Flere veier til Rom

Jeg er utdannet ved Det psykologiske fakultet ved Universitetet i Bergen. I motsetning til Universitetet i Oslo var studiet i Bergen ikke bygget opp rundt en bestemt teoretisk retning. Vi ble undervist i ulike psykologiske forståelsesmodeller og terapeutiske retninger. De omfattet foruten psykodynamisk terapi blant annet eksistensiell psykoterapi, gestaltterapi og atferdspsykologi. Sosialpsykologi og eksperimentell psykologi sto også på pensum. Det gjorde ikke kognitiv atferdsterapi (KAT). Denne terapeutiske retningen begynte først å skyte fart her i landet for snart 30 år siden og har de siste ti-årene fått en svært bred anvendelse.

Da jeg studerte hadde selvhjelp ingen stor plass i utdanningen. Omfanget av selvhjelpsbøker var svært begrenset. Siden den gang har antall selvhjelpsbøker og andre former for selvhjelpsmateriale tiltatt år for år. Svært mye bygger på prinsipper hentet fra kognitiv atferdspsykologi. Begrepet veiledet selvhjelp, som innebærer en kombinasjon av tradisjonell terapi og bruk av selvhjelp, ble ikke tatt i bruk her i landet før rundt 2010.

Da jeg studerte kom jeg for første gang i aktiv kontakt med digital teknologi. Det var i form av en svær maskin som ble matet med hullkort, og bruken av den handlet om statistiske analyser. Tanken på at digital teknologi skulle kunne anvendes også i behandling var helt fraværende. Terapi var samtaler av 45 minutters varighet som foregikk inne på terapeutens kontor.

Det finnes en del som er kritiske både til KAT som metode, veiledet selvhjelp og digital teknologi. Da sier det seg selv at en kombinasjon av disse ikke vekker den store begeistringen. Ser vi på kunnskapsgrunnlaget for slike tilnærminger finner vi imidlertid økende støtte for at en slik kombinasjon kan være til nytte for mange.

Skal vi kunne møte fremtidens behov for psykisk helsehjelp blir det nødvendig å utvikle nye måter å yte helsehjelp på.

Det er viktig med motstemmer som gjør at man ikke ser seg blind på nye tilnærminger innen psykisk helse. Det er ikke alle nye digitale behandlingsprogrammer som er utviklet, eller er under utvikling, som vil holde mål. Men en del av dem gjør det, og vi ser i dag at de anvendes i økende grad både i kommuner og i spesialisthelsetjenesten. Utfordringen ligger i å anvende den på en fornuftig måte, gjerne i kombinasjon med  tradisjonelle behandlingsmetoder.

Skal vi kunne møte fremtidens behov for psykisk helsehjelp blir det nødvendig å utvikle nye måter å yte helsehjelp på. Vi kan ikke bare gå i gamle spor. I Opptrappingsplanen for psykisk helse (2023-2033) heter det blant annet at regjeringen vil bidra til digitale tilbud og tjenester innenfor det psykiske helsefeltet, blant annet ved å videreutvikle og implementere digitale selvhjelpsverktøy og veiledet internettbehandling.

Så gjenstår det å se hvilke resurser som vil bli gjort tilgjengelig for å gjennomføre dette i praksis, og hvordan det skal kvalitetssikres, men det er uansett verdt å merke seg at helsepolitiske signaler peker på viktigheten av å ta i bruk digital teknologi der dette er hensiktsmessig.

I nevnte opptrappingsplan vises det til undersøkelser fra USA som tyder på sammenfall i tid mellom innføring av sosiale medier på smart- telefoner og økning i psykiske plager og lidelser hos unge. Det er rimelig godt dokumentert at digital teknologi og bruken av den kan påvirke oss følelsesmessig på en negativ måte. Det er noe mange fagfolk er opptatt av, også de innen psykisk helse som interesserer seg for de positive mulighetene som ligger i å ta i bruk digital  teknologi. Alt er ikke «enten-eller.» Alt er ikke «sort-hvitt.» De er begge kjente tankefeller. Er terapeuter et konservativt folkeslag? Jeg vet ikke hva som er det korrekte svaret på spørsmålet, men skulle jeg forholde meg til egne erfaringer er svaret ja.

Nye bidrag

Som et apropos til det skrevne har Mira Susan Hagelund i spalten Brukerperspektiv et innlegg, basert på egne erfaringer med nettbasert terapi, med tittelen Retten til å velge. Her utfordrer hun terapeuter til å våge å tenke nytt:

«Jeg vil utfordre dere som terapeuter til å se på deres frykt eller skepsis på lik linje som jeg har måttet utfordre mine frykter gjennom behandling. For er vi ikke til syvende og sist alle sammen på en reise hvor målet er utvikling og er det ikke gjennom nytenking fremgang blir til?»

I artikkelen Erfaringer med innføring av veiledet internettbehandling skriver Arne Repål, Andreas Petersen og Hilde Sillibakken Ludvigsen om hva de mener kan være mulige hinder for en større utbredelse av behandling på digitale plattformer, et av satsningsområdene i nevnte opptrappingsplan, og kommer med noen forslag til hva som kan stimulere til økt bruk av veiledet internettbehandling.

I Paris har Ine Jareid vært på VivaTech, Europas største teknologimesse. Her har helse, inkludert den psykiske, fått en stadig større plass. Ved siden av en stemningsrapport fra selve messen har hun en samtale med Elise Rimer, klinisk psykolog med bakgrunn fra gaming, om teknologiens plass i psykologiens verden. Flaneriet har tittelen En messe til ettertanke. 

Kognitive sidesprang har tittelen Selvbiografisk og handler denne gangen om det selvbiografiske. Hvorfor skriver så mange selvbiografisk og hvorfor er det noen av oss som leser dem? Kan vi lære noe av å lese selvbiografier?

Annelise Fredriksen er i sin leder Styrking av tilbudet til de unge opptatt av de unge og mulighetene for at også de kan nyte godt av en fremtidig styrking av Rask psykisk helsehjelp tilbudet i kommunene. Hun har også deltatt på Midnattsolkonferansen i Tromsø hvor kognitiv atferdsterapi for unge var et sentralt tema.

Flere av bidragene denne gangen handler om bruk av digital teknologi og kunstig intelligens (AI). Da er det kanskje rett og rimelig å la ChatGPT selv få komme til orde. Den fikk spørsmålet «What is the future of iCBT?» Svaret kan du lese i artikkelen med samme tittel som spørsmålet.