Forfatter
For en del år siden hadde vi i en periode noe vi kalte Metaforspalten her i tidsskriftet. Det var en spalte hvor kognitive terapeuter bidro med metaforer de hadde hatt nytte av i samtale med pasienter. Jeg tenkte jeg skulle gjenopplive denne spalten som et lite nostalgisk bidrag til dette siste, antar jeg, nummeret av tidsskriftet med gammel layout.
Det vi med vårt teknologisk fargede fagspråk kaller for en kognitiv kasusformulering kan også beskrives som et forsøk på å lage et kart over vårt indre landskap. Noen har gode kart som gjør det lett å navigere, andre har kart som er ufullstendige og i noen tilfeller misvisende. Det er lett å gå seg vil i egne tanker om du stoler på kart som ikke stemmer med terrenget. På den andre siden; kjenner du til feilene kan du ta høyde for dem og likevel komme deg dit du vil. En som kan mye om kart er Thomas Reinertsen Berg. Han har gitt ut boken Verdensteater. Kartenes historie. Den har jeg lest med stor glede.
Kart
Da menneskene begynte å lage kart handlet det om å gi det ukjente navn og form. Hva som er det eldste forhistoriske kartet er ikke helt klart, men de er svært gamle. Det som regnes som det første verdenskartet er ca 2600 år gammelt og er risset inn på en leirtavle. Det ble funnet i den babylonske byen Sippar, ikke langt fra Bagdad. Kartet er nokså primitivt og gir liten mening sett med dagens øyne. Men det var en begynnelse. Det første atlaset ble utgitt av Abraham Ortelius i 1570. Her ligner verden som speiles mye på den vi har lært oss å kjenne fra dagens kart. Morsomt å se at det på den skandinaviske halvøy står skrevet Noruegia og Suedia, mens bare en by er nevnt ved navn: Bergen! Den ble tidlig satt på kartet, noe som kanskje forklarer hvorfor de føler seg litt spesielle der. Dagens kart er digitale, svært nøyaktige, og de viser oss hvor vi selv befinner oss. De kan også være utstyrt med en stemme som forteller deg hvor du skal kjøre. Hjelp til selvhjelp med andre ord.
En kartograf som er opptatt av kognitiv terapi gjør meg trygg på at jeg ikke er helt på avveie!
Det er mange kjente kartografer. En av dem er spesielt interessant i vår sammenheng. Han het Abu Zayd al-Balkhi og levde i det niende århundre. Ved siden av å lage kart har han blant mye annet skrevet Sjelens vedlikehold, den første selvhjelpsboken bygget på kognitiv terapi som jeg kjenner til. En kartograf som er opptatt av kognitiv terapi gjør meg trygg på at jeg ikke er helt på avveie!
Indre kart
En gang måtte mennesket stole på sitt indre geografiske kart. Indre kart kan være svært nyttige. En art som fortsatt må stole på indre kart er honningbiene. I en bok om honningbienes dansespråk skrevet av Axel Michelsen forteller han om hvordan de ved hjelp av sitt spesielle dansespråk evner å formidle stedsangivelser til hverandre. Vi mennesker er langt fra alene om å ha båret på indre geografiske kart. Det er annerledes med avanserte mentale kart. De er vi nok mer alene om som art, selv om enkelte arter kan ha noen enklere varianter.
Utvikling
På samme måte som de geografiske kartene har utviklet seg over tid utvikler våre indre mentale kart seg fra vi fødes til vi dør. På de første kartene hadde verden et midtpunkt. Det var som regel der kartografen var fra. Det samme gjelder vel lang på veg vårt indre mentale kart. Der er det vi som er midtpunktet. Det kan være en tung prosess å oppdage at vi ikke er det.
Et kart over Norge er ikke så nyttig å navigere etter dersom du befinner deg i Sverige.
Noen danner seg mentale kart som er rimelig gode å navigere etter. Noen bærer med seg kart som fungerte godt i en periode av livet, men som ikke er så nyttige lenger på et senere tidspunkt. De hjelper dem ikke til å finne frem. Men istedenfor å vurdere om det er noe galt med kartet konkluderer de med at det må være noe galt med dem selv. Kognitiv terapi handler om å utforske dette kartet sammen med en utenforstående. Hvordan stemmer kartet med terrenget? Er det foreldet? Fungerer det i det landskapet personen befinner seg? Et kart over Norge er ikke så nyttig å navigere etter dersom du befinner deg i Sverige.
Ulike kart
I min studie tid deltok jeg under utprøving av noe som het Blakar-testen om jeg husker rett. Den besto av en øvelse hvor et par satt på hver sin side av ett bord. På midten av bordet var det et brett som gjorde av man ikke kunne se hverandre. Så fikk vi utdelt hvert vårt kart. Oppgaven gikk ut på at den ene skulle geleide den andre fra punkt A til punkt B på kartet gjennom å forklare veien verbalt. Det vi som deltakere ikke visste var at kartene ikke var identiske. Hensikten med øvelsen var å undersøke hva som skjer med kommunikasjonen. Vil den som har oppgaven å forklare begynne å bli irritert på den andre for ikke å klare å følge instruksen? Begynner den som skal finne vegen å skjelle ut den som gir instruksene? Vi fant ut at det måtte være noe galt med kartet uten å bli irritert på hverandre. Men noen tenker seg ikke den muligheten. Da er spørsmålet hvem som skal ha rollen som den håpløse.
Kart som metafor
Jeg bruker kartet som metafor for en del av mine pasienter. De fleste bruker en eller annen form for GPS. Når jeg spør om de ville ha fortsatt å lytte til veganvisningene selv om de aldri kom dit de skulle, svarer alle nei. Når jeg spør dem hvorfor ikke svarer de fleste at det ville være for dumt. Det sier jeg meg enig i. Så tar vi tak i det mentale kartet, denne gangen for å lete etter feil, justere litt på kartet, bytte det ut eller prøve å se på hvordan leve med en litt dårlig GPS.
