Forfatter
Jeg liker veldig godt å jobbe som fastlege. Kontoret mitt ligger midt i Stavanger sentrum, det er lyst med utsikt over små hvite trehus tett i tett. En vanlig morgen pleier å starte med at jeg henter meg en kopp kaffe, hilser godmorgen til de andre og logger på maskinen. Timeboken pleier å være helt full bortsett fra noen akuttimer som er tilgjengelig samme dag. Jeg vil fortelle fra en vanlig mandag.
Gutten med ørene
Jesper 7 år var dagens første pasient. Han og mor satt rett utenfor kontoret, klokka var 08.00 og de hadde kommet på en akuttime.
«Værsågod å komme inn.»
«Har du lyst å fortelle hvorfor dere har kommet i dag?» Jeg henvendte meg til Jesper. Jeg pleier å spørre barn om dette men egentlig har ingen lyst til å svare eller de sier ganske raskt at de ikke vet hvorfor de er der. Jeg tenker ofte at jeg må skifte strategi.
«Nei, jeg vet ikke hvorfor jeg er her jeg,» Jesper så på meg med et åpent litt overrasket blikk. Mor tok over og begynte å fortelle hvorfor de hadde kommet:
«Vi er bekymret fordi han har så utstående ører, noe må gjøres. Vi er redd han vil bli mobbet.»
Jesper kom med et lite utbrudd og tok seg umiddelbart til ørene, prøvde å dekke dem med hendene sine.
«Har dere snakket om dette hjemme?» spurte jeg.
«Nei jeg visste ikke at jeg hadde sånne ører» sa Jesper
«Hva sier vennene dine om deg da? «
«De sier at jeg er kul.»
Jesper hadde kortklippet hår og fine ører som sto litt ut.
«Vi vil gjerne at han henvises videre» sa mor, «at det blir ordnet opp i.»
Jesper holdt fortsatt på begge ørene sine.
«Hva tenker du om det som mor sier?»
«Jeg vet ikke, jeg trodde jeg var kul. Skal jeg få nye ører?»
Jeg måtte tenke litt. Hvordan finne noen gode ord for å redde situasjonen?
«Jeg synes også at du har noen skikkelig fine ører Jesper, og jeg tror du ble veldig overrasket her nå. Så lurer du nok veldig på hva mor og far har snakket om hjemme og hva de tenker om ørene dine?»
«Ja» sa Jesper og kikket opp på mor.
Mor sitt ansikt var lukket. «Vi tenkte det var best at vi snakket om det her» sa hun til slutt.
Jeg er ikke sikker på om jeg startet dagen som så veldig god lege. Men det var det beste jeg fikk til akkurat da.
Tiden vi hadde var egentlig over. Jeg spurte om det var ok at de snakket litt sammen om dette hjemme først, at de kunne fortelle far om timen i dag og hva Jesper tenkte videre? Så kunne vi sette opp en ny time om ett par dager? Mor sa hun hadde det ganske travelt på jobb, at det var derfor hun hadde kommet tidlig om morgenen, men ok hun skulle prøve å få det til. Jesper så litt usikkert på meg, han hadde nok mange spørsmål. Det hadde oppstått en spenning mellom mor og meg kunne jeg merke. Jeg er ikke sikker på om jeg startet dagen som så veldig god lege. Men det var det beste jeg fikk til akkurat da.
Skulderen
Jeg gikk ut på venterommet og hentet inn neste pasient. Det var en 16 år gammel jente. «Skulder» sto det i temafeltet i timeboken. Hun kom sammen med far.
«Silje er så plaget med vondt i den høyre skulderen, hun klarer ikke lenger spille håndball.»
Silje kikket opp med et misfornøyd blikk. Hun likte ikke å være her.
Far fortsatte: «Hun har fått tilbud om å spille på elitelaget i hennes klasse, hun får god hjelp av trener og fysioterapeut, men smertene gjør at hun ikke klarer å være med på alle treninger. Dessuten klager hun på vondt i nakken. Nå går jeg ut og lar dere to snakke sammen videre.»
Far reiste seg og gikk, Silje hadde enda ikke sagt noe. Vi så ryggen på far, frakken blafret da han lukket døra og det ble helt stille i rommet. Det hadde gått 2 minutter siden de kom inn. Jeg var imponert på en litt rar måte over far som hadde planlagt det hele.
«Har du lyst å fortelle litt» spurte jeg og prøvde å finne blikket hennes.
Hun hipset på skuldrene: «Treneren tror jo ikke på meg og sier at hvis jeg skal være med må skulderen virke bedre. I tillegg verker jeg skikkelig mye i nakken og jeg får ikke sove.»
Jeg liker godt mysterier.
Hun virket fornærmet på verden. Jeg visste enda ikke helt hva dette handlet om. Ungdommer er i grunnen mysterier. Jeg leste i en bok at hjernen ikke er moden før i ca. 25-års alderen. Og at ungdommer hører noe helt annet enn det du sier til dem. Jeg liker godt mysterier.
«Hva synes du er det verste eller det vanskeligste akkurat nå?» spurte jeg
«Vet ikke. Ingen ting virker jo. Det blir aldri bedre.»
«På hvilken måte virker det ikke?»
«Jo at de ikke tror meg. At skulderen ikke virker. Fysioterapeuten sier det også.»
Jeg fortsatte å spørre litt men fikk ikke tak i det hun egentlig ville ha hjelp til. Noe var vondt, men hva?
Jeg hadde en mistanke om at det var mer enn vond skulder og nakke.
«Kan jeg få lov å spørre deg om en ting?»
«Hva da?»
«Jo, hvis det skjedde et mirakel og du kunne ønske deg hva som helst, hva skulle det vært?»
Hun svarte uten å nøle; «at barndomsvenninnen min ville snakke med meg igjen»
«Kan du fortelle litt mer?
«Jo altså vi har liksom blitt uvenner på grunn av en gutt og nå vil hun ikke ha kontakt med meg.»
«Har du prøvd?»
«Nei, for jeg vet at hun ikke vil og det var dårlig gjort det hun gjorde.»
«Hm, dette vil jeg veldig gjerne høre mer om, men jeg lurer på hvordan dere pleier å kommunisere?»
«På snap.»
«Vil du ha en liten oppgave av meg? Et lite eksperiment? Hvis du sender en snap til henne, for eksempel bare meld om noe helt vanlig, kan vi se hva som skjer da? Om du får svar eller ikke. Kanskje bare send et bilde av noe kjent. Og så setter vi opp ny time i neste uke? Jeg vil veldig gjerne høre mer om dette, hva tror du?»
Hun mumlet ok og vi fant ny time. Jeg var ekte nysgjerrig på fortsettelsen.
Savnet av et team
På venterommet hentet jeg inn en mor med tre barn. De var alle lei av å vente og parkeringen gikk snart ut. «Jeg beklager» sa jeg, «hva kan jeg hjelpe deg med?»
«Barna mine er forkjølet hele tiden, det er utrolig slitsomt.»
«Det forstår jeg godt» sa jeg.
Etter de forkjølte barna rakk jeg ut til sekretærene, hentet posten og takket for vannflasken de hadde satt klar til meg i kjøleskapet.
«Kari, de ringte fra hjemmesykepleien, de er hjemme hos en av pasientene dine og har noen spørsmål, det haster visst litt, kan du ringe dem?»
Jeg liker å finne ut av ting, finne løsninger når folk trenger hjelp. Best liker jeg å samarbeide, være i et team. Egentlig er det altfor ensomt for meg å være fastlege, vi burde vært minst to fastleger hele tiden, så kunne vi snakket med pasienten sammen og funnet ut gode ting. Noen ganger har jeg kollegaer på besøk, eller studenter. Det er skikkelig bra.
En deprimert mann
Ut på formiddagen kom en mann i 40-årene, han var ikke ofte på kontoret. Han jobbet som mellomleder i et oljefirma, fire barn og gift. Han hadde med seg en liste:
«Det er tre ting jeg vil ta opp i dag.»
«Flott, jeg liker lister» sa jeg. «Få høre.»
«Jo, jeg har en føflekk jeg vil du skal se på, og så er jeg plaget av allergi tror jeg og så tenker jeg mer og mer på at jeg ikke orker å leve lenger, at det ikke er noe poeng mer.»
Jeg hadde begynt å skrive ned på en lapp; pkt 1, 2 og 3, nå så jeg opp og la vekk lappen.
«Det høres ikke så godt ut, jeg foreslår at vi starter med punkt tre. Kan du fortelle litt mer?»
Han så ned på hendene i fanget sitt, fortalte at han hadde så mange mørke tanker i hodet, all glede var borte og alt var meningsløst. Det var ikke noe spesielt som hadde hendt, barna hadde det bra, kona visste ikke noe om dette, han hadde ikke snakket om det før. Han hadde aldri tidligere hatt behov for hjelp mot mørke tanker eller annet, dette var nytt og fremmed for ham.
«Så fint at du kom hit i dag og fortalte meg om dette.»
Jeg måtte stoppe opp litt, gi rom til alvoret, trekke pusten.
Jeg kjenner meg så utrolig liten i møte med så stor smerte
«Når du sier at du ikke orker å leve lenger, har du tanker om hva du skal gjøre da?»
Jeg hørte at stemmen min var litt lavere og ordene mine kom sakte. Det hadde kommet en tyngde i rommet, tiden sto stille i travelheten, de 20 minuttene som var satt av til timen ble endret til en evighet. Ingen ting annet betydde noe mer.
«Tja, jeg tenker vel å ta bilen og kjøre av gårde.»
Han så fortsatt ned på hendene sine som fiklet med lappen han hadde skrevet. Det var ikke sånn at han ba meg om noe, han sa ikke; «Du må hjelpe meg!» «Jeg orker ikke mer!» «Jeg vil dø!» Dette var bare informasjon han ville fortelle fastlegen sin om.
Hadde han noe håp eller tanker om at jeg kunne hjelpe? Jeg fikk samlet meg litt, da jeg snakket videre var det like mye til meg selv;
«Jeg er utrolig glad for at du forteller meg om dette i dag og jeg håper jeg kan hjelpe deg, at vi kan finne en måte å gjøre de tunge tankene dine mindre på. At du kan få det bedre.»
Jeg kjenner meg så utrolig liten i møte med så stor smerte. Det er jo ikke sånn at det finnes en opplagt løsning her, en medisin som fikser alt, jeg vet jo egentlig ingen ting. Bare det at vi begge to nå står i løse luften sammen.
«Ofte, når alt virker mørkt og håpløst og kanskje kaotisk, kan det hjelpe å sortere litt, se om vi kan lage en slags oversikt og struktur. Er det ok om vi prøver på det?»
Han nikket men så fortsatt ikke opp. Jeg fant fram et blankt ark, la det på bordet mellom oss og begynte å tegne. Han kikket litt opp.
«Vi ser at det er en sammenheng mellom tanker-følelser-kropp og adferd, på en eller annen måte henger disse fire alltid sammen og påvirker hverandre gjensidig.»
Som så ofte før når jeg ikke helt er klar over hva som er veien videre eller hvordan pasienten og jeg kan løse litt opp i det som er vondt så tegnet jeg opp den kognitive diamant. Jeg burde jo gjort noen kartlegginger, en MADRS eller hørt litt mer om alle ting i livet hans, men jeg tenkte at det fikk komme etter hvert. Eller antagelig tenkte jeg ikke så mye, jeg bare grep fatt i noe jeg selv opplever som håndgripelig.
«Vi skiller mellom tanker og følelser. Vi kan si at tankene på en måte er mat til følelsene våre. Det hender vi sier: «Jeg føler at renta kommer til å stige. Jeg føler at ingen liker meg. Jeg føler at dette går skikkelig bra.» Men dette er tanker som skaper følelser. Følelser kan vi stort sett si med ett ord; glad, trist, sint, redd og så videre.» For de fleste er det en overraskende og ny informasjon. Et viktig startpunkt.
«Når du får mørke, tunge tanker om at du ikke orker å leve lenger, hva slags følelser kjenner du på da?»
«Jeg blir veldig trist, bare veldig trist, hele tiden.»
«Hvordan kjennes kroppen din ut når du er trist?»
«Tung, veldig tung, sliten.»
«Hva gjør du da?»
«Jeg orker ingen ting. Legger meg på sofaen. Eller i senga. Svarer ikke når noen spør meg om noe. Sier nei til det meste. Spiser lite.»
Jeg noterte på arket etter hvert som han snakket. Han fulgte med.
«Og hva slags tanker får du når du ligger i senga og ikke svarer eller spiser?»
«At det stemmer at alt er ille, at jeg har det helt forferdelig og ikke orker mer.»
«Endrer det følelsene dine?»
«Jeg blir mer trist. Og trøtt. Sover mye.»
Vi hadde begynt på andre runde i diamanten, han forsto poenget, håpte jeg.
Vi kikket litt på det jeg hadde tegnet og skrevet opp.
«Teorien er at hvis vi klarer å påvirke en av disse fire faktorene så kan det skje endringer i de andre, gir det mening?»
Han nikket svakt, høflig.
«Det er jo litt vanskelig å bare prøve å endre på følelser. Men hva skjer om vi endrer på adferden, vil det påvirke noe? Før du ble så trist; var det noe du likte å gjøre da? Som ga deg glede? En hobby eller noe?»
«Tja, pandemien har jo påvirket oss, familien er ikke så aktiv som før, vi gjør ikke så mye egentlig.» Han ble stille en liten stund.
«Men jeg har alltid likt å gå tur, og spesielt å dra på fisketur på fjellet. Gjerne med telt.»
Det var som om han snakket mest til seg selv.
«Hvor pleide du å dra for å fiske?»
Han kikket opp på meg; «Helst innover i Ryfylket»
Han virket litt overrasket over dette plutselige minnet. Vi var stille litt. Venterommet var fullt.
Jeg avbrøt stillheten; «Jeg lurer på om vi kan lage en avtale? Hvis du får veldig mørke tanker; kan du love meg å ikke gjøre noe alvorlig og farlig mot deg selv? At vi kan ha det som en avtale? Og at hvis det blir for tungt så ringer du til meg?»
Han nikket og tok imot lappen jeg hadde skrevet mobilnummeret mitt på. Det hender jeg gir nummeret til pasienter som har tanker om å ta livet sitt, til nå har ingen ringt.
«Og så lurte jeg på om vi kan gjøre et lite eksperiment og sette opp ny time om tre dager? Kan du finne fram fiskeutstyret, tenke ut en bra rute og spørre en venn om å bli med deg?»
Han satt og tenkte litt, «Hm, jo, kanskje det.»
«Hvem kunne du spurt?»
«Kan ringe Svein, han er også glad i å fiske.»
«Er Svein en du har kjent lenge?»
«Ja vi studerte sammen.»
«Kan du sende ham en melding i dag tror du?»
«Jo jeg kan sende en sms, lenge siden jeg har hørt fra ham. Eller fra noen.»
«Ja jeg tror det har blitt sånn for mange nå de siste to årene. Det er jo ikke sikkert dere rekker å dra på tur før vi to snakkes igjen, men det er spennende å høre om han også har lyst å bli med. Og jeg er spent på hvor dere vil dra.»
«Ok, jeg skal prøve, kan jeg ta med denne?» Han pekte på A4-arket med den kognitive diamant og mine notater.
«Ja klart du kan! Takk for at du kom, ta vare på deg selv og så gleder jeg meg til å se deg igjen på torsdag.»
Han gikk ut og lukket døra stille bak seg.
Hadde jeg gitt ham en for vanskelig oppgave? Jeg ble sittende et øyeblikk og se ut på takene i byen. Det hang et alvor igjen i rommet. Dagen hadde sin egen fart, tempo, tempo, pasienter inn og ut av kontoret. Jeg rakk å drikke litt vann innimellom.
Helseangst
Dagens siste pasient var Monica, 42 år, frisør, morsom, fargerik og kreativ. Hun startet timen med en liten latter;
«Ha, ha du kjenner meg, nå er jeg her igjen. Jeg feiler jo ikke noe, men du vet; jeg får jo litt sånn helseangst.»
«Fortell,» sa jeg, spent på fortsettelsen.
«Jo altså jeg har plutselig fått en kul på halsen, den har aldri vært der før og jeg tenkte at du bare kunne undersøke den, du har jo også ultralydapparat og så er den helt ute av verden, det kjennes så godt. Det er jo fort gjort. Så blir jeg trygg igjen.»
Det var ikke få kuler og føflekker og symptomer Monica hadde vært innom med de siste årene. Jeg liker godt pasienter med helseangst, de er spennende folk.
Ofte tenker jeg at vi burde vært mer redd alle sammen. Vi vet jo ingen ting om hva som kommer av død og sykdom eller hva slags alvorlige prosesser som allerede kan ha startet i kroppen uten at vi vet noe som helst. Når jeg kjenner dem godt kan vi ha spennende samtaler; «Jo jeg kan godt sjekke hele kroppen din for sykdom i dag, men hva om kreften starter i morgen da?»
Ofte tenker jeg at vi burde vært mer redd alle sammen.
I dag spurte jeg Monica; «Du den kulen, kan vi gjøre et eksperiment? Hva om vi utsetter å undersøke den for eksempel tre uker? Hva skjer med tryggheten eller usikkerheten din da? Vil det være bra for deg på noen måte?»
«Tja, jeg vet ikke, kan vi ikke bare gjøre det i dag? Nå har jeg tatt fri og kommet helt hit.»
«Ja jeg forstår jo det» sa jeg. «Men kan det være noen fordeler med å vente litt?»
«Hm, jeg håper ikke jeg blir liggende våken om natten da, og kjenne på kulen hele tiden. Du vet jo at min far døde av lungekreft. Det høres litt tullete ut å bare utsette. Selv om jeg vet jo at det ikke er noe galt med den, det er jo bare meg som er tussete i hodet.»
Hun lo litt igjen: «Ok, vi venter, håper jeg overlever da. Men du må love at vi skal gjøre ultralyd!»
Jeg var spent på om denne utsettelsen ville lage noen forandring, jeg gledet meg til neste time med Monica. Jeg var utrolig fornøyd med at hun ville være med på å utsette undersøkelsen.
Men tenk om kulen var noe annet enn en vanlig lymfeknute? Tenk om jeg hadde utsatt en ekte kreftkul i tre uker? Jeg prøvde å ikke berolige meg selv, det får gå som det går, slipp taket nå. Jeg gikk løs på dagens kontorarbeid og visste at jeg snart hadde glemt å være bekymret.
Før jeg gikk hjem måtte jeg lese meg opp på utstående ører hos barn. Det anbefales faktisk at de opereres i barneskolealder for å unngå mobbing. Foreldrene til Jesper hadde sikkert lest det samme. Bare synd at Jesper ikke hadde lest det.
