Da toget for en gang skyld var i rute var jeg fremme i svært god tid. Den brukte jeg til å vandre rundt i den folketomme bokhandelen og bla i bøker. Jeg registrerte at det var satt frem godt med stoler, så her var det tydeligvis tatt høyde for storinnrykk. Over høytaleranlegget ble det opplyst at om en halv time ville Berge og Repål fortelle om ”Håndbok i kognitiv terapi” og svare på spørsmål fra publikum. Jeg så meg omkring for å se om denne meldingen kunne vekke interesse hos besøkende, men så ingen andre enn betjeningen. De, syntes jeg, så med en viss forventning i retning av meg. De trodde nok jeg var en mulig deltaker.

Like før vi skulle begynne la jeg merke til en middelaldrende herre i fjellanorakk medbringende ryggsekk , en melkekartong og en nistepakke.

Da det var 15 minutter igjen til vi skulle i ilden ankom Berge. Han har sitt arbeidssted i gangavstand fra bokhandelen og slapp derfor å dra tidlig for ikke å komme for sent.  Ingen av oss kommenterte det faktum at det foreløpig så litt glissent ut, for å si det pent. Vi hilste på representanter fra forlaget som entusiastisk fortalte at de hadde planer om nye fremstøt, neste gang ved Universitetshandelen i Bergen. Like før vi skulle begynne la jeg merke til en middelaldrende herre i fjellanorakk medbringende ryggsekk , en melkekartong og en nistepakke. Han fant en plass på bakerste rad og konsentrerte seg om å innta sitt medbrakte måltid.  Han ble muligens noe frustrert da det gikk opp for ham at forlaget hadde gått til innkjøp av et stort antall baguetter til gratis utdeling.

Svar skyldig

Så var vi i gang. Det vil si, det ble en litt famlende start. Hvordan taler man til en forsamling som ikke er der? Vi løste dette fint ved at representantene fra forlaget stilte oss spørsmål og vi svarte etter beste evne. Siden vi stort sett viste hva de ville spørre om, og de visste hva vi ville svare, gikk dette svært bra. Da var det den ensomme tilhøreren på bakerste benk rettet opp hånden. Med glødende entusiasme kastet Berge seg over ham med et begeistret  ”Ja, værsegod!” med trykk på ”ja”. Oppildnet av at vi hadde fått et spørsmål fra en potensiell leser ble vi begge sittende og vente på at han skulle få tygget og svelget den første bagetten han hadde gått løs på. Så kom spørsmålet: ” Hva kan kognitiv terapi å bidra med i forhold til selvmordsbombere?” ”Har dere noe om det i boken?” Mannen hadde som nevnt med seg en ryggsekk, noe som  gav spørsmålet en ekstra tyngde og krevde et godt svar. Jeg så på Berge som nå var blitt flakkende i blikket og så ut til å mene at dette kanskje var et spørsmål jeg burde kunne svare på.

” Hva kan kognitiv terapi å bidra med i forhold til selvmordsbombere?”

Nå brukes jo kognitiv terapi innefor de fleste områder, men her ble vi begge svar skyldig. Det endte med at vi måtte krype til korset og bekjenne at ”Håndbok i kognitiv terapi”, på tross av sine 800 sider, ikke hadde noen kapitler som dekket dette emnet. Ikke hadde noen av oss lest om temaet andre steder heller.

Den som leter skal finne

Hjemme i Tønsberg ble jeg gående og grunne over spørsmålet. Mon tro om ikke noen hadde skrevet noe om kognitiv terapi og selvmordsbombere? Og jo, etter diverse  artikkelsøk fikk jeg napp. I ”American Thinker”  datert 28. januar 2006 fant jeg artikkelen ”On the Cause of Suicide Bombing: A Stoic`s Point of View” forfattet av Jonah Avriel Cohen. Han innleder artikkelen med å vise til at mange mener forklaringen på selvmordsbombernes atferd er å finne i deres desperate livssituasjon. Det hevder Cohen er helt feil. Fattigdom og undertrykkelse kan ikke ses  som årsak til slike ekstreme handlinger: ”Simply put, external events are neither necessary nor sufficient for suicide bombing. As the old stoic Epictetus, a former slave who knew misery well, said: ”Men are not influenced by things but by their thouhts about things.”….. And this idea, it is worth noting, is not mer classical philosophical speculation; it have also garnered a good deal of empirical substantitation in moderen cognitive psychological literature, such as Albert Ellis`s Rational Emotive Behavior Therapy or Aaron Beck`s Cognitive Therapy,….” Videre hevder han at: ”And, in the end, it is what a man has in himself which is the main element in his joys and sorrows, whatever his circumstances. If the Jihadist finds himself  ”desperate,” that is his fault.”

 

Epiktet

Forfatteren er altså opptatt av at årsakene til denne type atferd er å finne i selvmordsbomberens psyke, ikke i den ytre omstendigheter vedkommende lever under. Artikkelen fikk meg til å tenke litt over hva grunntanken i KT kan brukes til utover det rent faglige. Kan den noen gang føre til det noe konservative syn at vi skal godta vår skjebne uten i hele tatt å opponere mot den? Og hvilken posisjon sitter den i som kan tillate seg å hevde et slikt syn? Nå skal ikke forfatteren uten videre tolkes dit hen at man alltid skal godta de livsvilkår man lever under; det er selve fenomenet selvmordsbombing han mener er å finne i psyken  og ikke i omgivelsene. Men deler av det kognitive tankegodset kan også tolkes i en slik retning.

Kognitiv apati er ikke en ønsket tilstand.

Gamle Epictetus, eller Epiktet som navnet også skrives på norsk, blir i artikkelen ganske riktig trukket frem som en av de sentrale forferdene til den moderne kognitive terapien. Mye av det Epiktet skriver er gangbar kunnskap også i dag. Vi kan imidlertid også lese om et noe passivt syn på det å være menneske. Epiktet mente at vi må godta vår skjebne, og at vi ikke skal bry oss med det som ligger utenfor det den enkelte kan rå med, så som politikk, makt og religion. Det ligger en resignasjon i en slik tilnærming som de fleste av oss i dag nok vil være uenig i. Kognitiv apati er ikke en ønsket tilstand. Den er da heller ikke helt i tråd med hva Epiktet skriver et annet sted i boken: ”Når du er heilt viss på at noko bør gjerast, så gjer det, og ver aldri redd om folk ser det. For er det gale å gjera det, så lat det vera. Men er det rett, kvi skulle du vel ottast dei som klandrar deg med urett?” Hva som er rett, og hva som er galt, skal jeg ikke berøre i denne spalten. Hvordan vi skal løse problemet med selvmordsbombere tror jeg også enn så lenge ligger utenfor den kognitive terapiens domene.

I dette nummeret handler hovedartikkelen om kognitiv terapi og allianse ved psykoser. Her bør det være matnyttig stoff også for den som jobber med andre typer lidelser. De faste spaltene ”Metaforspalten” og ”Lederen har ordet” er på plass. Boken ”Handbok i livskunst” som jeg refererte til ovenfor har fått en egen anmeldelse. I tillegg vil dere finne en ny spalte hvor det er meningen å belyse kognisjon og sammenhengen mellom tanker og følelser ut fra kunstens verden. God lesning!