Skip to main content

Forfatter

I denne artikkelen vil jeg beskrive hvordan jeg opplevde å bli rammet av det jeg etter hvert fikk vite at var panikkangst, og hvordan en brokete vei førte meg til diagnose, behandling og friskmelding.

Havet har gitt oss mange metaforer, og det er også det første jeg griper til når jeg skal beskrive min opplevelse av panikkangst. Havet er vakkert, nyttig og forlokkende, men samtidig nådeløst, utrygt og uberegnelig, akkurat som livet med panikkangst var. Selv om livet var vakkert, så følte jeg hele tiden at en storm kunne bryte ut når som helst, og jeg hadde ikke noe værvarsel å støtte meg på.

Brå start

Jeg vet godt når panikkangsten startet. En lørdag sent i november var jeg på en hyggelig middag med en gammel vennegjeng fra studietiden. Det var et trivelig gjensyn med mye latter, og livet føltes bare fint. Lørdagen etterpå skulle jeg møte en venninnegjeng. I løpet av den uka hadde jeg mitt første panikkanfall, og var både redd og i villrede. Middagen var med venninner jeg hadde kjent lenge og følte meg trygg på å kunne betro meg til, derfor gikk jeg. Men dersom det hadde vært et annet sosialt arrangement, som inkluderte mennesker jeg ikke kjente godt fra før, ville jeg ikke gått. For på det tidspunktet var jeg allerede redd for at panikkangsten skulle komme tilbake.

Jeg tenkte at så lenge jeg selv tror jeg holder på å bli gal, så kan jeg ikke på troverdig måte overbevise andre om at jeg ikke er i ferd med å bli det.

Under middagen betrodde jeg vennene mine hva jeg hadde opplevd. De kunne ikke forstå det noe mer enn meg, men viste omtanke og støtte. Omtanken var selvfølgelig viktig. I ettertid ser jeg også at den tidlige samtalen om det jeg opplevde var starten på et viktig element for å bli frisk igjen – det å snakke om opplevelsene.

Likevel forsøkte jeg å skjule panikkangsten for andre enn nærmeste venner og familie. Det ble også veldig viktig å skjule det for barna mine, for å unngå å gi dem bekymringer. I jobbsammenheng, og skolesammenheng, har man ikke lyst til at folk skal lure på om man holder på å bli gal. Jeg tenkte at så lenge jeg selv tror jeg holder på å bli gal, så kan jeg ikke på troverdig måte overbevise andre om at jeg ikke er i ferd med å bli det. Det førte til at jeg trakk meg mer og mer unna andre i unna sosiale sammenhenger. Jeg ble stillere enn vanlig.

Katastrofefølelse

Det jeg brått opplevde en kveld den uken var at jeg uten tilsynelatende grunn fikk høy puls. Vanligvis er hvilepulsen min 60, men da raste den opp i 90 og 100 uten at jeg gjorde noe. Jeg kjente at jeg ble varm, det prikket i armene mine og jeg skalv. Det verste var at jeg fikk en følelse av å ikke kunne tenke klart.

Hjernen var redd samtidig som jeg ikke visste hva jeg var redd for. Jeg begynte automatisk å lete etter hva jeg var redd for. Siden jeg ikke fant noen umiddelbar grunn til å være redd begynte jeg å tenke på alle mulige ting som kunne gå galt. Alt kan i teorien gå galt, så det sendte meg av gårde på en ustyrlig tankerekke med bekymringer.

Da pulsen roet seg var jeg fysisk utslitt, som om jeg hadde vært på en løpetur. Og jeg var mentalt utslitt, som om jeg hadde jobbet intensivt i flere timer. Men hele tiden hadde jeg bare sittet rolig og forsøkt å lese en god bok. Denne utmattelsen gjentok seg, oftere enn panikkanfallene, fordi jeg etter hvert brukte mye mental energi på å forsikre meg om at det ikke var noe å være redd for.

Det befestet seg en følelse av katastrofe i meg. Jeg var sikker på at noe helt forferdelig og uunngåelig var i ferd med å skje. Jeg visste ikke om det ville ramme meg direkte, eller en av mine kjære, men jeg visste at noe ville skje, og at det ikke var noe jeg kunne gjøre med det. Det fikk meg til å hele tiden tenke på hva som kunne gå galt. Men livet var ved sitt vante, ikke uten problemer, men heller ikke med noen større utfordringer enn vanlig.

Jeg begynte å utbe meg forsikringer, bevisst og ubevisst, fra de rundt meg om at alt var i orden. Barna fikk spørsmål stadig vekk om alt var ok, gikk det bra på skolen, var det gøy på trening, er alt ok med vennene?  Mannen min måtte stadig bekrefte at han var frisk og at alt var i orden.

Neste gang jeg fikk panikkanfall hadde jeg lyst til å skrike. Opplevelsen av fare var så kraftig. Pulsen slo vilt, jeg ble varm, det bruste i hodet og jeg ble kvalm. Denne fysiske opplevelsen var så sterk at det føltes irrasjonelt å ikke tro at noe var galt. Jeg klarte ikke å finne noe å være redd for, men kunne ikke tro at det ikke var grunn til å være redd. Dette forsterket katastrofefølelsen som hadde bitt seg fast i meg.

Mannen min skjønte at noe var i veien, og spurte meg hva det var. Jeg fortalte først bare om de fysiske tingene, som høy puls og kvalme. Han mente jeg burde gå til en sjekk hos fastlegen min. På det tidspunktet var ikke ordet «panikkangst» noe verken han eller jeg hadde tenkt på eller kjente til.

 

Skillet mellom naturlige følelser og «falsk alarm»

Som lekperson og pasient har man ikke verktøy og terminologi å hjelpe seg med for å diagnostisere seg selv. Hva som er hva blir vanskelig å forstå når det blåser opp. Er det vanlig tidevann som ruller innover stranda, eller er det starten på en storm?

Jeg har aldri vært god til å styre eller skjule mine følelser. Det går heldigvis mest på det gode, men det betyr også at jeg kan gå «i kjelleren» når ting går galt. Likevel er det ikke et problem. For jeg vet hvorfor, og derfor kommer jeg meg relativt raskt opp igjen. Men panikkangsten skjønte jeg ikke hvor kom fra, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det, og det skremte vettet av meg.

To ting var umiddelbart skremmende: hva kom det av, og ville jeg være slik for alltid?  Jeg fikk ikke anfall veldig ofte, det kunne gå to og tre uker mellom hver gang. Men fra første gang gikk jeg med en konstant frykt for at det skulle skje igjen, og for at jeg holdt på å bli fullstendig gal.

Dermed ble problemet også todelt for meg. En irrasjonell panikkangst dukket opp uten forvarsel. Og en frykt som for meg opplevdes som rasjonell, frykten for å alltid ha det slik og aldri bli «meg selv» igjen. Det var en uutholdelig, og rett og slett deprimerende, tanke. Når jeg fikk et panikkanfall var det overveldende, og jeg klarte ikke å tenke på noe annet. I etterkant måtte jeg bruke resten av dagen og natten på å roe meg ned igjen. Når pulsen roet seg forsøkte jeg å konsentrere meg om mest mulig vanlige ting, og om andre enn meg selv. Da forsøkte jeg å tenke på andre ting, jeg prøvde å overse angsten, gjemme den vekk. Det lærte jeg senere at var feil.

 

Første møte med helsevesenet

Første gangen jeg gikk til lege for å få hjelp visste jeg ikke hva jeg trengte hjelp for, jeg visste bare at jeg ikke var helt bra. Slik er det jo med mange sykdommer, det er legen som er fagpersonen og som man forventer at kan stille en diagnose. I mange tilfeller er det vanskelig, og i mitt tilfelle gikk det ikke bra ved første forsøk.

Jeg rakk ikke å forklare veldig mye før legen bastant uttalte at det sikkert var begynnende overgangsalder. Hun satte i gang å skrive ut henvisning til gynekologen min. Jeg ble veldig usikker. På den ene siden trodde jeg henne ikke, for jeg hadde ingen av symptomene jeg har hørt om ved overgangsalder, som hetetokter, stive ledd osv. Samtidig hadde jeg veldig lyst til å få et svar, og hun ga meg et veldig tydelig svar, så jeg hadde lyst til å tro på det. Likevel sa jeg at jeg tvilte på diagnosen, og gjentok at jeg opplevde anfall av angst noen ganger. «Lett uro er vanlig ved overgangsalder,» svarte hun. Jeg sa da at jeg ikke hadde lett uro, men at jeg noen ganger følte full panikk: «Jeg føler at jeg holder på å bli gal!»

Legen fastholdt at det sikkert var hormonelt, og at gynekologen ville kunne hjelpe. Hun hørte ikke på flere av mine forklaringer, og hun spurte slett ikke noe om hvordan opplevelsen min av panikk var. Hun stilte en kjapp diagnose og sendte meg raskt ut av kontoret. Diagnosen var feil. Det konstaterte gynekologen ved hjelp av blodprøver og andre undersøkelser. Nå, to år senere, har jeg fortsatt ikke antydning til overgangsalder. En av undersøkelsene gynekologen gjorde var å sjekke for livmorhalskreft. Da jeg fikk beskjed om at den var negativ ble jeg selvfølgelig lettet. Men en liten stemme inni meg var også skuffet. For hvis jeg hadde hatt kreft ville jeg visst hva det forferdelige som skulle skje var.

Det høres helt idiotisk ut. Men den konstante katastrofefølelsen slapp ikke tak i meg, og holdt på å slite meg ut. På det tidspunktet følte jeg at det ikke var hjelp å få noe sted. Jeg hadde vært hos allmennlege som ikke kunne hjelpe, og gynekologen kunne heller ikke gi noe svar. Men hun anbefalte meg å forsøke en ny allmennlege. Heldigvis fulgte jeg det rådet.

 

Andre møte med helsevesenet

Det legemøtet ble helt motsatt av det første. Legen satt rolig og hørte på det jeg fortalte. Hun noterte litt underveis, og stilte noen utfyllende spørsmål. Da jeg var ferdig sa hun aller først, – dette høres ut som panikkangst, og det er noe vi kan gjøre noe med. Det er ikke mulig å beskrive hvor lettet jeg ble av de ordene. Hun ga meg et svar og en vei framover. Da var det bare for meg å legge i vei, og det gjorde jeg gjerne. Jeg kunne gått Norge på langs hvis det hadde vært løsningen.

Legen forklarte videre om panikkangst. Jeg kjente meg lett igjen i det hun sa. Etter å ha gått rundt i flere måneder og følt meg dum og rar og annerledes enn alle andre i verden var det også en trøst å høre at panikkangst er noe som rammer 25 % av Norges befolkning i løpet av livet.

Min opplevelse hos de to legene var ekstremt forskjellig.

Den første timen hos den nye legen snudde opplevelsen fra noe skremmende, uhåndterlig og ustoppelig til en utfordring som var vanskelig, men håndterlig og til og med relativt vanlig. Når jeg visste hva det var, og fikk forklaring på hva jeg burde gjøre, så var det bare å sette i gang. Jeg noterte ned det legen sa og fulgte hennes råd til punkt og prikke. Det ble min oppskriftsbok for å bli frisk.

Min opplevelse hos de to legene var ekstremt forskjellig. Det at den andre legen så raskt forsto mitt problem var avgjørende for at jeg kom i gang med behandling, og ganske raskt ble frisk. Hadde jeg ikke gjort det tør jeg nesten ikke tenke på hva konsekvensen ville blitt. For i løpet av de månedene jeg slet med panikkangst endret jeg meg selv og væremåten min på en livsbegrensende måte.

Jeg unngikk reiser og sosiale sammenkomster som jeg ellers ville elsket å være med på. Jobbmessig ble det også en hemsko, fordi jeg måtte bruke stadig mer «intellektuell kraft» på å forsikre meg selv om at jeg ikke trengte å være redd, redd for panikkanfall eller en lurende katastrofe. Det sier seg selv at livskvaliteten var raskt synkende gjennom denne tiden. Selv om jeg gjorde det meste selv for å komme ut av dette uføret, hadde jeg ikke klart det uten faglig veiledning i riktig retning.

 

Kognitiv terapi og visuell dagbok

Veiledningen jeg fikk av legen var kognitiv terapi. Hun fortalte at hun nylig hadde gjennomført videreutdanning i regi av Norsk Forening for Kognitiv Terapi. Måten hun fortalte om både panikkangsten og terapien på gjorde at jeg følte en stor trygghet for at det hun sa var riktig. Det gjorde at jeg lettere kunne legge vekk bekymringene og spørsmålene jeg hadde slitt med, og bare konsentrere meg om å følge hennes anvisninger.

Slik jeg forstod henne gikk det i korthet ut på å ta tilbake kontrollen over egne tanker, og dermed overmanne panikkangsten når den prøvde seg neste gang. Jeg fikk et skjema som jeg skulle fylle ut neste gang et panikkanfall meldte seg. På skjemaet var det blant annet rubrikker å fylle inn for hvor hva jeg tenkte akkurat når panikkangsten kom, og senere skulle jeg vurdere hvor realistisk tanken min hadde vært.

Hun var også streng med at jeg ikke skulle gjemme meg for angsten, ikke prøve finne støtte hos andre eller i noe annet, men godta at den kom. Jeg skulle skrike hvis det ble behov for det (med pute over ansiktet for å ikke skremme naboene). Når jeg tidligere hadde hatt lyst til å skrike gjorde jeg alt for å unngå det, for ikke å føle meg helt gal. Men nå som det var en del av en behandling gjorde jeg det, og det var godt! Jeg ble svett og sliten, men fornøyd. Det var en befrielse å skrike, og jeg kjente at noe løsnet innvendig.

Selv om jeg hele tiden rasjonelt hadde skjønt at min frykt var ubegrunnet ble det noe helt annet å skrive det, og etterpå lese det jeg hadde skrevet. Det var også en stor hjelp å gjøre noe så konkret som å ta tak i penn og papir og skrive ned disse tankene når panikken kom. Det å konsentrere seg om en oppgave som jeg på forhånd hadde tro på at var nyttig og fornuftig hjalp meg til å ta tak i panikken. Den fikk etter hvert ikke regjere alene, jeg klarte å utfordre den.

Det var en befrielse å skrike, og jeg kjente at noe løsnet innvendig.

Tidligere når panikkangsten kom forsøkte jeg å komme meg hjem raskest mulig, eller jeg ringte mannen min og snakket med han mens jeg dro hjemover. Det hjalp meg til å føle meg trygg. Men det var feil taktikk. Det ga meg en falsk trygghet, men ikke styrke til å takle panikken på alvor. Det skapte dessuten en økende frustrasjon, fordi jeg følte meg mindre og mindre selvstendig og kapabel. Det er menneskelig å gjemme seg et trygt sted, krabbe under teppet i sofaen og bare sitte stille til det går over når man blir redd. Men det hjelper ikke. Det jeg lærte å gjøre var å ikke gjemme meg for angsten, ikke søke hjelp hos mannen min eller andre, jeg skulle stå i det selv, alene.

Jeg hadde flere timer hos legen, og snakket mer om panikkangst. Likevel trengte jeg ikke mange timer før jeg følte at nå gikk det bra, og jeg klarte å takle problemet. Likevel hadde jeg fortsatt en ullen følelse i kroppen av at panikken kunne komme tilbake. Da fant jeg ut at jeg ville lage en enkel, visuell, dagbok. Jeg lagde et skjema for en måned. For hver dag var det en rute som skulle fargelegges, en rute hvor jeg skrev kort hva jeg hadde gjort og en rute hvor jeg skrev hvem jeg hadde vært sammen med.

Det viktigste var fargene. Jeg hadde en kode hvor rødt var angst uten klar årsak, oransje var begynnende angst som jeg klarte å roe ned før jeg ble overmannet og utslitt. Grønt var en dag uten noen av de uforklarlige følelsene. Det betydde ikke at grønt var en dag uten bekymringer eller trøbbel, men det var dager med det jeg kalte «vanlige» følelser.

Den første måneden ble det en rød dag, og ganske mange oransje. Det var en lettelse å se, fordi for meg beviste det at behandlingen virket. Det samme gjentok seg neste måned. Deretter var det ingen røde dager, men fortsatt en del oransje. I løpet av fem måneder ble også de oransje dagene borte. Jeg fortsatte likevel noen måneder til med den visuelle dagboken. Jeg var ikke lenger like nøye med hver dag, men kunne når uka var over sette en grønn strek over hele. Det var deilig.

 

Åpenhet

Ettersom det gikk flere uker og måneder etter siste panikkanfall kom hele problemet på avstand. Jeg følte meg som «meg selv» igjen, og det hele var etter hvert nærmest uvirkelig, som en vond drøm eller en film.  Det var godt å bare glemme hele greia.

To år etterpå snakket jeg med en venninne om opplevelsene mine. Det fikk meg til å innse at jeg bør fortelle flere om det, fordi noen av erfaringene kan hjelpe andre. For det første gjelder det mine to ulike møter med helsevesenet. Jeg håper alle allmennleger kan bli like flinke til å forstå symptomer som den andre legen jeg kom til. Når en pasient forteller om angst eller følelser som er irrasjonelle og som gjør at men ikke kjenner seg selv igjen, så tenker jeg det er grunn til å bruke noen ekstra minutter på å lytte godt. Hvis tiden er knapp er det bedre å sette opp en ny time, heller enn å avfeie et problem med en usikker diagnose.

Det andre jeg vil formidle til andre som rammes av samme problem er at de kan føle seg trygge på at det går over. Kognitiv terapi sammen med en trygg terapeut og dedikert egeninnsats gir resultater. Jeg har ingen formening om hvor hardt jeg var rammet i forhold til andre. Det kan godt hende andre bruker lengre, eller kortere tid. Det avgjørende er likevel at det finnes hjelp som fungerer. Det er slitsomt å gjøre øvelsene som skal til for å bli kvitt panikkangst. Når det står på som verst er det utmattende. Men når man stoler på at det virker finner man motivasjon som skal til for å gjøre det som kreves.

Det tredje er viktigheten av å være åpen og snakke med mennesker du stoler på. Tilbakemeldingene vil kunne hjelpe deg til å forstå problemet, og at det er lurt å søke hjelp. Det er ikke farlig eller «rart» å bli rammet av panikkangst. Hvis fire personer snakker sammen vil minst en av dem være, ha vært eller bli rammet av panikkangst. Det betyr ikke at det er et lystig konversasjonsemne, men jeg tror det er bra at flest mulig kjenner til det og dermed kan hjelpe seg selv eller sine nærmeste hvis de rammes av det.