Forfatter
Det skrives mye om virkelighetslitteratur for tiden. Noen er bekymret for at virkelige personer opptrer i skjønnlitterære romaner. Av den grunn har enkelte begynt å lete etter mulige sammenhenger mellom levd og diktet liv. Den som leter skal som kjent finne, og om den som finner får det hun har funnet publisert er lykken gjort. Av den grunn har for meg totalt ukjente personer fått en identitet. Jeg har ikke følt noe behov for å vite hvem de var, og forfatteren har ikke gitt meg opplysninger som gjør meg i stand til umiddelbart å forstå hvem skikkelsen i romanen kan være bygget på. Men nå, takket være personer som står frem eller journalister som graver, har jeg fått kjennskap til noen av disse for meg litterære personene.
Hva som er virkelig og hva som er diktet er ikke alltid så lett å skille fra hverandre. Selv har jeg lært mye om menneskesinnet gjennom å lese skjønnlitteratur. Noen hevder til og med at vi blir mer empatiske av det. Sant eller diktet. Store norske leksikon definerer faglige tekster som «litteratur som i en resonnerende og nøktern stil fremstiller et emne, i motsetning til oppdiktet litteratur, skjønnlitteratur.» Den resonnerende og nøkterne stilen kan nok tidvis gå ut over lesegleden, et viktig tema i seg selv for den som ønsker å bli lest. Men la nå det ligge. Faglitteratur og skjønnlitteratur kan begge hjelpe oss til å se verden på nye måter.
Jeg har intet ønske om å lese en roman som en faktabok. På samme måte leser jeg ikke faglitteratur som diktning. Mens det som måtte være av ”virkelighet” i skjønnlitteraturen for min del bare kan forbli i det dulgte, jakter jeg feilaktig informasjon eller urimelige konklusjoner når jeg leser faglitteratur. Å lese med et skjerpet men åpent sinn innebærer noen ganger også å akseptere konklusjoner jeg ikke liker. Lesere av skjønnlitteratur kan velge om de vil lete etter personer og hendelser som kan knyttes til det virkelige liv. For meg fremstår ikke en slik jakt som kritisk lesning, mer som et ønske om å få tilfredsstilt mer primitive behov. Den som leser faglitteratur har en plikt til å lese den kritisk og se etter mulige faktafeil og urimelige konklusjoner. Den som leser skjønnlitteratur har således et valg lesere av faglitteratur ikke har. Hva som er virkelig og hva som er diktet er ikke alltid så lett å skille fra hverandre. Faglitteratur og skjønnlitteratur kan begge hjelpe oss til å se verden på nye måter.
Selv har jeg lært mye om menneskesinnet gjennom å lese skjønnlitteratur.
I flere av artiklene som slippes denne gang kan du lese om synspunkter på hvordan faglitteratur leses og brukes, mens andre bidrag tar utgangspunkt i skjønnlitterære tekster. Under Solblogg stiller Solfrid Raknes spørsmål ved når og under hvilke forutsetninger kunnskap skal deles. I forskningsspalten spør Jan Ivar Røssberg om vi er kritiske nok i forhold til forskningslitteraturen eller om vi tidvis kan la oss forføre. Elen og Gunnarstorp skriver om erfaringer med fACT i grupper. Kognitive sidesprang kan denne gangen bringe et intervju med Ludvig Holberg hvor han gir til kjenne sitt syn på samspillet mellom tanker og følelser og bruken av filosofisk litteratur som sjelepleie. I gjestebloggen har Trond Aarre gjort et dykk i en av Charles Dickens skikkelser som har en nokså hardkokt kognitiv livsholdning. I Lederen har ordet skriver Berge om skreddersydd utdanning for rehabiliteringsinstitusjoner og sin bekymring for tur med hurtigbåt langs stormfulle Helgelandskysten. Det er visst faren for sjøsyke, eller bølge-allergi som det heter i dannede kretser, som plager ham. Litterært mangfold med andre ord. God lesning!
