognitiv terapi.” Nå er kognitiv terapi av og til blitt kritisert for å ikke være opptatt av relasjon. Valg av tema kan selvsagt sees i lys av dette, men for den som har satt seg inn i kognitiv terapi som metode var valg av tema bare en bekreftelse på at relasjon og alliansebygging er et sentralt tema også innen den kognitive tradisjonen.
”Læge, tandlæge, præst eller lignende burde have en anden der passer deres telefon i modtagelsestiden. Det hænger ikke sammen at drøfte lidelser med patienten og ved siden af veksle repliker angående en skovtur eller en bridgeaften.”
Den faglige delen av programmet strakk seg over fire dager med undervisning fra 09.00 – 14.00. Fagdirektør ved Psykiatrien i Vestfold HF og spesialist i klinisk psykologi Arne Repål var først ute, og brukte onsdagen til å forelese om temaet ”Allianse og relasjonsbygging i kognitiv terapi.” Han tok utgangspunkt i begrepene allianse og relasjonsbygging og berørte også debatten omkring forholdet mellom teknikk og relasjon. Sentrale tema på dagsorden var for øvrig spørsmål om hvorfor fokus på relasjon og allianse, generelle faktorer som hemmer eller fremmer den gode relasjon og allianse, spesifikke utfordringer knyttet til ulike diagnostiske grupper og pasientpopulasjoner og reparasjon av alliansebrudd. Terapeutens personlighet ble også berørt, og Repål skisserte ulike terapeuttyper som ”teknikeren”, ”den overempatiske”, ”den idylliserende” og ”den bagatelliserende”. Relasjon og alliansebygging handler om dialog og tilpasning; da er det viktig at terapeuten evner å se seg selv utenfra. Det kan skje gjennom selvrefleksjon, bruk av video og ikke minst gjennom å invitere til innspill fra andre gjennom systematisk veiledning eller kollegasamtaler. Sist men ikke minst er pasienten selv ofte den beste kilden til informasjon om kvaliteten på relasjonen.
Ustabilitet og selvskading
Torsdagen foreleste spesialist i klinisk psykologi med fordypning i psykoterapi og familieterapi Svein Øverland om ”Behandling av ustabilitet og selvskading – fokus å teknikk, strategi og relasjon.” Han er stedfortredende leder ved Sentral fagenhet for tvungen omsorg, Brøset, St. Olavs Hospital. Han innledet med å redegjøre for selvskading som fenomen og de spesielle utfordringer vi står overfor i arbeidet med å få en god allianse med denne pasientgruppen. Han pekte på behovet for en fleksibel tilnærming, hvor terapeuten veksler mellom å bekrefte og validere pasientens opplevelser av lidelsen og samtidig oppfordre til endring og utvikling. Terapien vil ofte være en balansegang mellom støtte og krav og mellom vektlegging av teknikker og relasjon. Skam og oppmerksomhet var et sentralt tema, og Øverland viste til at andres holdninger til denne pasientgruppen ofte er negativt ladet; omgivelsene ser ofte på atferden som noe pasienten bare gjør for å få oppmerksomhet. Det kan noen ganger føre til at vi ikke tar den underliggende lidelsen på alvor.
Borgen må bygges før fienden kommer, den bør bestå av flere forsvarsmurer og ligge høyt i terrenget.
Andre tema var bruk av kjedeanalyse: en systematisk gjennomgang av hendelser der pasientens symptomer er sterkt fremtredende. Når vi først befant oss bak høye borgmurer var det bare naturlig at Øverland trakk frem borgen som metafor for hvilke strategier vi kan legge opp til for å forsvare oss. Borgen må bygges før fienden kommer, den bør bestå av flere forsvarsmurer og ligge høyt i terrenget. Metaforen kan betraktes som en variant av både kognitiv kasusformulering og kjedeanalyse, og er ment å hjelpe pasienter til å se hvordan de kan forebygge selvskading.
Par- og familieterapi
Fredag foreleste klinisk sosionom Terje Tilden om ”Kognitiv par- og familieterapi med fokus å allianse og relasjon. Tilden er doktorgradsstipendiat og ansatt ved Forskningsinstituttet ved Modum Bad. Han innledet med å peke på at det ikke alltid har vært en like god tradisjon for en forskningsbasert tilnærming til behandling innenfor dette fagmiljøet. Her er det imidlertid i ferd med å skje en endring som Tilden hilser velkommen og tror vil ha stor betydning for den videre utviklingen innenfor feltet. Han viste til at kognitiv par- og familieterapi nå er en av de mest anvendte modellene for relasjonsorientert terapi i USA. Han redegjorde for hvordan de samme prinsippene som brukes ved individualterapi kan legges til grunn innenfor par- og familieterapi. Det utarbeides kasusformuleringer for hver av partene som så danner hypoteser om samlivsproblemene hos paret eller familien. Han berørte spesielle utfordringer knyttet til at det innledningsvis kan være ulik grad av motivasjon hos partene, at de kan ha en tendens til å plassere skyld hos hverandre og ha ulike forventninger til hva som skal komme ut av parterapien. Ved familieterapi kan det være en særlig utfordring å få en god allianse til ungdommer.
Barn og ungdom
Lørdag formiddag var det første temaet ”Mitt psykologiske førstehjelpsskrin – førebygging og sjølvhjelp i arbeid med barn og ungdom.” Psykologspesialist Solfrid Raknes, ansatt ved Voss sjukehus på barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, la frem resultatet av sitt spennende arbeid med å utvikle et verktøy tilpasset barn og ungdom. Førstehjelpskrinet er ment som et pedagogisk hjelpemiddel som skal være lett tilgjengelig for alle som jobber med denne gruppen. Universitetslektor og psykologspesialist Jon Aarseth hadde ansvar for andre halvdel av formiddagen og foreleste om ”Alliansens betydning i kognitiv terapi for barn og unge.” Barn og ungdom mangler ofte et eierforhold til problemet slik det beskrives av foreldre eller henviser, noe som er en ekstra utfordring. Å beskrive terapi som en form for trening for å bedre prestasjoner på områder som kan være vanskelige, er en tilnærming som kan være fruktbar overfor mange unge. Bruk av ulike former for loggbøker/arbeidsbøker kan også være nyttige verktøy.
Byer i Umbria
Fra Bettona er det kort vei til de mange byene i området. Assisi, Torgiano, Spoleto, Orvieto og regionhovedstaden Perugia var alle satt opp på utfluktsprogrammet. Assisi er vel mest kjent for sitt bysbarn Frans av Assisis (1182-1226), stemmehøreren, sultekunstneren, selvplageren og naturelskeren som talte til fuglene og prediket ett liv i enkelhet og forsakelse. Han ble senere helgen, og i dag drar tusenvis av pilegrimfarere til Assisi for å oppsøke helgenens fødestall og gravsted. At en som prediket enkelhet, og ikke ønsket at det skulle bygges noe monument over seg, etter sin død ble hedret med hele tre kirker bygget oppå hverandre er vel bare slik det bør være. For en ikke troende vil nok Frans fremstå som en byoriginal, men nettopp fordi hans liv og lære etter vært ble verdsatt av hans samtid og ikke minst ettertid, er han den dag i dag et uvurderlig trekkplaster for regionen og byen Assisi. Lenge etter hans død var det forøvrig kamp mellom Assisi og nabobyene om knoklene hans. Først i nyere tid har man funnet det trygt å gjøre gravstedet offentlig tilgjengelig!
På en av våre utflukter oppsøkte vi også Spoleto, beliggende i den sørøstlige delen av Umbria. I Goethes bok ”Italiensk reise” skriver han om den enorme akvedukten som leder vann til byen: ”Jeg dro opp til Spoleto og befant meg på vannledningen som samtidig er bro fra et fjell til et annet. De ti buehvelvene som spenner over dalen, har gjennom årtusener stått der like uanfektet på sine murstein, og vannet strømmer fremdeles til alle kroker og kriker i Spolento. Dette er nå det tredje antikke byggverk jeg ser, og stadig den samme store stil.”
Søndag var det heldagsutflukt til Perugia. Det er regionshovedstaden i Umbria, universitetsby og et trafikalt og kulturelt knutepunkt. Også Perugia har sin sjarme og sine historiske røtter, men skiller seg kanskje litt fra de andre byene med hensyn til innbyggere og livsstil. Trond Berg Eriksen synes å ha hatt et heller nedslående møte med byen etter hva han skriver i boken ”Veien til Toscana”: ”Folk er fanget av fremskrittet og gi blanke blaffen i fremmede så lenge de bare betaler for seg. Her er det få spor igjen av det gamle Italia. Ingen er hyggelige og imøtekommende på andre premisser enn de kommersielle. Samtidig mangler det mye på at de driftige småborgerne tilhører den store verden. De er akkurat så snobbete, pyntesyke, pengegriske og besatte av sosiale fobier som befolkningen i en norsk by av tilsvarende størrelse.” Så burde muligheten vel være der for at noen av deltakerne følte seg hjemme! Byen har ca 168 000 innbyggere, noe som skulle tilsi at Berg Eriksen her sikter til de norske byene Stavanger og Trondheim.
Olje, brød og vin
For mange av oss er maten og vinen sentrale ingredienser under et besøk i Italia. Da er den Umbriske sletten ikke noe dårlig sted å befinne seg. Her dyrkes olivenolje, trøfler og vindruer. Selv om vinene ikke er blant Italias mest kjente er det mange lokale varianter som er verdt å utforske. Vi besøkte vinprodusenten Lungarotti hvor vi smakte oss gjennom deler av sortimentet.
Flere av oss la også veien om vin- og olivenoljemuseet i Torgiano og olivenoljeprodusenten Monini Oil Mill. Sist nevnte bød på smaksprøver av den karakteristiske umbriske olivenoljen som er kjent for sitt lave syreinnhold. Merket er å få i mer velassorterte butikker her hjemme. Bildet som preger side to og tre i tidsskriftet er for øvrig tatt på vinmuseet og viser en samling lokale vaffeljern. Noe råd om hvilke vin som anbefales til vafler fikk vi ikke, men jeg vil tro en av de søte variantene må være mest aktuell, f. eks. en Dulcis 2001 fra produsenten Lungarotti.
Til ettertanke
Vel hjemme er det bare å konstantere at nok en vellykket fagsamling er overstått. Det var mange nye ansikter, samtidig som mange av de gamle globetrotterne også var med denne gangen. Det gjorde det mulig å stifte nye bekjentskaper så vel som å pleie gamle. Tema denne gangen var relasjonens betydning.
Det kan også forstås som relasjonens betydning for et aktivt og velfungerende fagmiljø. Ut fra mine erfaringer fra samlingen syntes det som om deltakerne var i besittelse av gode relasjonelle ferdigheter. Det er således bare å si seg enig med Emma Gad, den danske forfatteren av ”Takt og Tone”, en selvhjelpsbok for borgerskapet i allmenn dannelse som kom ut i 1918, når hun sier at: ”når samværet foregår mellem hensynsfulde mennesker, så er «takt og tone» ikke nødvendig. Det er de ligeglade, egoistiske eller direkte hensynsløse, der skaber behovet for en formel.” Hun viser videre til at: ”Læge, tandlæge, præst eller lignende burde have en anden der passer deres telefon i modtagelsestiden. Det hænger ikke sammen at drøfte lidelser med patienten og ved siden af veksle repliker angående en skovtur eller en bridgeaften.” Så sant, så sant. En takk til Håkon Stenmark og Patric Vogel for god planlegging og et flott gjennomført program.
