La meg straks komme med en innrømmelse: Mange prosesser som lenge har vært fokus for psykodynamisk teori som følge av arbeid med personlighetslidelser og lange relasjonsorienterte terapier, har blitt inkorporert og fokusert mer på også innen enkelte former for kognitiv terapi. Dette har skjedd etter hvert som også kognitive terapeuter har nærmet seg slike problemstillinger – og arbeidsformer. Det betyr at vi innen terapeutisk kognitiv teori finner mange begreper og ideer som i stor grad gjenspeiler en eksplisitt psykodynamisk arv. Mange kognitive terapeuter føler seg svært så familiær og nær psykodynamiske prosesser. Det er langt fra så stor diskontinuitet i praksis, som det en av og til kan tro.  Det er også slik at det relasjonelle idealet som en finner fra depresjons- og angstbehandlinger, ikke like lett opprettholdes i lengre behandlinger ved personlighetslidelser – et annet spørsmål er om disse behandlingene må marineres i psykodynamisk teori.

Mange kognitive terapeuter føler seg svært så familiær og nær psykodynamiske prosesser.

Når dette er sagt, står vi uansett tilbake med følgende problemstilling: Er de teoretisk ladede begrepene innen psykodynamisk teori – som tross alt ikke har gjort den empirisk vitenskapelige forståelsen av menneskets natur dypere, eller egentlig klart å føre oss nærmere kunnskap om hvordan en faktisk kan gjøre folk friskere – bedre enn kognitive begreper? For merk: De behandlingene innen kognitiv terapi som har latt seg påvirkes mest av psykodymanisk relasjonstenkning er også de som har havnet i bakevjen når det gjelder dokumentasjon av effekt.

Dersom det psykodynamiske språket faktisk er bedre, så bør vi bruke det. Så enkelt er det. Men er det bedre? Hva vil ”bedre” si? Det er kanskje mer finurlig og teoretisk sofistikert? Det er en innarbeidet del av språket til mange profesjoner, og for mange ikke-psykologer er det det eneste ”psykologiske” begrepsapparatet – og dermed det eneste språket som er tilgjengelig. Det at noe er det eneste tilgjengelige språket gjør det ikke nødvendigvis til det beste tilgjengelige språket – men dette kunne jo bøtes på ved for eksempel å lære seg andre begreper, vel og merke dersom disse var bedre.

 

Språk er makt

 

I et hierarkisk system der de med makt også har mer kunnskap, vil det utvikles språk for å reflektere dette. Det vil finnes en rekke begreper som brukes nettopp for å signalisere at en vet, at en er medlem av inngruppen, at en er informert og faglig. Innen psykisk helsevern vil en merke at det kan gjelde forskjellige språk – alt fra profesjonsavgrensede kunnskapsområder og terminologi hentet fra det spesifikke domenet til en generell ”psykodynamisk” språkferniss. Disse er egentlig til liten nytte for samarbeid og utvikling – eller god tverrfaglig kommunikasjon eller samtale med pasienter. Spesielt fokus rettes her mot dette liksom – psykologiske språket. Dette er et språk der ord som ”overføring,” ”splitting,” ”oral personlighet” og ”motstand” gir den som snakker øyeblikkelig status – og som regel har gjort kommunikasjonen uforståelig for de tilstedeværende, da få om noen vet hva vedkommende egentlig mente. Be for all del ikke den som snakket om en nærmere utdypning! Nå er det er jo selvsagt det en bør gjøre – men da utfordrer man makten.

Barbara T. Brodley (1992) har sett seg lei på både psykodynamisk orienterte kollegaer som bruker språket sitt som maktinstrument og på psykologistudenter som bruker begreper de ennå ikke helt har skikkelig innarbeidet og dermed ikke fullt ut skjønner. Hun foreslår følgende spørsmål for å prøve å konkretisere observasjoner og avdekke antagelser basert på forventninger fremfor observasjoner:

  • Nøyaktig hvilken teoridannelse eller retning er det du nå benytter?
  • Hvilke antagelser er det du baserer dine påstander på?
  • Hva er de nøyaktige definisjonene av de begrepene du nå benytter?
  • Hvilken spesifikk atferd hos pasienten – som alle kan observere – er det du nå refererer til?

Disse klargjørende spørsmålene burde være lett gjenkjennelige for alle som har fulgt et innføringsseminar i kognitiv terapi. Hvorfor de er vesentlig burde derfor være innlysende. Det at det ofte er vanskelig å stille disse spørsmålene gjør dem ikke mindre prisverdige eller nødvendige. Det illustrerer at språket både er et maktsymbol og at det er problematisk i seg selv. Kommunikasjon blant profesjonelle skal ikke handle om maktdemonstrasjoner og tåkeleggende innbegreper. Kommunikasjon om pasienter må kunne gjøres med pasienter.

 

Sosial og språklig konstruksjon

 

Finnes fenomenet overføring? Selvsagt, hvorfor ville vi ellers ha et begrep for det? (Sic!) Hvordan vet vi at overføring finnes? Hva ér overføring? Er dette et begrep som gjør at språket til dynamikerne virker bedre enn vårt? Hva om dette nettopp er et slikt begrep som skaper en opplevelse av relasjonelleprosesser og ”den andre” som både forstyrrer og fordreier virkeligheten? Det er rimelig å ta frem begrepet ”overføring;” det er utvilsomt ett av de begrepene som oftest brukes som eksempel på et bedre språk.

En av nestorene innen humanistisk psykologi, John Shlien (1984), skrev følgende:  ““Transference” is a fiction, invented and maintained by the therapist to protect himself from the consequences of his own behaviour.” Shlien gjør et poeng av at dette er et begrep som er oppfunnet, ikke en prosess som ble oppdaget. Carl Rogers poengterte bare tørt at innen klient sentrert terapi så oppstår sjeldent overføring. Hvorfor skulle ”overføring” kun oppstå eller observeres av terapeuter som mener at fenomenet eksisterer? Her kan det å se på teorigrunnlaget innen grunnleggende Freudiansk teoridannelse gi svar– det er et meget usannsynlig argument som ligger til grunn for dette begrepet. Samtidig ser vi det vi ser etter; det kalles persepsjon.

Umberto Eco (1996) beskriver et Aristotelisk teleskop. I motsetning til Galilleis teleskop, brukt for å undersøke Res Extensa, den fysiske virkelighet som Descartes lot vitenskapen få studere empirisk, er det Aristoteliske teleskopet brukt for å bedre skjønne Res Cogitans, som Eco kaller ”our way of knowing the world.” Dette teleskopet er en metaformaker, en ordgenerator, en elokvenskrykke. Jeg er nok av vitenskapsteoretisk legning svært skeptisk til slike måter å forsøke å forstå; jeg mener at vi sjelden kommer nærmere det vi ønsker å observere på denne måten. Vi pakker det bare inn, med ord og metaforer, i våre fordommer og eksisterende kunnskap. Ikke spør meg hva Eco selv mener – det vet jeg egentlig aldri. Noen ganger tror jeg det er de ekstreme relativistene han driver gjøn med og andre ganger tror jeg han driver gjøn med meg. En ting er sikkert: det er en lang tradisjon i vår kultur for å bruke mer tid på ordene enn på virkeligheten, og dernest la vår virkelighetsoppfattelse styres av ordene. Metaforer er i så måte farlige. Altfor ofte tar vi metaforene for å være virkelige. Og omvendt: ofte blir vitenskapelige realiteter fra andre fag tatt inn i psykologiske teorier som om de kun var metaforer – se f.eks. bruken av kvantemekaniske og utviklingsbiologiske begreper innen familieterapi (Kennair, 2001).

Metaforer er i så måte farlige. Altfor ofte tar vi metaforene for å være virkelige.

Metaforer er lik nok det fenomenet de skal illustrere til å kunne få frem en kvalitet ved dette fenomenet, uten å være helt like – det er jo poenget med dem. Dessverre glemmer vi ofte dette: metaforer fordreier også, de er ikke bare opplysende. Det er fullt mulig å benytte metaforer som er så treffende at ingen som hører det samme får samme opplevelse, og alle er dypt rørt eller opplever at de har fått en grunnleggende innsikt. Postmodernistene vil jo hevde at selv forfatteren ikke eier sin egen tekst – på den måten er ikke kommunikasjon et mål i seg selv, eller mulig. Forsøk på kommunikasjon farer gjennom rommet som meningsløse pingpongballer – med skru.

Kan så begrepssetting medføre fordreining av virkeligheten? Dette er en annen måte å si: kan tanker endre persepsjon? Eller: kan fordommer (tanker som ikke er basert på observasjoner) endre ens opplevelse av en bestemt situasjon? Svaret er ja. I stor grad er dét at svaret er ja grunnlaget for kognitiv terapi. Dermed er det viktig å vite så godt som mulig hva som er grunnlaget for de begrepene vi velger å bruke. Jo mer de kan baseres i felles observerbare fenomener, desto bedre (se også Brodely, 1992).

 

Kommunikasjon og mening

 

Språk skal forsøksvis kommunisere – dette er nok grunnen til at språk eksisterer og evolverte (Pinker, 1994). Det er videre slik at en kan kommunisere et annet innhold enn det man tror man kommuniserer dersom en for eksempel bruker fremmedord feil. Bruker man ord som finnes i flere meningsvarianter, da de defineres ulikt innen forskjellige teoretiske skoler, og som i tillegg finnes i utvannede populære former (slik som mesteparten av kunnskapen om Freud og psykodynamisk teori – noe som forarger mange Freudforskere), så er feilkommunikasjon svært sannsynlig. Jeg tror de fleste ville bli overrasket over hvor mange forskjellige innhold et begrep som ”overføring” kan ha. Personlig fascineres jeg av tanken på at Orr i 1954 (i Shlien, 1984) konkluderte med at det fra cirka 1930 og utover var for mange varianter av begrepet ”overføring” til å muliggjøre systematiske oppsummeringer. David Livingston Smiths (2002) gjennomgang av begrepet overføring kan ha interesse for de teoretisk interesserte. De som mener at de er mer pragmatisk orienterte, og som likevel tiltrekkes av et så teoriladet begrep som overføring, bør, etter min mening, vurdere om det ikke finnes mer pragmatiske fremfor sofistikerte begrep tilgjengelig (se under).

Jeg tror de fleste ville bli overrasket over hvor mange forskjellige innhold et begrep som ”overføring” kan ha.

Det er klart at det fortsatt er mulig å kommunisere akkurat det man mener innen en gitt gruppe som snakker samme språk. En vil da kunne mene det samme med begrepet, uavhengig av at begrepet vil bli misforstått utenfor gruppen. I slike tilfeller er min kritikk selvsagt uten konsekvens, om en da er sikker på at alle i gruppen virkelig mener det samme, og en aldri har behov for å kommunisere utad, for eksempel med pasienten.

Et av de store problemene oppstår i det en skal forsøke å forklare hva en faktisk mener; når en skal kommunisere mening, og ikke bare bruke ordene. Et vesentlig poeng, slik jeg har fått utdypet det i korrespondanse med D. Livingston Smith er at teoretiske begreper kun har mening innen, og på bakgrunn av, det teoretiske systemet de er definert og fungerer innen. Dette er grunnleggende. ”Overføring” er utvilsomt et slikt begrep.

Sofistikert versus god

 

God kommunikasjon er formidling som når frem uten for mye misforståelse. Jo vanskeligere et gitt begrep er, eller jo mer fremmed det er for dem man skal forsøke å kommunisere med, desto vanskeligere blir det å kommunisere godt ved hjelp av dette begrepet. God og enkel kommunikasjon er ofte ønskelig. Sofistikerte brukere av gitte begreper må bruke enda mer tid enn andre på å forklare hva de egentlig mente. Sofistiske brukere misbruker begrepene kun for å forvirre. Det å bruke begreper for å snobbe seg er jo, for de fleste av oss, tross alt ikke særlig ønskverdig. Sofistikerte begreper som gjør at en unødvendig må forklare hva en mener er kanskje ikke bedre enn enkle begreper som er selvforklarende?

Noen vil hevde at kognitiv kommunikasjon om fenomener som psykodynamikere har gode begreper for er klossete. Den krever mange ord fremfor å kunne oppsummeres i ett begrep. Jeg vil påpeke at dette kanskje ikke er et problem for oss, men snarere for de som tror at det ene begrepet faktisk kommuniserer. Bruk av enkle vanlige ord øker sannsynligvis muligheten for å kommunisere. Fokus på observerbare handlinger fremfor tenkte teoretiske prosesser kan muligens også fremme gode relasjoner. Kanskje den manglende kompleksiteten i begrepet oppnår en ting til: En faller kanskje ikke for fristelsen til å tingliggjøre en metafor.

 

Alternative begrepsapparat

 

Jeg har holdt foredrag om relasjoner og interpersonlige prosesser på en behandlingspost uten å bruke et psykodynamisk begrepsapparat. Det er fullt mulig. Faktisk er det slik at de fleste sosiale prosesser og gruppeprosesser kan begrepssettes ut fra et språk som er utviklet innen empirisk sosialpsykologisk forskning.

Grunnfag psykologi handler bare til dels om å lære psykologi eller psykologisk vitenskap. Først og fremst handler det om å lære et fagspråk – et begrepsapparat. Gjennom fordypning kan en feste kunnskap og viten til begrepene. Her er det altså slik at en delvis lærer forskjellige språk, da noen er basert i teoretisk tradisjon og for det meste kun er av historisk interesse, mens andre er det fagspråket som brukes i den pågående empiriske psykologiske forskningen. La meg være aldri så psykologisentrisk; det er kanskje slik at for få innen psykisk helsevern faktisk kan psykologisk vitenskap. For altfor mange er det dessverre også slik at ”psykologisk” er ensbetydende med psykodynamisk. Jeg vil påpeke mulighetene som finnes i å faktisk kunne psykologi, samtidig som jeg ønsker å minne om begrensningene i psykodynamisk teori; ikke minst de begrensningene som eksisterer i hvordan dette teorivirvaret benyttes.

De som synes at det virker fremmed å forholde seg til Rogers, Shlien, Brodley eller andre humanistiske, klientsentrerte teoretikere bør huske at dette i stor grad utgjør den teoretiske og intellektuelle basisen til relasjonell tenkning innen kognitiv terapiteori. Se f.eks. Stiles (1993) sin beskrivelse. Dette er samtidig bare ett alternativ. Det finnes som sagt mange gode begreper fra sosialpsykologien og fra kognitiv psykologi (som ikke har noe med kognitiv terapi å gjøre – eller rettere: har altfor lite med kognitiv terapi å gjøre). Til syvende og sist har man tross alt det gode norske grunnfjell som basis – kommunikasjon basert på godt norsk holder ofte til kommunikasjon med og om de aller fleste pasienter.

Konklusjon?

 

Jeg vet ikke om det finnes noen egentlig konklusjon. Min personlige mening er at det ikke er positivt å bruke et språk som har sin opprinnelse i en vanskelig tilgjengelig teori, og der begrepene har alt fra en utvannet og uklar popularisert betydning til en svært intrikat og omstridt teoretisk betydning. Man kan ikke hele tiden holde på med å definere begrepene, det fører til mulig – og til og med sannsynlig – meningsforvirring. Som Brodley (1992) poengterer: ingen har vel noe å innvende mot at en bør unngå begreper som ikke er presise eller avklarte. Videre er det noe med en klossete, lang setning med helt vanlige ord – som gjenspeiler en felles observerbar virkelighet – som appellerer. Det er ikke fancy. Det gir ikke en følelse av å være del av inngruppen. Det er ikke komplekst. Men det burde både kommunisere og forklare bedre.

Min anbefaling er klar: Ikke aksepter disse begrepene fra andre uten å be om en forklaring, og bruk et bedre språk selv.

Så bør man kanskje i en periode hvor kognitive begreper begynner å bli det nye maktspråket forsøke å unngå feil som manglende definisjoner eller manglende felles observasjoner som kan ligge til grunn for begrepsbruken. Eduardo Keegan har overfor meg poengtert at det dynamiske begrepsapparatet var etablert lenge før de nye kognitive begrepene ble innført, og minner om den klassiske læresetningen innen markedsføring: ”Det er bedre å være først, enn å være best”. La meg avslutte med en pose full av spissformuleringer. Jeg tror faktisk ikke at de har et bedre språk; de har et forkludrende språk. Jeg tror videre at i stor grad er språk alt de har, og at mange av dem snakker det dårlig. Min anbefaling er klar: Ikke aksepter disse begrepene fra andre uten å be om en forklaring, og bruk et bedre språk selv.

 

Note

Takk til Barbara Temaner Brodley, Eduardo Keegan, David Livingston Smith, og Alan Turner for hjelp med å finne de rette referanser og/eller for diskusjon av temaet.

 

Referanser

 

Brodley, B. T. (1992). Concerning “transference,”  “countertransference,” and other psychoanalytically-developed concepts from a client/person-centered perspective. Renaissance, 8 (2), 1-2. URL: http://www.allanturner.co.uk/papers/psyanaly.html

Eco, U. (1996). The island of the day before. London: Minerva.

Kennair, L. E. O. (2001). Review of “Subordination and defeat: An evolutionary approach to mood disorders and their therapy” edited by Sloman and Gilbert. Human Ethology Bulletin, 16, 16-18.

Orr, D. (1954). Transference and countertransference: A historical survey. Journal of the American Psychoanalytic Association, 2, 647-662.

Pinker, S. (1994). The language instinct: The new science of language and mind. Harmondsworth, UK: Penguin.

Shlien, J. M. (1984). A counter-theory of transference. I R. H. Levant and J. M. Shlien (Red.), Client-centered therapy and the person-centered approach (s. 153-181). New York: Praeger. URL: http://www.allanturner.co.uk/papers/counter.htm

Smith, D. L. (2003). Psychoanalysis in focus. London: Sage Publications.

Stiles, T. C. (1993). Kognitiv psykoterapi. I G. H. Nielsen og A.-L. von der Lippe (Red.), Psykoterapi med voksne: Fem perspektiver på teori og praksis (s. 91-111). Oslo: Tano Forlag