Forfatter
På skrivebordet jeg sitter ved ligger kalligrafipennene fra Rubinato, brevåpneren fra The Phoenix Hotel i Yogyakarta, pensler fra Skagen pakket i hvitt lerret, de sorte Moleskin notatbøkene, forstørrelsesglasset, samlingen med cover fra The New Yorker trykket som postkort og en samling små flasker med nesten uleselige etiketter. På veggen til høyre bøker, til venstre beviset for at jeg den 19. april 2007 fløy med ballong over Masai Mara. En gammel fiskehåv fra Lønstrup henger også der, sammen med en australsk bommerang og en stråhatt kjøpt i Antibes. På veggen til høyre for det lille vinduet rett fremfor meg henger et gammelt kart over Skagen Landsogns Jorder og et bilde av sommerfugler trykket på en gammel bokside.
Har jeg glemt noe da?
Bak meg på vestre hånd, inntil veggen, ligger en stabel gamle nummer av Tidsskrift for Kognitiv Terapi. På en lav bokhylle står en liten globus, og en bok med tittelen Great Railway Maps of the World støtter seg opp mot veggen. Et sort skrin med glasslokk inneholder flere gamle fossiler. På siden står Les petits objects skrevet i hvitt. Et pennalhus i brunt skinn står på toppen av to sorte pappesker. Det inneholder fyllepenner.
Foto A. Repål
Bøkene som står her omhandler det meste. Her står flere filosofiske leksika, bøker om psykologi, historie, naturhistorie, biografier, reiselitteratur og bøker om bøker. Et praktverk om bokhandelen Shakespeare & Company i Paris står med fronten frem. Bokhyllen inneholder også en samling sommerfugler, biller, skjell og diverse fjær. En kunnskapsrik bokhylle som går helt opp til det skrånende taket, tre og en halv meter på det høyeste.
Det er smalt dette rommet, selv om det er høyt under taket. Strekker jeg ut armene kan jeg røre ved veggene på begge sider. Lyset kommer fra en PH-lampe. Det er også et lite musikkanlegg her inne. Det jeg ikke har nevnt er tre bilder på veggen til venstre, det ene av en italiensk munk, en skriver fra 1400 tallet som ser strengt på meg i sin røde drakt mens han peker ned på en Olivetti skrivemaskin. Gammelt møter nytt. De to andre er plakater av Kürt Schønen med adressen til Galerie Schnake i Münster. Mellom bildene henger bestefar sitt gamle veggur fra Voss. Jeg kan få tiden til å gå når jeg vil.
Tingene vi omgir oss med
Hvorfor er disse tingene samlet her? Noe har jeg kommet over ved tilfeldighet, noe har jeg søkt. De er et resultat av mine valg. En bok i hyllene har tittelen Mastermind. How to Think Like Sherlock Holmes. Den er skrevet av psykologen Maria Konnikova. I innledningen til boken siterer hun W.H. Auden:
«Choice of attention – to pay attention to this and ignore that – is to the inner life what choice of action is to the outer. In both cases man is responsible for his choice and must accept the consequences. As Ortega y Gasset said: “Tell me to what you pay attention, and I will tell you who you are.””
Gasset var ukjent for meg. Etter søk på nettet vet jeg litt mer om ham. Han var en spansk filosof og essayist som blant annet hevdet at:
«There is no «me» without things, and things are nothing without me.”
Det er nokså tilfeldig rasket sammen det jeg har stående her. Sigmund Freud var en langt mer systematisk samler. Bilder fra kontoret hans får en til å tenke mer i retning av en arkeolog enn en psykiater. Han samlet hele sitt liv, og noen mener tiden han tilbrakte sammen med alle tingene sine påvirket tenkningen hans. Da han måtte flykte til London på grunn av krigen skriver han i et brev til en venn: «Alle egyptere, kinesere og grekerinner er ankommet og har klart transporten uten større skader og tar seg enda mer imponerende ut her enn i Berggasse.» Den som ordnet mye av det praktiske for ham denne tiden var datteren Anna Freud. Hun ble jo senere kjent for sitt bidrag til barnepsykologien og for sine teorier rundt forsvarsmekanismene. Brannmurer og hackere var nok ukjente begreper for henne, men hun var jo inne på tema. Jeg møtte henne så vidt i London for mange år siden. Et falmet fotografi er det eneste konkrete minne. Hva er forskjellen på dét og den digitale versjonen jeg har satt inn i artikkelen her? Hva Sigmund Freud ville sagt om tingene jeg omgir meg med vet jeg ikke. Men det hadde vært spennende å hørt hva han mente om sosiale medier på nett og ikke minst terapi på digitale plattformer.
Anna Freud. Foto A.Repål
Hva ville Sherlock Holmes sagt om meg ut fra å observere dette rommet hvor jeg sitter og skriver? Kanskje ville han kommentert mest på det som ikke er her. Mangelen på det som har med relasjoner å gjøre. Ingen bilder av nære personer. Det er da jeg ville henledet Sherlock Holmes sin oppmerksomhet mot Macen på skrivebordet og inntatt den samme posituren som den italienske skrivermunken som peker på Olivettien. «Det du mener mangler er der Sherlock: Bildene, epostene, meldingene, filmsnuttene, de er der inne i den lille maskinen. Jeg har den med meg over alt. Mine relasjoner er bærbare.» Jeg tror Freud ville vært litt nysgjerrig.
En del av vår virkelighet
Men til poenget: Er den analoge verden mer virkelig enn den digitale, eller er den bare annerledes? Jeg heller til det siste. Jeg tenker på begge deler som en del av min virkelighet. Hvordan lytter du til musikk? Vinyl, CD eller streaming? De færreste av oss hører levende musikk til daglig. Det blir for kostbart og for upraktisk med eget husorkester. Da er musikk formidlet via vinyl eller digitale medier en god erstatning.
Dersom Sherlock Holmes hadde kunnet betrakte meg her jeg sitter nå ville han antagelig kommet til den konklusjonen at jeg var helt alene. Det er jeg i skrivende stund rent fysisk, men bare fysisk. Jeg har kontakt med mange i løpet av dagen, det være seg på Teams, via post, sms eller hvilken digital plattform jeg måtte fortrekke. Jeg kan skrive med dem, snakke med dem, se dem. Jeg kan også få kontakt med nye mennesker herfra. Det er også en del av min virkelighet.
Min digitale verden er den del av min virkelighet. Jeg tror ikke det er hensiktsmessig å skille den ut som noe spesielt, enten vi tenker samfunnet generelt eller i terapeutisk sammenheng.Jeg påstår ikke at den ene kan erstatte den andre, selv om de på enkelte områder også kan det. Jeg påstår bare at de begge er en del av en felles virkelighet. Det som er viktig er å bli klar over hva den gjør med oss, hvordan den påvirker våre liv. SSB ville for nylig ha tilgang til data om alt vi kjøper i butikkene. Det blir protester av slikt. Svært mye av det vi gjør i dag blir sporet, vi gir fra oss enorme mengder informasjon. Det har jeg skrevet om i denne spalten tidligere. Dersom den digitale verden ikke var en del av vår virkelighet var det liten eller ingen grunn til å bekymre seg over dette. Men nettopp det at så mange er bekymret forteller meg at den er en del av vår virkelighet.
Det morsomme er at når jeg slår opp i den lille boken Etymologi for alle som jeg har stående her, leter jeg forgjeves etter ordet virkelighet. Det finnes ikke der! Mulig redaktøren er påvirket av Ludvig Wittgenstein. Han hevdet at språket er det største hinderet for å kunne beskrive virkeligheten, siden vi ikke kan beskrive fenomener det ikke finnes ord for. Undres hva han ville sagt om det terapeutiske samfunnet. Vi har jo ord for det meste: personlighet, jeg, kjerneantagelser, selvbilde, ego, superego, id for å nevne noe.
Athene i en noe større utgave enn miniatyren Sigmund Freud tok med seg.
Trygt å sitte omgitt av tingene da. Noe konkret jeg kan ta og kjenne på, løfte ned fra hyllen eller opp fra bordet, holde i hånden og betrakte fra ulike vinkler. Noe jeg kan forholde meg til uten at jeg trenger å sette ord på det. Sigmund Freud likte å ta på de små antikvariske skulpturene sine, av og til bar han dem med seg. Da han måtte flykte fra Østerrike på grunn av krigen måtte samlingen i første omgang bli igjen. Bare én skulptur fikk han med seg i forbindelse med selve flukten. Han valgte Athene, den gresk gudinnen for strategisk tenkning, krig og visdom. Hun hadde ingen mor, hadde ingen ektemenn eller elskere og var hele sitt liv jomfru. Et trygt og forståelig valg for en med freudianske fantasier.
