Før frostnettene

Nå står han der der fordi han har en ny avtale på Theatercaféen.  Han er på veg fra Karl Johan Hotel, tidligere Søstrene Larsens Privathotel, etablert i 1874.  Han står foran inngangen til Nationaltheatret, stedet Knut Holmen i all sin selvtilfredshet så ned på fra balkongen på den andre siden av Stortingsgaten i romanen Fjorten dager før frostnettene. Det var utvendig veranda den gang. Holmen skal feire sin fødselsdag alene, familien er på Hankø, men han er i en oppløftet stemning.

Som Holmen er også Redaktøren fylt av forventning der han står og kikker bort på fasaden til Continental, som Theatercafeen er en del av.  Etter en dag med undervisning ser han frem til en aften med hvit duk som underlag for et vakkert dekket bord. Han ser for seg dugget som snart skal legge seg på utsiden av vinkjøleren. I motsetning til Knut Holmen som spiste alene her rundt 1935 skal redaktøren spise middag sammen med Torkil Berge, en liten markering i forbindelse med en bokutgivelse.

Etter en kort kikk på menyen går begge for grillet økologisk svin med skorsonnerot, langpeppermajones og høstprimører. Berge har rødt fra Bordeaux i glasset, redaktøren hvitt fra Soave. Det ble en hyggelig aften med litt mimring om fortid og undring over fremtid. Hva skal vi ta oss til etterhvert? Fortsette med det samme eller bryte mønsteret? Skjønnlitteratur er vi også innom.Vi er begge boksamlere. Jeg prøver å nevne min bekymring for Knut Holmen til Berge, men han vil ikke høre noe. Han skal i gang med å lese Fjorten dager før frostnettene selv. Tilfeldig? Et annet tema er debatten i Danmark rundt stoisismen. Den kjente danske psykologen Svend Brinkmann er under angrep.  En stoisk holdning er i dagens situasjon ikke noe å leve etter. Den er, mener enkelte,  forbeholdt de rike, eldre og velfødde. Debatten kan du lese om i artikkelen En dansk debatt. Men der og da lar vi den ligge. Det spises, snakkes og drikkes.Det er lett å etterleve prinsippene i ACT under slike omstendigheter. Det er ikke noe som skal gjøres, det bare skjer, og et tidløst nu svever usynlig rundt i det jugend inspirerte lokalet.

Men hvordan går det med Knut Holmen som vi forlot på verandaen i 2. etasje på Continental, eller Theatercafeen om du vil, hovedpersonen i romanen Fjorten dager før frostnettene? Han som har kommet seg opp og frem i livet, har en lysende karriere, er respektert og lykkelig gift. Han er ferdig med suppen og sherryen som innledet måltidet. Flyndrefilet tout Paris ledsaget av en halv flaske rhinskvin er også fortært. Det samme er kyllingen og deler av Chambertinen. Etter den har han trukket inn fordi det begynte å bli litt kjølig. Fortsatt kan han kjenne streif av glede, men han har begynt å tenke gjennom livet, hvor han er i dag, hva han har fått gjort og hva han ikke har fått til. Tvilen har sådd sine frø. Han er ikke så til stede i nuet, har ikke lenger fullt så stor aksept for situasjonen og han har begynt å bli usikker på sine verdier.

Berge og Redaktøren har det fint. Maten er spist og vinen drukket. En hyggelig aften. Ute i inngangshallen ser de på fotografiene av mer eller mindre kjente internasjonale personer. I motsetning til de 86 håndtegnede portrettene innenfor er ikke de fotograferte forankret i det norske kulturliv. Rett utenfor inngangsdøren sto forøvrig André Bjerke, en av de portretterte som henger på veggen innenfor, for mange år siden og kastet opp etter en lang dag på kafeen. En bekjent som gikk forbi ble forferdet: «De må da ikke stå slik her, Bjerke. Folk kan jo se Dem!» Ifølge Redaktørens  kilder skal Bjerke da ha svart: «Det går helt bra, de tror ikke hva de ser!»

Igjen går Redaktørens tanker til Knut Holmen der han har trukket innenfor. Hvordan går det med ham? Ikke så bra. Nå har han virkelig  begynt å stille spørsmål ved seg selv, borre i sin fortid og det livet han lever nå. Så baller det bare på seg med selvransakelse og etter vert som handlingen skrider frem har han stø kurs bort fra det som tilsynelatende var et godt og vellykket liv. Du kan jo lese selv. Romanen ble nyutgitt på forlaget Gyldendal i fjor.

Mestring, aksept og tilstedeværelse i nuet er kanskje ikke det beste utgangspunktet for en roman.

Sigurd Hoel hadde gått i analyse hos Wilhelm Reich da han skrev boken. Han var, som så mange andre forfattere på den tiden, inkludert nevnte André Bjerke, influert av psykoanalytiske teorier. Det farger da også romanen. Det er noe med skjønnlitteratur og poesi kognitiv atferdsterapi aldri har fått helt grep om. Mestring, aksept og tilstedeværelse i nuet er kanskje ikke det beste utgangspunktet for en roman. Så kanskje nettopp det at KAT dyrker prestasjonen mer enn nederlaget, logikken fremfor det irrasjonelle, nuet fremfor fortiden og de konstruktive tankene fremfor grublingen er noe av forklaringen?  Det ligger ikke i romanens vesen å gå rett på, det skal omveier til. Da heller lete bakover i tid og innover i sinnets irrganger for å få kontakt med sine demoner. God litteratur er for Redaktøren ikke nødvendigvis  knyttet til meningen i det som står på papiret. Det handler like mye om stemningen det han leser setter ham i, noe som finnes mellom linjene og bak ordene. Kanskje er det minner som settes i bevegelse, en utgave av virkeligheten som kun er vår egen?

Om våre minner er virkelige eller konstruert i ettertid er kanskje ikke alltid like lett å vurdere. Det så også Sigurd Hoel. I et brev til forfatteren Aksel Sandemose skriver han: «Du skjønner, jeg har i mange år – siden jeg begynte med Freud, ja formodentlig før – været klar over, at meget av dette erindringsstoffet muligens var falskt, forvrængt, kanskje efterpaalaget – jeg har kunnet gripe meg selv i at tilvirke «erindringer» noen ganger. Men du skjønner også at denne erindringsmassen allikevel har været mig en meget kjær narcistisk skat.» Han er inne på noe der. Det er kanskje ikke alltid hva som hendte oss, men hva vi husker og hvordan vi husker det som har betydning for den vi er i dag.

Som sagt, Knut Holmen sliter, både med fortiden, nuet og fremtiden. Redaktøren sender ham en vennlig tanke der han i høstmørket skrår over plassen foran Nationaltheatret, nikker lett til Henrik Ibsen som takk for «Evig eies kun det tapte» og minnes å ha lest noe om at det uforløste ofte kan vær vakrere enn det som er fullbyrdet.

Selv fikk Redaktøren en påminnelse om minnets skrøpelighet da han gjenleste romanen Fjorten dager før frostnettene.  Den var stedvis helt annerledes en slik han erindret den.  Vel hjemme noen dager senere, på vandring langs bokhyllene, kom han over romanen I sommer av Gunnar Larsen. Også hovedpersonen i denne romanen frekventerer Continental.  Boken kom ut noen få år før Hoel sin, og Redaktøren ser at disse to romanene, lest i hans  ungdom, i hans hode har vevd seg sammen til én. Og hvem vet, kanskje er det flere bidrag i denne veven.

I forordet til boken skriver Paal-Helge Haugen: «I sommer er en bok om alle tings forgjengelighet, men også om det sansede øyeblikkets skjønnhet, full av vissheten om at det er i selve sanseprosessen vår virkelighet er å finne, om at alt som forandrer våre sansninger også forandrer verden, samme hvor banale midler det dreier seg om.» Det er kanskje ikke i språket vi skal lete etter mening? Sitatet er kanskje mer i tråd med tilnærmingen innen ACT og Mindfulness, og flere av bidragene denne gangen tar utgangspunkt i en slik tilnærming. Ine Jareid skriver i sin spalte  Flanerier nettopp om å være til stede i nuet gjennom å observere verden rundt seg på vandring i Paris en søndag i september.

I artikkelen ACT-gruppeterapi i akuttpost har Ingerid Bjelland og  Siri Fossan Viken dybdeintervjuet pasienter som deltok i et prosjekt med utprøving av ACT gruppeterapi i en akuttpost ved Asker DPS om deres erfaringer med tilbudet.  På grunnlag av  egne og  pasientenes opplevelser hevder forfatterne at det både er mulig og nyttig å tilby ACT-gruppe i akutt døgnpost på DPS-nivå, men at det er noen faktorer det er viktig å ta høyde for. Annelise Fredriksen er tilbake i Tromsø etter å ha deltatt på EABCT sin konferanse i Barcelona. I denne utgaven av Lederen forteller hun om inntrykk derfra, tilsynelatende skrevet mens hun fra sitt kontor innimellom kikker på «folk som koser seg på uterestauranten på kaikanten nedenfor…… De vet å nyte øyeblikket.» Er det en liten misunnelse å spore?

Finnes det krutt bortenfor Freud, til og med bortenfor den kognitive psykologien?

Thorvald Andersen har vært en tur over til Stephen Hayes i USA og har blitt inspirert av Hayes sine betraktninger rundt begrepet normalitet. Han stiller blant annet spørsmål ved nytteverdien til dagens diagnosesystemer. Ingen ny diskusjon,  men kanskje et bidrag som kan bidra til litt diskusjon i vår lille kognitive andedam? Det kan du lese om i artikkelen Mot normalt. Kognitive sidesprang har denne gangen tittelen  Tanker på vidvanke og har et skråblikk på hvordan fornuften noen ganger kan bli liggende igjen på marken når tankene legger på flukt. Den tidligere nevnte diskusjonen rundt verdien av de stoiske idealer kan du lese om i artikkelen En dansk debatt. 

Rett før denne utgaven av tidsskriftet gikk i trykken var Redaktøren på ny i Oslo for å undervise, og igjen gikk turen innom Theatercafeen, denne gangen alene. Med seg hadde han noen nyinnkjøpte bøker, blant annet Jan Kjærstad sin essaysamling Menneskets bølger. Sittende i påvente av forretten begynner han å bla i boken, og der, på side 190, kan han lese at Det Norske Akademi ble grunnlagt nettopp her, av blant annet Sigurd Hoel. Ikke nok med det! Lenger nede på siden leser han: «Det året jeg fylte førti år, satte jeg meg på Theatercaféen og leste Fjorten dager før frostnettene, om Dr. Holmen som fyller førti år og som feirer dagen med å spise på samme sted. Continental – riktignok på datidens veranda.» Han skriver så om hvor viktig Sigurd Hoel har vært for hans forfatterskap, men kommenterer også kritisk på hvordan forfatteren henger fast i en reduksjonistisk tankegang, en farlig determinisme. «En evig kvern av skyld og redsel for straffende farsfigurer…..Kanskje ville jeg fortalt ham om mine sonderinger inn i darwinismens tankeverden, om søkning etter et alternativ til en skrivemåte influert av freudianismens enkle detektivhistorie.»

Men så skriver Kjærstad det som er et poeng i vår sammenheng: «Kanskje burde jeg heller stille meg mer åpen – for at tiden kan være vel så moden for å lete etter alternative psykologiske skrivemåter, en fornyelse av den psykologisk-realistiske romanen som Sigurd Hoel var en så fremtredende og vellykket representant for. Finnes det krutt bortenfor Freud, til og med bortenfor den kognitive psykologien?»