Forfatter
I mer enn ti år har jeg arbeidet for at alle som har behov for det skal kunne få tilbud om Fontenehus. Hvorfor dette engasjementet? Da jeg kom i kontakt med Fontenehuset Hønefoss i 2004 forstod jeg ikke hva som lå i dette tilbudet. Det ble snakket om retningslinjer og medlemmer; hvor var pasienten? Og ikke minst hvor var behandlingspersonale? Det var ingen behandlere på Fontenehuset, bare medarbeidere. Her var ingen spesialister, bare generalister. Så hvem skulle hjelpe meg?
Det var da erkjennelsen kom; jeg skulle hjelpe meg selv! Men hvordan? Jo, de ansatte som benevnes som medarbeidere fungerte som mentorer, veiledere, coacher og heia gjeng. Det var jeg selv som skulle ha «hånden på rattet», styre min egen utvikling. Det fantastiske var at det virket.
Den største utfordringen nye medlemmer på Fontenehuset møter er endringen fra å være pasient til å bli aktiv medspiller i sin egen rehabilitering. Det er en utfordrende oppgave å lære seg å selv ta ansvar når behandlere alltid er de som hatt gode intensjoner om hva som er bra for deg. På Fontenehuset opplevde jeg at det var behov for meg, jeg kunne bidra med noe, min egen kompetanse hadde betydning. Dette ga meg tro på meg selv og mine egne evner, og som en naturlig følge av denne utviklingen kom jeg ut i jobb, ikke heltid, men ut i jobb.
I Norge vil det ved utgangen av april være 10 Fontenehus. Internasjonalt er det ca. 345 Fontenehus fordelt på seks kontinenter og tilstede i 34 nasjoner. Over 35000 mennesker får støtte fra Fontenehusene rundt om i verden.
Hele fundamentet for Fontenehus modellen ble i sin tid bygget rundt fire rettigheter for medlemmene:
A right to a place to come.
A right to meaningful work.
A right to meaningful relationships.
A right to a place to return to.
Disse rettighetene legger grunnlaget for berettigelsen av Fontenehusmodellen og dens utbredelse i Norge. De har gitt meg en ny forståelse av meg selv og min egen verdi, og av meg selv i forhold til mine medmennesker.
