Forfatter
Jeg er ikke så opptatt av de som lykkes. Jeg synes det er mer givende å høre om erfaringene til de som har opplevd motgang. Det gjør vi alle, noen i større grad enn andre. Det er mestring jeg er opptatt av. Gjerne i kombinasjon med kreativitet. Vi starter livet med et skrik. Kanskje et uttrykk for at barnet vet hva det har i vente. Mestring, også når den tar form av det vi kaller kunst, handler om å temme skriket livet påtvinger oss; gi det en form, et innhold, noe som kan rettferdiggjøre smerten og ensomheten.
Mestring er historier om hvordan vi møter vår skjebne, om hvordan vi forholder oss til motgang og nederlag når vi står midt oppe i dem. Det handler om hvilke betraktninger vi gjør oss. Om tro, eller mangel på samme, i forhold til egen mestring og om evne til å fokusere på oppgaver når alt rundt oss raser. Det handler om livet, og jeg er åpen for mye, kanskje unntatt det å legge seg ned.
Liv i skrift
En naturlig kilde til innsikt er biografiene. I alle fall de som går under overflaten. Det er en del av dem. Jeg har tidligere skrevet om den svenske legen Axel Munthe, som foredlet sin motgang til en drøm av et hjem på Capri. Vakrere omgivelser å være ulykkelig i må være vanskelige å finne. Den norskfødte danske maleren Peder Severin Krøyer slet hardt med å beholde fotfestet, men festet sine drømmer til lerretet. Den kanadiske pianisten Glenn Gould maktet, på tross av sin tvangslidelse, å spille inn sin udødelige versjon av Goldbergvariasjonene på sitt elskede Steinway & Sons CD 318 flygel. Slik kunne jeg fortsette. En dansk bok om teamet er ”OmVeje. Ti portrætsamtaler om at leve et liv, der passer til en.” God tittel. ”Livet er en gave ingen har ønsket seg, og byttes kan den ikke” står det på baksiden. De fleste intervjuobjektene er nok ukjente i Norge, men det spiller ikke noe rolle for utbyttet. En annen bok i samme sjanger, også den dansk, er ”Der hvor man vakler.” Det er historier om livskriser og hvordan vedkommende taklet dem.
Vi starter livet med et skrik. Kanskje et uttrykk for at barnet vet hva det har i vente.
Levd liv som lindring
Bruk av biografier og dyptpløyende intervjuer med mennesker som har opplevd store kriser i livet kan være et nyttig supplement i kognitiv terapi. Jeg prøver å anbefale bøker som i størst mulig grad beskriver situasjoner som kan minne om den klienten står i. I de fleste tilfellene er det deprimerte klienter jeg anbefaler bøker til. I mange tilfeller makter de å lese dem. De fleste sier at det gav dem noe med hensyn til å føle seg mindre alene med sine problemer og i forhold til troen på at det er mulig å komme videre i livet. En bok jeg ikke vil anbefale i forhold til klienter, er selvbiografien til Toralf Maurstad. Ikke fordi den er dårlig, men han glir gjennom enhver krise tilsynelatende uten en skramme. Jeg fikk et bilde av en slalåmkjører som pløyer gjennom løypen så portene skvetter. Aldri antydning til ustøhet, aldri snakk om å nøle. Men det er jo ikke noe å kritisere ham for, bare litt vanskelig å kjenne seg igjen i for de fleste av oss. Men kanskje var det ikke så lett som det beskrives.
Kognitive teknikker kan være som bøkkerens redskaper. De kan brukes for å samle stavene og få tønnebandene på plass igjen.
”Å falle i staver” heter et gammelt uttrykk. Det henspiller på det som skjer når vi fjerner tønnebandene fra en tønne. Da faller den i staver. Den mister sin form, og dermed også sin funksjon. I overført betydning bruker vi uttrykket om en person som er blitt helt apatisk, som bare sitter passivt og stirrer fremfor seg. Vi kjenner igjen bildet av den slagne, den resignerte, den deprimerte. Det kan skje oss alle. Å oppleve at man ikke strekker til eller klarer å leve opp til sine idealer er høyst menneskelig. Hvordan vi forholder oss til det varierer. Kognitive teknikker kan være som bøkkerens redskaper. De kan brukes for å samle stavene og få tønnebandene på plass igjen. Å lese om andres kamp når det stormet som verst kan gi håp om at virkelig nytter.
