Stoikerne

Zenon var føniker, født i Citium på Kypros. Han var av handelsfamilie , men under et besøk i Athen ble han interessert i filosofi og regnes som grunnleggeren av den stoiske skolen. Navnet fikk den etter ordet ”stoa” som betyr søylegang, stedet i Athen hvor de første stoikerne la frem sin filosofi. Stoisismen hadde en utvikling som strakk seg over flere hundre år. Mens vi bare har fragmenter fra læren til de tidlige stoikerne, er langt mer bevart fra den senere perioden. Her er Seneca, Epiktet og Marcus Aurelius sentrale navn. Mye av tankegodset til stoikerne er synspunkter mange i dag vil finne lite fruktbart. De mente for eksempel at god helse, eiendom og lykke var helt uten betydning. Det hindret likevel ikke Seneca, som for øvrig var spansk, men vokste opp i Roma, å samle seg en stor formue, blant annet ved å låne ut penger til høye renter. Når han i sin ettertid er så høyt aktet er det altså mer på grunn av det han sa og skrev, enn hvordan han levde. Han døde imidlertid på stoisk vis etter å ha blitt dømt til å ta sitt eget liv fordi han var mistenkt for å ha deltatt i sammensvergelser mot keiser Nero. I følge historien valgte han å dø ved å skjære over pulsåren. For at ettertiden skulle få med seg de siste av hans bevingede ord hadde ha en sekretær til stede som skrev ned alt han fikk sagt før han besvimte og døde av blodtapet.

Epiktet skiller mellom det vi kan gjøre noe med og det som ligger utenfor det den enkelte kan påvirke.

Et sympatisk trekk ved stoikerne var at de, i motsetning til de fleste filosofiske skoler på den tiden, var åpne for slaver og kvinner.  Epiktet, født i Hellas år 50 e. Kr. var slave. Etter mange år med alvorlig mishandling ble han i voksen alder løst fra slavekontrakten på grunn av dårlig helse. Han gikk i lære hos stoikerne og ble etter hvert en sentral person innen stoismen. En grunn til at vi i dag kjenner så godt til ham er at mye av det han skrev er bevart. Boken ”Handbok i livskunst”  ble nyutgitt på norsk i 2008 og inneholder mange av hans sentrale læresetninger. Epiktet skiller mellom det vi kan gjøre noe med og det som ligger utenfor det den enkelte kan påvirke. Hans hovedpoeng er at vi får det bedre om vi konsentrerer oss om det vi kan gjøre noe med fremfor alt det vi ikke kan påvirke. Videre mente han at det ikke er hendelser i seg selv som påvirker oss, men de tankene vi gjør oss om dem.

Epikureerne

Epikur ble født i 342 f. Kr. og tilbrakte sin barndom på Samos.  Han skal ha begynt å studere filosofi da han var 14. 18 år gammel dro han til Athen. Mens han var der ble imidlertid hans foreldre, sammen med andre som opprinnelig var fra Athen og hadde bosatt seg på Samos, bortvist fra øyen, og han levde derfor mange år sammen med sin familie i landflyktighet i Lilleasia. En sentral lærer for Epikur var Nausiphanes som var tilhenger av Demokrit. Han hadde imidlertid lite til overs for sin gamle lærer som han både i tale og skrift foraktfullt omtalte som bløtdyret. I det hele tatt var Epikur lite sjenerøs med hensyn til de han stod i åndelig gjeld til, selv om han overfor andre er beskrevet som en mild og omgjengelig person. Han grunnla sin egen skole i 311 f. Kr. og den fikk senere tilholdssted i Athen. Her hadde han et hus og en stor have hvor undervisningen foregikk. Rundt skolen vokste det opp et lite samfunn bestående av filosofiske disipler, familie, venner og deres barn samt slaver og elskerinner. Medlemmene levde i hovedsak av vann og brød, noe Epikur opphøyet til en dyd. Han uttalte forakt for luksus og nytelse fordi han mente det fulgte så mange ubehageligheter med det. Samtidig var han avhengig av finansiell støtte utenfra og sendte brev til venner og bekjente hvor han ba om penger. Her kunne han også be om å få tilsendt godt lagret ost så han kunne feste når han hadde lyst!

Han hadde imidlertid lite til overs for sin gamle lærer som han både i tale og skrift foraktfullt omtalte som bløtdyret.

Hovedmålet med Epikurs filosofi var at den skulle bidra til at mennesket kunne beholde sinnsroen. Nytelse ble betraktet som et gode, men kunne best oppnås uten materiell rikdom. Av nytelser satte han vennskap høyest. Det Epikur stod for kan kanskje best beskrives som en måteholdsfilosofi. Personlig var han plaget av dårlig helse, men klaget ikke. Han så på fysisk smerte som et onde, men mente at den sterke smerten som regel er av kort varighet og at den kroniske smerten kan utholdes ved hjelp av sjelelig disiplin og ved å flytte oppmerksomheten  mot positive ting. Det viktigste for et godt liv er å leve slik at man unngår frykt. De viktigste årsakene til frykt var ifølge Epikur religion og dødsangst. Han trodde på eksistensen av guder, men var overbevist om at de overhodet ikke brydde seg om menneskelige anliggender, og beskrev dem som rasjonelle egoister som ikke blander seg i det offentlige liv.

 

Konstruktivisme

Sentralt i en kognitiv modell for hvordan mennesket fungerer står kognisjon forstått som måten vi velger ut informasjon, tolker den og lagrer opplevelser i minnet. Både valg av fokus og tolkning har stor betydning for vår følelsesmessige reaksjon på en hendelse.  Litt forenklet kan man si at konstruktivisme som filosofisk retning er opptatt at mennesket hele tiden aktivt konstruerer sin virkelighet. Vi påvirkes av ytre informasjon, men bidrar selv til å velge ut hva i den ytre verden vi vektlegger. På samme måte farges den informasjonen vi tar inn gjennom våre tolkninger. Det forklarer hvorfor to personer kan oppleve samme hendelse svært forskjellig. Det finnes mange forskjellige retninger innenfor konstruktivismen. Innen vårt fagfelt gir boken ”Cognitive and Constructive Psychotherapies” (Mahoney, 1995) en grei oversikt.  Michael J. Mahoney var en sentral person for utviklingen av kognitiv terapi. Han døde uventet i 2006 og Ole Johan Hovland skrev et minneord om han i TFKT nr. 3, 2006.

Vender vi blikket mot filosofene er det flere som har bidratt med synspunkter vi i dag kjenner igjen innenfor en kognitiv behandlingsmodell. De mest kjente er Humes, Spinoza og Kant som alle har pekt å sammenhenger mellom kognitive prosesser og  vårt følelsesliv. David Hume (1711-1776) var skotsk filosof og historiker. Han var sterkt inspirert av Newton, og målet til Hume var å utvikle en filosofisk retning bygget på en naturalistisk oppfatning av tilværelsen, fri for metafysikk, religion og overtro. Hos den nederlandske filosofen Spinoza (1632-1677) kjenner vi igjen tankegods fra Epikur når han i jakten på det evig gode peker på at de ting som ofte anses som goder – rikdom, ære og ting som gleder sinnet – ofte er av forbigående karakter. Han var opptatt av at vi må avfinne oss med vår skjebne og mente at alt var styrt av en logisk nødvendighet. Det gjør det bortkastet å bekymre seg. På den annen side var det ikke plass til noen fri vilje hos Spinoza, noe mange av hans samtidige tok sterk avstand fra.

”Litteratur er kognitive tankemønster. Litteratur er levd liv, drømmer og lengsler.”Litteratur er kognitive tankemønster. Litteratur er levd liv, drømmer og lengsler. Litteratur er til trøst, glede og utvikling. Bøker er reiser i tid og rom. Alt du trenger er dine egne drømmer og lengsler, 29 tegn satt etter hverandre i meningsfylte mønstre og litt lys».

Den tyske filosofen Emanuell Kant (1724-1804) er kanskje den som har bidratt med synspunkter som ligger nærmest opp til det vi dag forstår som en kognitiv forståelsesmodell; hypotesen om at vi ikke kan godta våre oppfatninger om omgivelsene uten å ha undersøkt holdbarheten av dem. Han hevdet at alt vi mennesker opplever preges av vårt eget sinn. Vi konstruerer vår oppfatning av virkeligheten.

Andre påvirkninger

Kognitiv terapi er påvirket av, eller har til dels stjålet, sitt tankegods fra mange ulike kilder. Det vil føre for langt å gå i detaljer her, men bare peke på Darwin og evolusjonspsykologien, østlig filosofi med hensyn til mindfulness eller oppmerksomt nærvær og kunnskap om relasjonelle faktorer fra mer psykodynamisk orienterte retninger. Evnen til å integrere kunnskap fra andre områder på en god måte i eksisterende kognitive modeller ser jeg på som en styrke; så lenge det gjøre i åpenhet og evalueres på en god måte med hensyn til effekt. Så kan man jo tillate seg å undres litt over hva ved kognitiv terapi som var virksomt for 20 år siden dersom alt det nye er av slik viktighet for å oppnå gode resultater i dag? Det var vel langt å veg dokumentasjon av effekt på bakgrunn av KT slik den ble praktisert den gangen som var grobunnen for den veksten vi har sett innenfor feltet. Nå må det sies at noe av årsaken til utvikling av nye modeller og teknikker også skyldes at områder for anvendelse av KT nå er langt videre enn før.

Litterære spor

Så langt har jeg prøvd å vise at kognitiv terapi har røtter langt tilbake i filosofien. Hvordan er det så om vi går til skjønnlitteraturen? Dersom tankemønstre har så stor betydning for vårt følelsesliv burde det være mulig å finne spor også der.  Slike spor er det mange av. Vi finner en rekke eksempler på beskrivelser av tankemønstre som er spesifikke for følelser som angst og depresjon, og det er mange beskrivelser av hvordan man jobber med å endre sine tankemønster for å holde ut en vanskelig situasjon eller komme seg videre. Jeg har skrevet litt om dette emnet i en artikkel i Psykopp nytt (Repål, 2008) og berørt temaet i flere numre av Tidsskift for Kognitiv Terapi. Det er ikke plass til å trekke frem de enkelte forfattere her, men for den interesserte er det bare å begynne å lete: ”Litteratur er kognitive tankemønster. Litteratur er levd liv, drømmer og lengsler. Litteratur er til trøst, glede og utvikling. Bøker er reiser i tid og rom. Alt du trenger er dine egne drømmer og lengsler, 29 tegn satt etter hverandre i meningsfylte mønstre og litt lys. For den som vil utforske litteraturen med kognitive briller er det mange spor å følge. (Repål, 2008).

 

Kilder:

Bertrand Russel. Vestens filosofi. Munksgaard 1991

Michael Mahoney (Red). Cognitive and Constructive Psychotherapies . Springer Publishing Company1995

Arne Repål. Kognitive mønstre i litteraturen. Psykopp nytt. Nr. 1 2008.

Ole Johan Hovland. Minneord. Tidsskrift for Kognitiv Terapi, nr. 3, 2006