Kognitive terapeuter i fri dressur

Solfrid og jeg beundrer våre grillede sardiner servert med poteter og frisk salat. Det eneste som bryter idyllen, er en ynkelig liten pizza på tallerkenen til Håkon. Den minner sterkt om halvfabrikata fra barnemenyen på en nedslitt norsk bensinstasjon. I et streif av lengsel tilbake til Italia, hvor de fleste av de tidligere fagsamlingene har funnet sted, har han falt for fristelsen til å bestille pizza på en portugisisk restaurant. Vi hadde snakket om skam, og plutselig var temaet pinlig aktuelt. Han tok det som en mann. Det skal han ha. Sardinene smakte for øvrig fortreffelig, og ble fortært til en flaske Planalto fra Casa Ferreirinha i Dourodalen, årgang 2010. Kombinasjonen skulle vise seg å bli en gjenganger for noen av oss.

Det eneste som bryter idyllen, er en ynkelig liten pizza på tallerkenen til Håkon. Den minner sterkt om halvfabrikata fra barnemenyen på en nedslitt norsk bensinstasjon.

Solfrid har funnet sin plass

Dagen før hadde de 35 deltakere kommet seg trygt ut av landet på tross av streikende sikkerhetsvakter på flyplassene. Det er for øvrig en myte at kognitive terapeuter ikke bekymrer seg. Enkelte hadde møtt opp seks timer før flyavgang. Da sier det seg selv at det faktum at sikkerhetskontrollen bare tok fem minutter ble en gedigen skuffelse. Nei, livet er ikke rettferdig. Etter ankomst mandag kveld den 4. juni var det åpning av fagsamlingen med fadomusikk og en enkel middag på hotell Inglaterra, hvor de fleste av oss også bodde. De neste fire dagene skulle vi ha et faglig fokus på vår egen rolle som terapeuter.

Det er for øvrig en myte at kognitive terapeuter ikke bekymrer seg. Enkelte hadde møtt opp seks timer før flyavgang.

FAGFRYD

Første fagdag snakket Ingvard Wilhelmsen om terapeuters holdning til seg selv og det å ta ansvar for eget liv. Balanse mellom konfrontasjon og empati kan være en utfordring; noe av hans budskap var at empati i seg selv ikke nødvendigvis er endringsskapende. Han pekte på at kunnskapsgrunnlaget for det vi gjør, er svært varierende, og viste i den sammenhengen til psykolog og nobelprisvinner i økonomi Daniel Kahneman sin bok: Thinking Fast and Slow. Den inneholder mange eksempler til ettertanke for den som tror alle våre valg er rasjonelle. Han snakket mye om holdninger, og var opptatt av hvordan vi som terapeuter forholdt oss til rollen vår. I motsetning til mye annet er dette noe vi kan gjøre noe med. Våre holdninger har også betydning for hvordan vi som terapeuter for- holder oss til motgang. Hva er realistisk å få til? Vi kan ikke helbrede, det vi kan bidra med, er i beste fall å hjelpe folk til å snu.

Andre dag var det Joseph A. Himle som foreleste. Han er professor ved University of Michigan i USA og en av ressurspersonene i den store OCD- forsknings- og behandlingsstudien som startes i Norge i år. Hans foredrag var knyttet til temaet terapeutfaktorer ved OCD. Han innledet med tanker om hvordan det er å være i terapeutrollen når noe går galt. På en malerisk måte beskrev han egne mareritt om hvordan det ville være dersom det verst tenkelige virkelig skulle skje og noe gikk helt galt i en eksponeringsterapi. Et annet emne var hvordan man motiverer pasienter til å gjennomføre eksponerings-behandling. Gjennom rollespill fikk vi demonstrert to ytterpunkter.

Beathe Winter

Tredje dag holdt Beathe Winter et glitrende foredrag om bakgrunnen for egne angstplager og veier ut av dem. Hun har i boken Fri fra angsten! Jeg ble min egen kognitive terapeut beskrevet både veier inn i og ut av angsten. Borte er den ikke, og det å holde foredrag fremfor en forsamling voksne mennesker var i seg selv helt nytt for henne og en gedigen eksponeringssituasjon. På vegne av NFKT er jeg litt stolt av at vi fikk til denne vinklingen med brukerrepresentasjon. At det var vellykket, bar applausen og kommentarene etterpå tydelig preg av. Hvordan det var å dra utenlands og forelese for en forsamling voksne terapeuter når man sliter med sosial angst og taleskrekk, kan du lese mer om i hennes egen artikkel i dette nummeret av tidsskriftet.

Etter lunsj var det samtale i grupper med utgangspunkt i følgende spørsmål:

• Hva gjør deg mest sårbar som terapeut?
• Hvordan takler du motgang og usikkerhet i ditt arbeid som terapeut?
• Hvilke teknikker fra den kognitive verktøykassen anvender du i forhold til deg selv?
• Hvordan kan du i enda større grad ivareta deg selv som terapeut?

Ut fra diskusjon i gruppene med utgangspunkt i oppgavene ble de bedt om å gi fem råd til kognitive terapeuter for hva de selv kan gjøre for å bevare pågangsmot og inspirasjon. Disse kan oppsummeres slik:

• Sørg for relevant utdanning og faglig oppdatering. Fortsatt veiledning er viktig, også for ferdige spesialister.
• Sørg for en passe variasjon i type arbeidsoppgaver.
• Sett grenser og ha klare rammer for egen arbeidssituasjon.
• Sørg for å ha gode nettverk både faglig og rent sosialt.
• Våg å utfordre din egen perfeksjonisme.
• Bestem deg for hva du skal mene om deg selv som terapeut. Vær realistisk. God nok er bedre enn perfekt. Du kan ikke hjelpe alle!
• Bruk humor og selvironi. Unngå grubling når noe er vanskelig.
• Våg å følge drømmene dine.

Siste fagdag var delt i tre. Bjørnar Olsen, som er psykologspesialist i arbeids- og organisasjonspsykologi, foreleste om forholdet mellom terapi, psykisk helse og arbeidsliv. Han er en av forfatterne til boken «En jobb å gjøre – fra jobbnerver til arbeidsnærvær». Et hovedbudskap var at temaet arbeidsliv ofte blir forsømt, og han viste hvordan vi som terapeuter kan få et sterkere fokus på dette temaet sammen med pasienter.

Bestem deg for hva du skal mene om deg selv som terapeut. Vær realistisk. God nok er bedre enn perfekt. Du kan ikke hjelpe alle!

Arne Repål snakket om «Den skrivende terapeuten» og prøvde gjennom sitt innlegg å inspirere til at flere kognitive terapeuter tar pennen eller tastaturet fatt. Deltakerne på samlingen var enige om at vi som kognitive terapeuter har et viktig budskap å komme med. Gjennom å skrive har vi muligheter til å nå ut til mange flere enn våre pasienter.

Joseph Himle og Håkon Stenmark

Etter lunsj fredagen var det paneldiskusjon med fokus på noen av de sentrale temaene fra årets samling. En kort evaluering ga mange positive tilbakemeldinger. Litt reklame for neste års samling i Kenya ble det også tid til. Den vil foregå i perioden 27.08.–04.09. 2013 og bærer arbeidstittelen «Det store tankespranget».

Sintra og Cabo da Roca

Vi fikk også tid til en kort ettermiddagutflukt til Sintra, som er en av Portugals eldste byer. Den ligger ca 15 kilometer nord for Lisboa, oppe på et høydedrag. En av de største turistattraksjonene her er Palacio de Pena, hvor vi fikk en guidet tur. Imponerende var også den nærmest uinntagelige borgen Castelo dos Moros. Den så vi bare nede fra byen på grunn av knapp tid. Ifølge Snorre skal det ha vært nordmenn før i Sintra, blant annet skal Sigurd Jorsalfare ha bidratt med å erobre byen tilbake fra maurerne. På vegen tilbake til Estoril kjørte vi om Cabo da Roca. Det er det vestligste punktet på det europeiske fastlandet og består blant annet av et fyrtårn beliggende på en 140 meter høy klippe. Suvenirbutikken var imidlertid ingen stor opplevelse.

Cascais

Dersom du tar til høyre når du kommer ned på stranden i Estoril og spaserer rolig ca. 20 minutter langs den vakre strandpromenaden kommer du til den noe større badebyen Cascais. Her var det mange som dro inn på egen hånd om ettermiddagene, og vi hadde også en felles middag her på restaurant Luzmar tirsdagskvelden. Noen av oss, blant andre Jo Himle, fant også en takterasse hvor det var mulig å nyte et glass vin.

Den portugisiske nasjonalskalden Fernando Pessoa oppholdt seg en kort tid på en psykiatrisk klinikk som lå i byen, uten at vi fant spor etter den. Den spesielt interesserte kan lese mer om det i boken Fernando Pessoas tre siste dager, skrevet av Antonio Tabucchi. Den finnes i norsk utgave på Pax forlag. Dikteren Fernando Pessoa skal for øvrig en gang ha sagt: «Vi portugisere har alltid funnet det vanskelig å skille mellom lengselen etter fortiden og lengselen etter fremtiden.»

Fadomiddag

Den offisielle delen av fagsamlingen ble avsluttet fredag kveld med fadomiddag på restaurant «O Forcado» i bydelen Bairro Alto. Maten og vinen var god, og fadosangerne kom og gikk med passelige intervaller. «Fado» betyr skjebne, og man trenger ikke forstå teksten for å ane at det for det meste handler om tapt kjærlighet, lengsel og smerte. Selv likte jeg den mannlige fadosangeren Frederico Vinagre best, kanskje fordi det var noe usikkerhet omkring hvilket kjønn en av de kvinnelige sangerne hadde. I alle fall ble Jan Otterdal sterkt urolig alt etter første strofe, noe som gjorde at jeg gikk inn i en nysgjerrig grublemodus. Stedet kunne også by på en blanding av dans og sang fremført av en gruppe folkemusikere. Restauranten var nok et sted laget for turister, og således noe forskjellig fra de lokale fadobarene hvor amatører fremfører sine sanger fra hjertet. Men tiden var begrenset, og vi var tilfredse med det stedet hadde å by på av både mat og sang

«Fado» betyr skjebne, og man trenger ikke forstå teksten for å ane at det for det meste handler om tapt kjærlighet, lengsel og smerte.

På to hjul gjennom svingen

Lørdag var fridag og siste dag før hjemreise. Da dro noen av oss til Lisboa for å kjøre Segway. Det er motoriserte tohjulinger som man står oppreist på og kjører rundt med ved å lene kroppen fremover eller bakover. Man får litt den samme holdningen som romerske soldater på sine stridsvogner, og det var et bevegende syn å se Ingvard Wilhelmsen,
Åshild Håland, Bjarne Mikkelsen og Solfrid Raknes i fint driv rundt på Placa do Comercio i Lisboa.

Ingvard er ferdig med isen

Undertegnede kjørte også, men hadde av naturlige grunner ikke muligheter til å observere seg selv. Jeg klarte for øvrig også å unngå å se en gedigen statue av en rytter til hest midt på den store plassen. Først etter noen glass vin på fortausrestauranten etter endt dyst oppdaget jeg det store dyret med rytteren på ryggen. Man blir konsentrert om det som er på bakkenivå når man kjører Segway for første gang. Bortsett fra to fall gikk det hele svært bra. Etterpå var det lunsj på en italiensk restaurant på den samme plassen. Her bestilte noen av oss, jo du gjetter riktig, pizza. De så til forveksling ut slik vi husket dem fra tidligere samlinger i Italia. For å trøste Håkon Stenmark, som ikke var med på denne utflukten, men var på jakt etter flatskjerm for å se åpningskampene i EM i fotball som startet denne lørdagen, tok vi bilder av pizzaene. Jeg skal ikke påstå at denne handlingen var direkte empatisk, det hellet vel heller mot det konfronterende, men uansett helt i tråd med noe av temaet for forelesningene under fagdagene. At Wilhelmsen er en lidenskaplig is-spiser, visste jeg faktisk ikke. Men om noen lurer på hva som var under isfjellene han klarte å få i seg, kan jeg bare melde at der var det intet å hente. Renslikket er vel heller ordet. Om kvelden var noen av oss samlet til en siste middag på hotellet. Siste natt i Lisboa, som for øvrig er tittelen på en god bok av Erich M. Remarque, holdt hva den lovet. Ren fadofryd, som Solfrid sier.