Forfatter
Vår identitet og vår personlighet er sterkt knyttet til minnet. Den som mister sine minner mister seg selv. Vi bærer alle på en historie og den historien er ofte avgjørende for hvordan vi forholder oss til oss selv og våre omgivelser her og nå. Men hukommelsen kan være en svikefull følgesvenn. Det er ikke alltid vi kan stole på våre minner. Noe legges til, noe trekkes fra. Å erindre er å gjenskape, noen ganger i så stor grad at minnet kan være direkte falskt. Det er skrevet mye om hukommelse, og mye av det som utgis som litteratur er minner. Det er skrevet mindre om kunsten å glemme.
Det siste er en forutsetning for å fungere. Dersom vi skulle lagre og fremkalle alt det vi opplever fra dag til dag, ville vi bruke like lang tid på å huske det vi hadde opplevd som det tok å oppleve det. Vi ville ende opp med å gå helt i stå. Den amerikanske filosofen og psykologen Willam James, som regnes som grunnleggeren av den moderne psykologien, var tidlig ute med å påpeke dette. Å huske alt ville i følge ham være nesten like hemmende for oss som å ikke huske noe. I følge Cicero skal den athenske politikeren og generalen Themistokles ha vært oppmerksom på noe av det samme i svaret han ga Simonides da denne ville lære ham å forbedre sin hukommelse:
Lær meg ikke kunsten å huske, men kunsten å glemme, for jeg husker ting jeg ikke ønsker å huske, men kan ikke glemme ting jeg ønsker å glemme.
Simonides, som levde ca 500 år før Kristus, har fått æren av å ha utviklet Loci-metoden, en måte å huske på ved å knytte minner til konkrete steder. Kunsten å aktivt glemme var han ikke like bevandret i. Den er vi helt avhengig av, og vi praktiserer den hver dag, uten å tenke over det. Hva vi utelater og hva vi tar med oss videre i minnet er en annen sak, som jo Themistokles beklaget seg over. Noen bærer med seg livaktige og skremmende minner om traumatiske hendelser tidlig i livet, ydmykende situasjoner fra skoletiden eller savn som aldri ble tilfredsstilt. Andre har mer eller mindre fortrengt slike vonde opplevelser. Det siste kan gjøre livet lettere, men minner kan som kjent være svært påtrengende. William James hadde forøvrig ikke selv noe enkelt liv. Han led av en rekke somatiske sykdommer, var i lange perioder deprimert og slet med selvmordstanker. Hans bror, forfatteren Henry James, var heller ikke ukjent med det depressive. Han reiste mye omkring i Europa hvor han oppsøkte spa etter spa for å finne lindring for sine fordøyelsesproblemer. I den biografiske romanen Mesteren skriver forfatteren Colm Toibin følgende om Henry James etter at sist nevnte har fått negative kritikker på et teaterstykke:
Likevel husket han sjokket og skammen ved premieren på Guy Domville. Han sa til seg selv at erindringen ville blekne, og med den formaningen prøvde han å skyve alle tanker på fiaskoen ut av sin bevissthet. I stedet tenkte han på penger, gjennomgikk beløp han hadde mottatt og beløp han hadde til gode; han tenkte på reiser, på hvor han skulle dra og når. Han tenkte på arbeid, på ideer og romanskikkelser, klare øyeblikk. Han kontrollerte disse tankene, han visste at de var som tente lys som forte ham gjennom mørket. Hvis han ikke konsentrerte seg, kunne de lett blåses ut, og så ville han igjen grunne over nederlag og skuffelser, tanker som hvis de ikke ble kontrollert, kunne føre til redsel og fortvilelse
Det er en god beskrivelse av hvordan det å holde depresjonen stangen krever hardt tankearbeid. Der den ene av brødrene søkte seg til litteraturen, søkte den andre seg til psykologien. Beveggrunnene for deres valg var kanskje ikke så forskjellige. Begge opparbeidet de seg innsikt i menneskets sjelsliv. Begge slet de med sine egne liv.
Fremtidshukommelse
Men tilbake til minnet. I sitatet ovenfor er noen av Henry James sine tanker rettet mot fremtiden. I 1985 publiserte den svenske hjerneforskeren David Ingvar en artikkel med tittelen ”Memory of the future”. Enkelt oppsummert var Ingvar sitt poeng at hjernen ikke bare lagrer hukommelsesspor som er nødvendige for å rekonstruere tidligere opplevelser. Forandringer i forbindelsene mellom cellene brukes også til å planlegge fremtidig atferd.
Dersom både fortiden og fremtiden blir for påtrengende sier det seg selv at det ikke er lett å bli værende i nuet. I ”En bog om hukommelse” av Raab og Madsen viser de til at en rekke studier har bekreftet de hypotesene Ingvar fremsatte i sin artikkel. Studiene viser også at det er påfallende likhet mellom den aktiviteten vi kan måle i hjernen når vi tenker på fortiden og den vi kan måle når vi tenker på fremtiden. Vi bruker våre erindringer om fortiden til å skape en forestilling om fremtiden.
Kan minner endres?
Men minnet er som nevnt ikke noen pålitelig kilde. Forfatteren Gabriel Garcia Marquez skriver i sin selvbiografi at et liv ikke er det som har hendt med et menneske, men hva en husker og hvordan en husker det. Vi kan ikke endre hva som faktisk hendte, men vi kan kanskje endre noe på måten vi erindrer det. Klarer vi det kan vi også endre på fremtiden.
Richard Bandler, en av grunnleggerne av NLP uttalte i sin tid at ”Det er aldri for sent å få en lykkelig barndom”. Mulig det, men på den andre siden er det heller aldri for sent å skaffe seg en ulykkelig alderdom. Her gjelder det å trå varlig. Leonard Cohen sa i et intervju for en del år siden at han ikke lenger dvelte ved tidligere hendelser i livet: ”I’m blessed with a certain amount of amnesia…” Eller som han skrev i en av sine tekster:
And I can’t forget, I can’t forget
I can’t forget but I don’t remember what.
Han var også opptatt av ikke å dvele ved fremtiden. Så kanskje behersket han den til slutt, kunsten å glemme. Den depresjonen som hadde fulgte ham gjennom livet slapp i alle fall taket den siste delen av livet hans. Kanskje det er en sammenheng her?
