Gatelangs

På ett område er jeg minst like god som pariserne, nemlig kunsten å tilbringe helgene med å slentre omkring i byen. Med klikkende hæler mot brostein trasker de gatelangs for å oppsøke eller oppdage loppemarkeder, museer, restauranter og teatre. Høsten er kommet, og på denne formiddagen er bybildet preget av Paris Respire, eller bilfri søndag. Caféer og restauranter er enda travlere enn vanlig, med løpende kelnere i forklær. På denne kanten av byen er kelnerne unge, har tatoveringer, kreative hårsveiser og en nonchalant mine. På venstrebredden og i rikmannsområdene er de uniformerte med stivede tøyservietter over armen og himler med øynene over udannede gjester. På vår lokale terrasse bestiller jeg denne formiddagen oeuf cocotte à la truffe, den eneste retten på menyen som ikke er et tungt middagsmåltid. Jeg er ennå ikke fransk nok til å venne meg til den tradisjonelle måten å spise lunsj  –  treretter med forrett, hovedrett og dessert. Oeuf cocotte består av en liten ildfast form med to egg kokt i en saus av fløte, her med trøffelpuré og fåreost. Det er like enkelt som det er genialt, og den kommer i utallige varianter. Jeg har motstått trangen til å bestille kaffe samtidig med maten, og Gud forby om det skulle vært en café crème, en om mulig grovere faux pas. Både fordi det ikke er plass til flere ting på det lille runde bordet, da min medflanør har bestilt en hovedrett med salat, brødkurv, smørtallerken, vannkaraffel og vinglass som fyller hele bordplaten, men også fordi kaffedrikking til mat er et sikkert tegn på manglende kulturell innsikt og god smak. Særlig kaffedrikker med melk. Så kaffen får vente til trøffeleggene er konsumert.

På ett område er jeg minst like god som pariserne, nemlig kunsten å tilbringe helgene med å slentre omkring i byen.

Hovedgeskjeften på fortauscaféene er imidlertid ikke å spise eller drikke. Det er å kikke på mennesker. Variasjoner av høstantrekk strekker seg i dag fra shorts og t-skjorte til vinterjakker og skjerf. Herfra kan man betrakte motefolkene med solbriller (uansett tid på døgnet), lakkerte støvletter, sorte skinnfrakker og mørkerøde lepper, alltid med det samme uttrykket av lett utilfredshet. Småbarnsforeldrene som endelig kan slippe avkommet fritt avgårde på ustø rulleskøyter og vinglende sykler, hundeeiere i alle former med avslappet holdning til båndtvang, samt studentene som alltid bruker søndagen til å frakte bruktmøbler på moped, slepe klesvask i overfylte ikeaposer på vei til vaskeriene eller har funnet en litt gusten plante på tilbud. Unge som gamle trekker trillebager etter seg med varer fra de mange utendørs markedene, mennesker på vei til familielunsj passerer med baguetter stikkende opp av skulderveska. Mens jeg strever med å ikke søle trøffelsaus på fanget og samtidig unngå å albue nabogjesten, en elegant eldre kvinne som røyker en cigarillos, scroller jeg febrilsk på telefonen. I dag er det nemlig Journées du Patrimoine, eller Kulturminnedagene, en begivenhet jeg er fast bestemt på å ikke gå glipp av. Programmet er langt, men førstevalget faller på det kommunistiske hovedkvarteret Espace Niemeyer.

Espace Niemeyer

Vi nærmer oss den store rundkjøringen Colonel Fabien på vei opp mot den flotte Parc de Buttes-Chaumont. Bak de lokale herrene fra nabolaget som spiller petanque i midten av det støyende trafikkaoset troner Espace Niemeyer med den bølgende fasaden som et enormt speil. Stedet som har vakt min nysgjerrighet i flere år nå regnes som et historisk monument, men et monument utenom det vanlige. Den solide bygningen i glass og betong balanserer på tynne søyler som gir den et både elegant og voldsomt uttrykk, lett og tungt på samme tid, og foran den buktende fasaden ligger en hvit kuppel som huser en konferansesal, nesten som en bulk i terrenget. Hele stedet signaliserer noe mykt og utadvendt og samtidig gir det en ørliten advarsel om at “kommer du først inn, kan vi ikke garantere at du kommer ut igjen.” Bygget ble tegnet av den brasilianske stjernearkitekten Oscar Niemeyer under hans eksil i Frankrike og ble ferdigstilt i 1971. Georges Pompidou skal visstnok ha uttalt at dette var det eneste gode kommunistene hadde formådd å gjøre. Den retro-futuristiske bygningen, den karakteristiske liggende hvite domen inkludert, skal etter sigende symbolisere en gravid kvinne samt kommunismens makt og styrke. Etter partiets nedgang i popularitet var det imidlertid kun omkring 40 ansatte på de over 3000 kvadratmeterne, og bygget brukes i dag av både private virksomheter og som kunstinstitusjon.

Espace Niemeyer.

 

Denne søndagen står porten i det høye stålgjerdet åpen, og etter en kjapp kontroll av sekker og vesker er vi inne. Moderne bygninger med en beliggenhet som denne utnytter vanligvis tilgangen på lys til å skape store åpne solfylte rom for å signalisere overskudd og autoritet. Men dette var ikke ikke på Niemeyers agenda slår det meg, i det en bred trapp fører oss ned under jorden. Vi ankommer først et slags oppholdsrom, generøst i bredde,  men ikke i høyde. Et teppe i kald, grønn filt dekker gulvene, futuristiske møbler i skinn og metall står i diskré grupper, speilflater og kurvede vinkler på vegger og tak snyter sansene og gjør det umulig å danne et mentalt kart av stedet. Skråner virkelig gulvene, eller er en optisk illusjon? Jo, de heller svakt nedover. En hvit dør à la 2001: En romodyseé åpner seg og vi entrer domen. Tusener på tusener av metallelementer er festet opp under kuppelen, og skaper følelsen av å bli suget inn i en av CERNs partikkelakseleratorer. Normale regler for akustikk, lys og skygge opphører her, og det er ikke tvil om at geopolitiske trusler har ligget i bakhodet til arkitekten i det han har konstruert denne kunstige himmelhvelvingen under massiv betong. Her satt kommunistpartiet i årtier og forestilte seg sitt idealsamfunn. Hvordan påvirker det beslutningene som treffes at man oppholder seg her, time etter time, dag etter dag? Partiet omtalte selv stedet som et “arbeidernes hus”, fritt for overflod og forseggjorte detaljer. Betegnelsen “luksusbunker” som en fransk avis noe sarkastisk benyttet er kanskje mer treffende. I dag står en flatskjerm langs veggen og viser klipp fra de mange moteshowene, TV-seriene og reklamene som har blitt spilt inn her, millionene ruller noe paradoksalt inn fra utleie til kommersielle aktører.

 

En mystisk kunstinstallasjon

 

Men vi skal videre. Bygningen fortsetter nemlig nedover i undergrunnen, flere etasjer med det eviggrønne teppet, labyrinter av korridorer, møterom og auditorier, en underjordisk kantine med salg av kommunistiske plakater og sort kaffe. Mystiske kunstinstallasjoner plassert på utvalgte steder, avstøpninger av hender stikkende opp av gulvteppet, indre organer sydd av pastellfarvet plysj. Etter en time eller kanskje halvannen merker jeg hvordan hjernen febrilsk søker etter parametere for å orientere seg, kanskje er det mangel på luft, eller lys, eller bare et flatt gulv. Vi følger vi etter en gruppe mennesker bort til en heis og jeg rekker akkurat å lure på om den tar oss videre nedover i dypet før vi med et “pling” står på en solfylt takterrasse med frisk septembervind og panoramautsikt over Paris. Massive betongelementer snirkler seg i en slags brutalistisk fortolkning av art nouveau møter Hundertwasser møter pingvinanlegget i zoologisk have. Den snikende klaustrofobien slipper med ett taket, og vi blir sittende i solen i betongtrappen og fantasere om leilighet med takterrasse, kjøkkenhager, vandreturer i Alpene og togreiser til Middelhavet.

Hôpital Saint-Louis

Vi har tatt farvel med kommunistisk nostalgi for denne gang og rusler ned Rue de la Grange aux Belles, hvor renserier og støvete krimskrams-forretninger må vike for hippe kaffebarer og restauranter. Jeg bråstanser og dreier inn en sidevei med bomsperring og passerer en vaktbu med skilt til legevakt og akuttmottak. “Inn her” sier jeg, og sleper mitt følge med meg. En ambulanse skrur av sirenene i det den passerer oss og en kvinne i lyserosa uniform triller en ung mann med oksygenforsyning. “Journées du patrimoine?” spør vakten og vi nikker. Jeg har passert Hôpital Saint-Louis mange ganger, men har aldri utforske området ordentlig. Sykehuset ble bygget tidlig på 1600-tallet for å håndtere de mange pestepidemiene som herjet. Hvis man synes håndvask og munnbind er irriterende kan man ta en tur hit og forestille seg behovet for å bygge en hel liten landsby her inne, hvor de syke og nonnene som pleiet dem måtte leve isolert bak svære bevoktede murer. Vi passerer inngangen til det moderne sykehuset på venstre hånd og entrer den gamle hospitalsgården til høyre, hvor dystre bygninger med spisse tak omslutter en stor hage. Før terrorangrepene i 2015 var dette et åpent område til glede for pasienter og de beboerne i bygårdene omkring, et yndet sted for barnebursdager, piknik eller en apéro i det grønne. Nå er hovedinngangen ut mot Rue Bichat lukket, og i dag sitter bare en enkelt pasient på en benk i den store hagen. Vi følger gule piler rundt et hushjørne, forbi containere og gamle gasstanker. Omsider kommer vi til en åpen dør med et lite skilt: Musée des Moulages.

Hôpital Saint-Louis

 

Inngangshallen i det diskréte mursteinshuset er andektig med en bred trapp ikledd rødt fløyelsteppe. Det knirker i gammel parkett, og på veggene under de store vinduene henger det portretter og malerier. Hospitalet ble tidlig et sted for ekspertise i dermatologi, og dette er ikke mindre enn et museum for hudsykdommer. “Det er ikke lov til å ta bilder oppe i galleriene”, sier den ivrige herren som møter oss. Galleriene ja. På avstand ligner det moderne kunst, små og store skulpturer av gips eller leire. Ettersom vi kommer nærmere ser vi at det er nitidig detaljerte avstøpninger av alskens byller, svulster, eksem og andre unevnelige utvekster og hudfenomener. Enn så mye jeg likte forelesningene på anatomisk sal på psykologistudiet, takker jeg for meg etter en kjapp visitt langs rekken av livaktige gjengivelser av aggressiv spedalskhet og pestbyller. “Nøt du utstillingen?” spør museumsverten entusiastisk med forventning i stemmen. “Ja altså, eh..” prøver jeg på fransk, og haster ut i frisk luft og kommer meg tilbake i hospitalshagen, priser meg lykkelig for antibiotika og forbanner alle som historieløst og hovmodig ikke verdsetter og respekterer restriktiv helsepolitikk. Følget kommer en god stund etter, litt blek om nebbet.  «Hvis jeg kjenner etter så kan jeg merke en svak kløe», sier han og ser bekymret ned på hendene sine. Han finner frem antibac og snakker ikke er mer om Musée des Moulages.“

Et forfallent kapell

Vi krysser hagen og finner en smal sti bak et kratt som sniker seg inn mellom to bygninger. Her, innerst i hjørnet ligger kapellet hvor Henrik IV la den første steinen i 1607. Den lille miniatyrkirken er fortsatt i bruk, og en mild duft av røkelse møter oss når vi går inn i det åpne kirkerommet. Som så mange parisiske kirker er bygningen i dårlig stand og et stort nett er spent opp under takhvelvingen for å skåne besøkende for fallende stein og murpuss. Solen stråler inn gjennom et vindu på den ene veggen og skaper en nærmest overjordisk stemning. Det skinner i forgylte helgenstatuer, og de vakre og verdifulle maleriene i barokkstil av Charles de Lafosse kommer på merkverdig vis til sin rett til tross for kapellets dårlige stand. Vi får vite at en lokal forening kjemper for at stedet igjen skal bli et rom hvor syke som friske kan komme sammen for stille bønn eller nyte en konsert. Det har allerede lykkes å invitere musikere av verdensklasse, men nå står det originale orgelet i fare for å bli solgt.

 

Kapellet i hagen ved Hôpital Saint-Louis

 

Jeg finner en brosjyre om å be for de døde. Den minner om at “døden mer enn noe annet er en overgang” og at man “ikke kun kan be om at den avdøde må få oppleve himmelens gleder, men at man må huske at man kan be den avdøde om å be for oss som fortsatt lever på jorden,” Vi kan altså be de avdøde om å hjelpe oss gjennom verdslige vanskeligheter og om hjelp og støtte til Den Store Overgangen, når den tid kommer. Jeg forstår ikke om denne forespørselen kan gå direkte eller må gjennom en helgen (katolsk bønn kan være komplisert), men det er en vakker tanke synes jeg. Vel ute av kapellet rusler vi en siste runde på området og finner omsider en åpen port. Derfra nærmest velter vi ut på Avenue Claude Vellefaux der lastebiler og scootere raser forbi, og føler oss litt som barna i Narnia-bøkene som kommer ut av klesskapet bare for å oppdage at tiden har stått stille mens de har vært vekk.

Livets lenker

Jeg tenker ofte på at den temporale og spatiale dimensjonen vi lever i nødvendigvis gjør at vi ikke har tilgang til andre steder og andre tider. Det er liksom premisset med å eksistere, hvert individ får sine koordinater som er definerende for en tilstedeværelse på jorden, livet igjennom. Vi er derfor (mer eller mindre) fanget i tid og rom, vi blir født inn i et samfunn og en kultur som påvirker hvordan vi tenker, forstår oss selv og omverdenen. Kanskje er det derfor vi hele tiden prøver å strekke oss utover det umiddelbare, endre tingene, gjøre opprør, tøye grensene for hva som er mulig. I dagens samfunn kan vi oppleve savn av mystikk, av idealisme, av nærhet til natur, det åndelige, å leve for noe større enn oss selv. Andre tider og steder har hatt andre, eller kanskje akkurat de samme lengslene. Woody Allens film Midnight in Paris adresserer nostalgi og romantisering av andre tidsepoker, men avslører dette som “eskapisme og fornektelse av den smertefulle nåtiden” – som jo er den eneste tiden vi kan oppleve mens vi lever. Er det derfor de religiøse snakker om livet hinsides, er det bare en fornektelse av det brutale faktum at etter den smertefulle nåtiden finnes det intet?

I dagens samfunn kan vi oppleve savn av mystikk, av idealisme, av nærhet til natur, det åndelige, å leve for noe større enn oss selv.

Livet inntil ganske nylig har for de fleste mennesker vært hardt, smertefullt og ofte kort, og at vi midt i det hele er utstyrt med en bevissthet som ikke kan fatte at det kan ta slutt, men allikevel skremmes av tanken, er ganske nådeløst. Ville kommunistene i sin søken etter idealsamfunnet hvor stolthet lå i å være en brikke i et perfekt maskineri, simpelthen skåne oss for smerten og meningsløsheten ved livets premisser? Med ønske om å fri oss fra  individets ofte urealistiske drømmer og begjær? Men kan man fri oss fra det individualistiske og hva er det i såfall å være menneske? Jeg er inne i en lengre monolog når vi passerer en café med et ledig bord og jeg avbryter meg selv: “Vi kunne jo ta en liten ettermiddagskaffe her i solen?”