Hvorfor strikker Jette?

For noen år siden spurte en venninne meg hva hun kunne gjøre for å bidra til arbeidet jeg gjør med flyktninger i Midtøsten, og jeg foreslo at hun kunne strikke en genser. Siden da har et utall kofferter fulle av vakre, varme strikkede plagg og pledd fra Norge blitt med meg til Libanon. I tillegg til strikk laget av kvinner fra øykommunen min, har Solidaritetsnøster i Oslo sendt med meg et utall plagg, deriblant mange som er strikket av innsatte i Bredtvedt kvinnefengsel. Siden mai har vakre, gøyale heklede blekkspruter, røde og grønne bamser og andre figurer laget av syriske flyktninger i Libanon fylt de samme koffertene på vei hjem til Norge. Mens jeg bærer ull, surrer tankene mine rundt floker og tråder. Hva får egentlig folk til å strikke og hekle for så å sende håndarbeidet fra seg?

Mens jeg bærer ull, surrer tankene mine rundt floker og tråder.

For å dele og spre varme

Oddny har strikket minst én lue hver dag lenge. Den ettermiddagen jeg møter henne, får jeg 250 varme, fargerike luer, nok til alle barna på skolen i flyktningleiren Al Rahma. «For jeg tenkte, at om det var meg som var på flukt med barn, og ikke hadde alt jeg trengte, så ville jeg i hvert fall blitt glad om jeg kunne hatt gode ull-luer til barna mine,» sier Oddny med tårer i øynene. Til meg har hun sydd en nydelig, liten veske i grønt og rødt, som hun har tenkt jeg kan ha små skatter i når jeg er på reise. Og ikke nok med det: «Til krisesenteret syr jeg toalettmapper. Se her…jeg syns de ble fine! Det er viktig å ha toalettsaker og noe fint å ha dem i. Det er ikke alle som har det godt i Norge heller» sier hun, og viser meg bilder av kule, forseggjorte toalettmapper på telefonen sin.

Hun er et arbeidsjern. Jeg prøver å finne ut hva som driver henne. Før hun ble pensjonist, jobbet hun som legesekretær i Midt-Norge. Hun har bidratt på sin arbeidsplass ved å komme først og gå sist, hun er ryddig, hun smiler varmt, hun har lett for å spre gode ord, godt humør. Hun har fått hjulene til å gå rundt i store sykehusmaskineri. Og hun vet at det trengs at noen smører de maskineriene, uten at det nødvendigvis blir satt pris på. Hun forteller etterhvert at det som gjorde henne mest sint på jobben, var mangel på verdsetting av arbeid som ikke er så synlig. Det blir tydelig at hun er en dame som reagerer sterkt på urettferdighet. «Hva skal vi med julekopper, påskekopper, pinsekopper? Samtidig som det fins så mange som ikke har et minstemål av det de trenger?» spør hun fortørnet. Jeg ser lyset i øynene hennes, merker dypet i stemmen, skjønner alvoret. Hun vil sørge for at folk som fryser får varme. Hun syns det er viktig, og bruker strikkekapasiteten sin hver dag for at verden skal bli litt varmere.

For å forsørge familien og holde vonde tanker unna

Nour har heklet minst to bamser eller blekkspruter hver dag siden mai. «Det viktigste med heklingen er at jeg gjennom den forsørger meg selv og familien min. I tillegg får heklingen selvtilliten min til å øke. Følelsen av at akkurat den figuren jeg har heklet er spesielt fin… den følelsen er veldig deilig! Hekle-prosjektet gjør at jeg føler meg mer produktiv. Det er bedre å gjøre noe, enn bare å sitte der. Og så er det et kult prosjekt – om vi klarer å hekle 14500 figurer, har vi heklet skolegang til alle de 300 barna på Saad Nael, for 40% av det vi får inn på salg, går jo direkte til skoledrift. Mindre enn halvparten av de syriske barna her i Libanon går på skole, så det er viktig.»

Nour er syrisk flyktning bosatt i Bekaa-dalen i Libanon. Som de fleste andre flyktninger, mangler hun arbeidsrettigheter og lever i fattigdom og utrygghet. Det har hun gjort lenge, Syriakrigen herjer på åttende året, mens barna hennes og en hel generasjon syriske barn på flukt vokser opp.

«Det har vært en stor livsstilsendring å gjøre heklingen til en fulltids jobb. Sammen med de andre damene i Crochet Community Collective har jeg laget meg nye hverdagsrutiner. Vi bruker Whatsapp til utveksling av ideer og for å inspirere hverandre til å levere topp kvalitetsprodukter. Digitale verktøy gjør at vi heklekunstnere kan jobbe effektivt og proft.»

Nour hekler for å overleve, for å forsørge familien og hun hekler seg til verdighet.

For å gi en smak av topp kvalitet

Helena tar meg med opp trappen, inn på håndarbeidsrommet i det gamle, pene familiehuset. Hun viser meg plagg etter plagg. Det siste prosjektet hennes er en kombinasjon av dongeri og strikk; jakke-genserne er blitt både myke, varme, vindtette og røffe. Helena lager de vakreste plagg, alle er forskjellige. «Det gikk rett til hjertet på meg da jeg så flyktningbarna i leiren, de som hadde mista alt de hadde i den brannen…da jeg så ansiktet deres, og at de hadde fått plagg og bamser jeg hadde laget… det var sterkt. Noen tenker at det ikke er så farlig om det man gir til flyktninger er helt perfekt, at man kan gi bort ting som er brukt og slitt. Jeg tenker tvert imot! Om det er noen ganger i et menneskeliv man virkelig trenger topp kvalitet, så må det være når man er på flukt. Du og jeg kan jo kjøpe hva vi vil, det tærer ikke et gram på verdigheten vår å gå i slitt tøy. Men om man har mistet omtrent alt…da er det viktig at det man får er veldig bra!»

Jette og Maslow

Jeg er oppom Svalbard Folkehøyskole for å undervise i midten av november. Halvparten av studentene, både jenter og gutter, strikker seg mellomlags ullbukser for å fryse mindre i den kalde mørke tida som har begynt. Og for å holde seg våkne, for å takle tunge tanker. Mens jeg forteller dem om Maslows behovspyramide og strikkepinnene klirrer, faller masker på plass i hodet mitt. Hva om Jette strikker på alle nivåer av Maslows pyramide? Strikkepinner og heklenåler kan beveges utfra basisbehov, behov for trygghet, tilhørighet, anerkjennelse og selvrealisering. Jette kan strikke for å hjelpe, for å lindre, for å finne mening, eller rett og slett fordi hun elsker å strikke.

Klarer vi å selge 14500 heklede figurer i Norge før april? Da får de 300 syriske flyktningbarna ved Saad Nael i Bekaa, Libanon skolegang ett helt år. Du finner mer om prosjektet «Hekle en skole» på www.solfridraknes.no