Intervju med Annelise Fredriksen
Klokken nærmer seg 18.00 denne nest siste dagen i mars. Utenfor skinner solen og etter at vi gikk over til sommertid er kvelden blitt lysere enn den var forrige tirsdag på dette tidspunkt. Jeg har en avtale med Annelise Fredriksen, ny leder i Norsk Forening for Kognitiv Terapi. Samtalen skal foregå på behørig avstand som det passer seg i disse koronatider, men 1224 km kan kanskje sies å være litt i overkant av de foreskrevne 2 meter som anses forsvarlig. Det sier seg selv at det ville vært vanskelig å gjennomføre en samtale over slike avstander uten bruk av teknologi, så jeg sitter klar ved skjermen for å ringe opp Annelise via Skype. Hun holder til i Tromsø, jeg sitter i Tønsberg. Det forklarer avstanden.
En famlende start
Første forsøk går dårlig. Det andre gir heller ingen respons. «Abonnenten er ikke pålogget» står det på skjermen. Jeg sender en sms:
«Hei Annelise. Er du klar til intervjuet? Prøvde å ringe deg via Skype, men ser du ikke er pålogget.»
Svaret kommer ett minutt senere:
«Hei, snart klar. Holder på å åpne maskinen…»
Noen minutter senere, etter nok et mislykket forsøk på oppringing over Skype, kommer det en ny sms melding:
«Det virker som skype har forsvunnet fra lille maskinen. Har du FaceTime eller vente til jeg får laste ned?»
Jeg ringer FaceTime og der dukker Annelise opp på skjermen:
– Hallo, hei, da kan vi bare la Skypen være!
– Ja da kan vi ta det på FaceTime.
– Hvordan står det til oppe hos deg da? Er det fortsatt lyst?
– Ja det er ganske lyst…
Annelise går bort til vinduet og viser meg hvordan det ser ut utenfor. Enorme mengder med snø! Når jeg ser ut vinduet her i Tønsberg har landskapet forsiktig begynt å ta form av vår. Det er langstrakt dette landet og de klimatiske forhold nokså forskjellige. En annen ting som også kan være litt forskjellig er hvordan Annelise staver navnet sitt. Noen steder står det i ett ord, andre steder er det stavet Anne-Lise. Slik forvirring kan ikke råde blant foreningens medlemmer så jeg benytter anledningen til å få en avklaring:
– Skriver du navnet ditt i ett ord eller med bindestrek?
– Formelt skal det være i to ord uten bindestrek, men siden jeg alltid bruker begge navnene skriver jeg det alltid i ett ord.
En annen ting som også kan være litt forskjellig er hvordan Annelise staver navnet sitt.
Tidlige år
– Er du født i Tromsø?
– Nei, jeg er født og oppvokst på Senja. Jeg ble født i 1955, og gikk i folkeskole på Senja. 14 år gammel flyttet jeg på hybel i Målselv for å gå på realskolen. Siden ble det gymnas og etter det ett år i jobb som lærer før jeg flyttet til Oslo og begynte å studere. Det må ha vært ca. 1975. Der tok jeg forberedende, i ventetiden for psykologistudiet pedagogikk, jobbet så nordpå som lærer en stund igjen før jeg flyttet sørover og begynte på førsteavdeling. Jeg bodde vel i Oslo da frem til 1984.
– Hvorfor ble det psykologi?
– Det var opprinnelig flere ting jeg ville studere, men som liten ville jeg studere medisin, bli doktor, fordi jeg som syvåring aldri hadde sett en kvinnelig doktor på Senja. Jeg tenkte at det måtte det bli en forandring på!
– Hvordan var det med kvinnelige psykologer da?
– Nei det var det jo heller ikke. Men så skled tanken fra meg. Etter hvert orienterte jeg meg mer innenfor kriminologi, jus, pedagogikk og tysk.
– Hvorfor tysk?
– Nei, jeg var jo litt sær, var blant de som likte tysk særlig godt på realskolen, spesielt tysk grammatikk. Det hender fortsatt grammatiske regler fra skoletiden dukker opp i hodet. Jeg var godt til å lære utenat som barn. Grammatikk og matematikk falt naturlig for meg.
– Bor det en liten Asberger i deg?
– Det kan du si, men jeg likte det tyske språket. Og jeg tenkte ikke den gang at jeg skulle få interesser innen filosofi og psykologi. Jeg var nok mer naturvitenskapelig orientert.
– Men så ble det psykologi til slutt likevel?
– Ja og det har jeg aldri angret på.
Nord for Sinsen
– Så vidt jeg husker var studiet i Oslo veldig psykodynamisk orientert?
– Mm, ja. Men da vi begynte på andre avdeling kunne vi velge mellom sosialklinisk eller det psykoanalytiske, så da valgte den det første sammen med nevropsykologi og utviklingspsykologi, så jeg hadde de tre som fordypningsområder. Men det var jo litt spesielt, og stort sett var det vi som kom fra nord for Sinsen som valgte sosialklinisk.
– Så det var et gjennomløpende geografisk skille?
– Ja. Vi følte det i alle fall slik vi som kom nordfra. Noen kollegaer studerte i Bergen. Da jeg var ferdig psykolog i 1984 var det vanskelige tider med tanke på å få jobb.
– Ja, det husker jeg. Var selv ferdig i Bergen i 1982 og frykten var å ende opp som utekontakt på Finnmarksvidda! Det kunne sikkert vært spennende nok, men jeg ville jo helst forbli i Bergen.
Men det var jo litt spesielt, og stort sett var det vi som kom fra nord for Sinsen som valgte sosialklinisk.
– Ja, noen av oss fryktet også at vi ville ende opp som drosjesjåfører.
– Men slik gikk det ikke?
– Nei. Den første jobben som psykolog var hos fylkeshelsesjefen i Tromsø med oppgaver innen tilbud til psykisk utviklingshemmede. Siden jobbet jeg i Tromsø BUP i mange år. I 2000 hadde jeg en studiepermisjon, og etter det var jeg også med på å gjenetablere BUP i Alta som hadde falt sammen. Det skulle være et ettårig prosjekt men endte opp med å vare i åtte. I den tiden pendlet jeg frem og tilbake til Tromsø. Så ble det privatpraksis, hovedsakelig voksne, noe jeg fortsatt holder på med. Jeg har også en bistilling på UiT, Norges arktiske universitet, avdeling RKBU, med ansvar for videreutdanninger innen kognitiv atferdsterapi for barn og unge.
Autodidakt
– Og når kom interessen for kognitiv terapi?
– Egentlig har jeg kommet inn i dette feltet på en litt annen måte enn mange andre. Det har kommet gradvis. Jeg startet ikke med den formelle utdanningen. Da jeg begynte å jobbe i BUP var det som fantes av videreutdanning der stort sett innen den psykodynamiske tradisjonen. Men siden jeg skulle jobbe i Nord-Norge, hvor familier og barn gjerne kom fra øyene, hvor det ofte var uvær og veiene blåst igjen, skjønte jeg fort at de fleste ikke kunne komme til faste ukentlige samtaler. Jeg måtte tenke gjennom hvordan jeg kunne bruke den tiden jeg hadde til rådighet på en fornuftig måte. Så da begynte jeg å lage egne behandlingsopplegg som lignet litt på en kognitiv terapi tilnærming. Så, på begynnelsen av 2000 tallet, fikk jeg spørsmål om å undervise i kognitiv terapi for barn for barn på ett av de første kullene i Oslo. Tror det var et samarbeid mellom RBUP og NFKT.
Men det må dog sies at jeg aldri har gjennomført en manualbasert terapi
– Så rykte hadde spredd seg om at en autodidakt kvinnelig psykolog med sterk hang til tysk grammatikk hadde puslet med kognitiv terapi for barn i Tromsø?
– Min første reaksjon var: «Jeg tror dere har henvendt dere til feil person!» Jeg måtte høre nærmere om hvorfor de hadde kontaktet meg. Jeg tror det gikk noen rykter i Trondheim. Men jeg endte som så ofte ellers opp med å si ja og så måtte jeg begynne å systematisere det jeg hadde av erfaring på feltet. Det fantes heller ikke noe norsk litteratur på området den gang. Siden det blitt en god del undervisning, og Veilederutdanningen har jeg også gjennomført.
– Du har vært med i styret i NFKT en god stund?
– Ja, det er vel fjerde perioden nå, tror det er ca. 7 år til sammen.
– Og nå er du endt opp som leder! Du har noen veldig lange tentakler fra din tilværelse i Tromsø? Er det ikke pendling til Alta er det styret til NFKT som jo har vært veldig Oslo basert. Er du et foreningsmenneske?
– Ja, jeg har jo alltid vært aktiv i psykologforeningen på ett eller annet vis; leder fylkesavdelingen, tillitsvalgt, vært med i forhandlingsutvalget og vara i sentralstyret. Så ja, jeg liker å ha et ord med i laget. Har også lett for å si ja, blir lett engasjert.
– Du er jo også den første kvinnelige leder i foreningen.
– Ja det var vel det som var litt av trykket da jeg ble spurt.
– Følte du deg presset da?
– Ja, jeg gjorde faktisk det, i alle fall litt, det var ikke så enkelt å si nei. Det er jo mange som kunne tatt denne rollen, men det at jeg har sittet i styret en stund er nok en fordel. Det er kanskje ikke så lett å komme inn som helt ny utenfra.
– Kognitiv terapi har jo til en viss grad fokus på det rasjonelle? Passer det deg, dét og det manualbaserte?
– Ja det passer meg, det ligger nok litt for meg. Jeg må ha struktur, litt rammer og mål, ellers blir det bare kaos opplegg. Så det er sikkert noe personlighetsmessig som gjør at det passer meg. Men det må dog sies at jeg aldri har gjennomført en manualbasert terapi. Ja, det måtte være EMDR da.
– Her har vi tabloidoverskriften!
– Ja, men når jeg underviser må jo nevne manualene. Jeg sier jeg har hørt de skal være ganske bra, men må jo være åpen på at jeg ikke har brukt dem selv.
Fritid
Det slår meg at fag og organisasjonsliv har vært en stor del av Annelise sitt liv, men det må da være andre interesser der også, og da tenker jeg ikke bare på tysk grammatikk. Når man flytter hjemmefra som 14-åring blir det jo mye tid som skal fylles med annet en familieliv.
– Hobbyer?
– Mye av hobbyen min har jo vært faget. Det har tatt mye tid. Men jeg liker å reise, gå på ski, friluftsliv….
– Det har du jo gode muligheter til, om ikke reising slik det er for tiden så i alle fall skiturer, ut fra snømengdene utenfor!
– Ja, jeg liker å være ute, gå i fjellet. Vi har jo naturen så tett innpå her.
– Du har likte å reise?
– Ja, mye til Italia og Spania nå i voksen alder. Men som ung var jeg mye i Hellas, ute på øyene, bodde på strendene i sovepose.
– Så litt utagerende livsførsel har det vært i unge år?
– Ja, det må det være lov å si.
– Jeg skulle forresten vært i Spania nå i påsken, men nå blir det jo litt annerledes. Jeg bodde der en periode hvor jeg hadde studiepermisjon.
– Snakker du spansk?
– Litte gran. Kunne klare meg i forhold til dagligspråk den gangen, men man glemmer fort når man ikke får praktisert det daglig.
– Andre interesser?
– Når jeg har tid liker jeg å lese, gå i teater, eller på kino. Jeg leser mye forskjellig men ikke så mye krim.
– Middelaldrende menn blir ofte opptatt av krigslitteratur og fortellinger fra polare strøk, men det er kanskje litt kjønnsbestemt?
– Jeg har faktisk en del polarlitteratur stående her. Noe har jeg fått – har venner innen polarforskning, noen pasienter fra Svalbard har også sendt meg bøker. Jeg har også en del krigslitteratur. Noe av det som står i hyllene skyldes imidlertid manglende avbestillinger den gang jeg var medlem i bokklubben. Men jeg har mange bøker stående jeg ikke har fått lest. Dersom en bok ikke fanger meg i starten setter jeg den som oftest tilbake i hyllen. Jeg kaster den ikke, tenker at jeg kanskje kan vende tilbake til den en annen gang. Dersom den er anbefalt av andre tenker jeg at det må jo være noe ved den som jeg ikke fikk med meg ved første gangs lesing.
Det gleder en bokelskers hjerte å høre om slik varm litterære humanisme, denne omsorgen for bøker selv om de ikke umiddelbart faller i smak. Kanskje kan det kalles en form for litterær empati, i alle fall noe ikke-dømmende, en åpenhet for at ting kanskje skjuler mer enn de synes å romme ved første øyenkast.
– Har du noen yndlingsforfattere?
– Nei, egentlig ikke.
– Noen yndlingsbok du vil anbefale da?
– Nja…
Her forsvinner Annelise ut fra billedskjermen og jeg forstår at hun beveger seg i retning bokhyllen på jakt etter en bok.
– Det er en forfatter, Sweig, tror jeg han heter, leste en novelle av ham, Sjakknovelle het den.
– Stefan Sweig?
– Ja det var det. Har boken her. Den novellen likte jeg.
For den som har lest novellen kommer det kanskje ikke som en overraskelse at den falt i smak hos Annelise. Det er snakk om en tyskspråklig forfatter med sans for humanisme. Individets frihet og uavhengighet gjennomsyrer mye av hans forfatterskap. Sjakk er dessuten et spill med klare regler; ja noen vil kanskje si at det inviterer til sort-hvitt tenkning, uten at jeg mistenker Annelise for å gå i slike tankefeller.
– Tror du litteratur kan bidra til å berike oss som terapeuter og være til nytte for pasienter?
– Ja, det tror jeg absolutt. Jeg anbefaler gjerne litteratur til mine pasienter, og det hender de anbefaler bøker til meg.
– Hva med filmer da? Noen spesielle interesser der?
– Jeg gikk utrolig mye på kino i Oslo da jeg bodde der, jeg kunne godt se flere filmer samme dagen. Det har blitt litt mindre de senere årene. Nå er jeg nok blitt mer opptatt av filmer som ikke inneholder så mye vold og elendighet, mer vakre filmer, de med gode avslutninger, filmer som ikke krever at jeg må bruke hodet så mye. Bruker nok film i dag mer som et middel for å koble ut.
– Er du fortsatt teaterganger?
– Ja, jeg prøver å få med meg det som skjer her i Tromsø. Det er mye godt på Hålogaland teater.
– Hva med musikk da?
– Der liker jeg litt av hvert: pop, blues, klassisk, jazz. Jeg har en nokså allsidig smak.
– Spiller du noe instrument selv?
– Nei, men jeg har et piano som står i kjelleren, ett som datteren min har brukt. Hun har forøvrig også utdannet seg til psykolog. Jeg har ikke planer om å begynne å spille. Men fotografere er noe jeg gjerne vil begynne med. Det er artig å finne motiver. Jeg har et fotoapparat men bruker stort sett bare mobilen.
Her kan det legges til at selfies ikke synes å være helt i Annelise sin ånd. Det er få bilder av henne på nettet, og jeg har enda ikke, på tross av purringer, mottatt et bilde til bruk i forbindelse med intervjuet. I skrivende stund, hvor jeg leser korrektur, er det bare et par timer til publisering.
Det gode måltid
Når man som Annelise har oppholdt seg mye i land som Italia og Spania ville det jo være naturlig å være opptatt av god mat og vin. Så er da også tilfelle. Annelise liker å lage mat og er glad i gode viner. Hun bor jo også et sted med tilgang på gode råvarer.
– Jo, jeg lager hjemmelaget middag hver dag, og liker å invitere til middag, dekke bord. Jeg gjorde det nok enda mere før. Nå, med alderen er det mange venner som har flyttet.
– Har du noen yndlingsviner?
– Jeg er nokså allsidig også der. Både hvit og rød, og jeg drikker ikke nødvendigvis hvitvin til fisk, kan gjerne velge en passende rød. Det er mye god spansk vin også utover det som finnes på polet. Men jeg er også glad i de italienske. Nå ja, de franske er jo også gode, så stort sett…..
Kanskje vi kan konkludere med at Annelise er glad i god vin nesten uansett opprinnelse og farge. Det er noe hun har tilfelles med tidligere leder i foreningen. Men det er også noen andre fellestrekk!
En slags rød tråd
– Liker du noen form for håndarbeider?
– Nei, jeg har aldri fått til håndarbeid. Jeg har jo prøvde det, måtte strikke selbuvotter på skolen for å stå til eksamen, og en genser! Jeg har også maltrakterte en skjorte jeg måtte sy. Armene var umulig å få til, så jeg klippet dem av til slutt. Dette skal du kanskje ikke skrive, men jeg synes det er ubehagelig når andre strikker. Jeg får frysninger i marg og bein ved tanken på å ta i garn! Men jeg skjønner jo det er noe jeg må holde for meg selv.
Jeg får frysninger i marg og bein ved tanken på å ta i garn!
Dette er interessante opplysninger. Vår tidligere leder Torkil Berge fikk jo frysninger av spagetti-tråder, og nå en ny leder som grøsser ved tanken på ulltråder. Sannsynligvis en tilfeldighet dette, ikke noe å spinne videre på, men jeg får jo lyst til å sjekke ledere i kognitiv foreningen enda lengre tilbake i tid.
Tanker om NFKT sin fremtid
– Over til noe helt annet. Hvilken tanker gjør du deg om NFKT sin fremtid? Hvilken veg tror du vi går?
– Jeg synes det er fint at vi snakker om oss selv som en paraplyorganisasjon, at det er rom for ulike KT retninger som tilhører familien. Det tror jeg vil bli mer befestet.
– Jeg er jo fra Bergen og har veldig sansen for at dette med å være en paraplyorganisasjon! Men hva mer?
– Jeg tror vi vil få inn tilnærminger med større fokus på følelser. Vi snakker jo om relasjon, at det er avgjørende, men det bør kanskje bli mer synliggjort i utdanningen, vi bær bli mer tydelig på hvordan vi jobber vi med det. All forskning innen nevrovitenskap gjør at vi vil forstå mer hva som er virksomme mekanismer på et biologis plan. Jeg interesserer meg for dette og tror det vil få et større fokus i fremtiden. Bruk av digital teknologi og andre tekniske løsninger i terapi vil nok også få et større fokus. I disse koronatider er det jo allerede i ferd med å skje. Ellers er jeg opptatt av å sikre at utdanningene holder en høy kvalitet, at vi ikke sprer oss over for mye. Lavterskel tilbud av ulike slag vil også være et viktig område. Det er jo mange som ikke får den hjelpen de har behov for i dag, eller som kan klare seg med hjelp på et mindre intensivt nivå.
– Hva med barn og unge? KT har vel hatt føttene mest plassert innenfor voksenverdenen?
– Ja, det vil være en oppgave å få barnefeltet inn under paraplyen, mer samarbeid med RKBU og RBUP. Nå står jo også helsesykepleierutdanningen klar for oppstart fra høsten av som er et samarbeid mellom NFKT og Landsforeningen for helsesykepleiere. Samarbeidet mellom de ulike instituttene blir også viktig å videreføre. Dette bar for å nevne noe.
Snart påske
Det er fortsatt lyst ute når vi nærmer oss slutten på intervjuet. Det slår meg at Annelise har levd ett liv litt etter mottoet «Vegen blir til mens du går.» Interessen for kognitiv terapi synes å ha kommet gradvis, og mye er selvlært. Slik er det jo for en del av oss som har vært med en stund. Det var ikke så formalisert en del år tilbake som det er i dag, hvor selv humor tenderer mot å være manualbasert. Humoristisk evne er i alle fall omtalt blant nødvendige terapeutiske ferdigheter. Evnen til stoisk ro er jo også ettertraktet blant kognitive terapeuter. Den evnen har de mestret lenge nordpå, de kaller den «å stå han av,» evnen til å ta ting som de kommer. Det virke som Annelise har den. Det er bare noen dager til påsken starter, en påske som jo blir litt annerledes enn planlagt for mange av oss. Annelise skulle jo ha feiret påske i Spania.
– Du blir i Tromsø i påsken?
– Ja, nå må jeg bare omstille meg litt og se på alt som er bra med å være her. Kanskje jeg kan få ryddet litt, gå noen fine skiturer, få tid til ettertanke, lese. Og så blir det nok noen gode viner og mye god mat.
– Har du noen tradisjoner på selve påskeaften?
– Ja, jeg pleier å servere lammelår med klassisk tilbehør og god rødvin. Dattera mi jobber i Trondheim, men har heldigvis fått seg en flybillett til Evenes, så jeg skal kjøre og hente henne der. Vi er jo ganske isolert her oppe når ikke kan bruke fly. Jeg vil gjerne også ønske alle lesere en riktig god påske!