I litteraturen brukes begrepet «therapist drift» for å forklare det som skjer når terapeuter avviker fra evidensbasert behandling og gjør egne tilpasninger som ikke samsvarer med behandlingsmetoden. Dette er ikke uvanlig og kan være et resultat av forskjellige faktorer som forventninger på arbeidsplassen, sakens kompleksitet eller egne overbevisninger om hvordan behandlingen bør gis. Eksempelvis kan en behandlingsmetode som er utviklet til å gis som dobbeltimer (90 minutters varighet) være utfordrende å få til i en tjeneste som forventer 45 minutters sesjoner. Eller en praksissituasjon hvor fokus på fristbrudd kan være et hinder for at pasientene får behandlingsoppfølging med den hyppighet som metoden krever. Resultatet kan da bli at man implementerer metoden på en måte som bryter prinsippene for behandlingsmetoden og får dårligere effekt av behandlingen.

Implementering av kognitiv terapi er et viktig område for foreningen å ha fokus på.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har et pågående forskningsprosjekt på implementering av kunnskapsbasert behandling for PTSD i spesialisthelsetjenesten i Norge gjennom et oppdrag fra Helsedirektoratet. En av de to behandlingsmetodene som implementeres er kognitiv terapi for PTSD (CT-PTSD; Ehlers & Clark, 2000) og NKVTS samarbeider med Norsk Forening for Kognitiv Terapi om opplæring og veiledning av terapeutene i prosjektet. I dette prosjektet er implementering i fokus og lederne til de aktuelle poliklinikkene gis veiledning av NKVTS. NKVTS benytter seg av en opplæringsmodell for implementeringsledelse som kalles LOCI (Leadership and Organizational Change for Implementation), som også brukes i deres arbeid med å implementere kunnskapsbasert behandling for PTSD for barn og unge (TF-CBT).  Rask Psykisk Helsehjelp (RPH), som er basert på Improving Access to Psychological Therapy (IAPT) fra England er et annet eksempel på forskning på implementering av evidensbasert behandling hvor Folkehelseinstituttet har gjennomført evalueringer som viser gode behandlingsresultater.

 

På årsbasis har NFKT ca. 800-900 kandidater som deltar på våre utdanninger og i tillegg er det mange som tar videreutdanning i kognitiv atferdsterapi for barn og unge i regi av RKBUene/RBUP, men så langt vet vi lite om hvordan den opplæringen som har blitt gitt overføres til organisasjonen der ute og hvorvidt den vedlikeholdes og utøves slik det var ment.  Forskningsfeltet har i større grad blitt interessert i «what works for whom»? I dette sentrale spørsmålet har også implementeringsforskningen en viktig rolle. I NFKT ser vi svært positivt på at det i økende grad forskes på implementering av kognitiv terapi, da dette vil kunne gi oss verdifull kunnskap og bedre behandlingsmetoder på sikt.

God påske!