Klienten har en kollega som er ufin og trakasserende på grensen til mobbing. Det å være på jobb har til tider vært nærmest uholdelig. Klienten har bruket tid og krefter på å unngå denne kollegaen. Et sentralt tema i terapien har derfor vært hvordan klienten kan få en bedre hverdag på tross av en ubehagelig kollega. Vi har brukt teknikker som observasjon, det å akseptere at den ubehagelige kollegaen finnes, samt jobbet med å ha fokus på henne. Strategien har vært å prøve å unngå å være unnvikende.

Vi snakket om det som hadde skjedd, og brukte da herdet glass som en metafor.

En dag oppstod det en situasjon hvor klienten ble overhøvlet av denne kollegaen. Min klient opplevde dette som ubehagelig og respektløst. Hun bestemte seg til å si ifra at denne måten å bli tiltalt på verken var grei eller nødvendig. Kollegaen ble svært overrasket og ønsket å prate med klienten på tomannshånd. Klienten var selvhevdende og sa nei, da hun mente det ikke var noe mer å snakke om. Kollegaen brøt da sammen og beskyldte min klient for å være ufin. Klientens vanlige mønster ville da vanligvis være å reagere med å unnskylde seg og gjøre denne hendelsen om til sitt problem.

Hun kommer opprørt og gråtkvalt til timen og forteller at hun denne gangen har klart å sette en grense og at det var kjempe tøft. Men det føltes rett. Vi snakket om det som hadde skjedd, og brukte da herdet glass som en metafor: Klienten så for seg at det var en glassvegg mellom henne og kollegaen.  Hun klarer å være til stede i situasjonen uten å bli like berørt som før. Hun så for seg at kollegaen prøvde å kaste ulike baller mot henne, men traff bare glasset. Klienten ser det som skjer men blir ikke så opprørt. I tillegg tillater hun seg  å  ha en luke som hun åpner opp og snakker gjennom fra når kollegaen trår over grensen. I siste timen fortalte klienten smilende:

–  Det er sant jeg har laget en vegg av herdet glass. Hun klarer ikke a ta meg! Det er også fint at jeg har en luke som jeg kan åpne når jeg har behov for å si hva jeg mener er rett!