Kunstklubben

Mangel på dannelse

Nåvel, etter å ha blitt eksponert for all denne høykulturen hadde jeg kanskje forventet å oppøve en form for dannelse eller nyervervet sans for det kunstneriske. Det har latt vente på seg. For selv om jeg både nyter og gleder meg over alt det vakre, kreative og provoserende som utstilles og vises i denne byen, føles beina unektelig tunge allerede i køen inn til de store kunstinstitusjonene. Noen ganger må jeg ta pauser fra selve utstillingen ved å ta en tur i gavebutikken, andre ganger tilbringes størstedelen av tiden der. For å holde blodsukkeret og motivasjonen oppe i de siste aktene av en lang opera har jeg gardert meg med hjemmelaget smågodtpose laget av stoff. Ofte vinner strømmetjenesten HBO over Pompidou.  Både skam- og frydefullt sluker jeg Hollywood produksjoner på en dataskjerm fra 2012 (å gå til anskaffelse av en TV ville være å innrømme nederlaget) mens kanskje verdens beste kunst- og kulturtilbud befinner seg like utenfor døren. Jeg minnes å ha lest en gang at i motsetning til natur, viser eksponering for kunst på sykehus ikke positiv effekt på de innlagtes helse. Som psykolog er jeg også i seriøs tvil om det å anbefale klientene mine å fordype seg i høykvalitets litteratur, teater, kunst eller film forbedrer deres tilstand – det meste har et utpreget negativt innhold; verden er lidelse, ondskap og død. Hva er i så fall meningen med det hele? Er det ikke nyttigere å bruke tiden på å kildesortere, investere i aksjer, trene og å jobbe og tjene penger – og deretter nyte tre episoder av et-eller annet-sesong 3? Hva er det jeg forventer å få ut av fire timer og åtte etasjer av romerske statuer og renessansemalere? Hva er nytteverdien?

Holdning versus handling

Som god tredjebølgetilhenger er jeg jo forpliktet til å innta et nysgjerrig og ikke-dømmende perspektiv på denne diskrepansen mellom holdning og handling, og luftet derfor dilemmaet over en kaffe med en venninne. Er denne manglende verdsettelsen og motstanden bare et tegn på sunn utfordring av sansene, et første trinn i kulturell dannelse og et steg jeg må overkomme for å utføre verdibasert handling? Eller har jeg falt i en pretensiøsitetens middelklassefelle hvor ekstrem motivasjon er den eneste drivkraft, hvor jeg egentlig ikke fortjener privilegiet det er å ha tilgang til kultur og kunst av verdensklasse?

Kjærlighet for kjærlighetens skyld, dannelse for dannelsens skyld, kunst for kunstens skyld.

Den danske psykologen og filosofen Svend Brinkmann, forfatteren av de tre bestselgende bøkene Stå Fast, Gå Glipp og Ståsteder, er kjent som fortaleren for det unyttige – altså at vi skal bevege oss vekk fra tanken om at vi skal få noe ut av noe, altså en instrumentalisering, og vende tilbake til tingenes egenverdi. Kjærlighet for kjærlighetens skyld, dannelse for dannelsens skyld, kunst for kunstens skyld. Er denne manglende entusiasmen et symptom på internalisering av nettopp denne instrumentaliseringen? At vi sleper oss gjennom ikke-belønnende aktiviteter i håp om å oppnå noe annet, en slags effekt eller gevinst senere? Min venninne hadde nettopp fundert over noe lignende: Hvorfor møtes vi alltid for å kikke på andres kunst, også den slags man tenker at man like godt kunne laget selv? Ja – hun hadde i grunnen lenge tenkt på hvorfor vi ikke bare lager den selv. Jeg innskjøt abrupt: “Bare for å ha det klart, jeg er ikke tilhenger av halvhjertet håndarbeid eller diverse gjør-det-selv-trender. Jeg grøsser ved tanken på hjemmelagde kollasjer, Pinterest-prosjekter og blogger for folk som liker å kle ungene sine i hjemmestrikkede kostymer til hverdags!” “Ja,” sa min venninne høytidelig, “det skal være på ordentlig. Det skal være kunst.”

Etter et par uker og en omfattende handletur i den lokale kunst- og hobbyforretningen var vi klar. I et forsøk på å spre entusiasmen til gruppen av kollegaer og deres ektefeller, som på grunn av utstasjonering her i Paris har funnet sammen til ukentlig sammenkomster, hadde vi laget en fin invitasjon på facebook med bilder av de nyanskaffede materialer.

Responsen var lunken – særlig mennene tenderte til å ville snakke om jobb, politikk og samfunn, hvis ikke samtalen gikk i sport. Men de stilte opp fulltallige, om enn skeptiske. Etter en omgang grønnsakssuppe og diskusjon omkring Brexit, oljepriser og Macrons siste utspill om transportarbeidernes streik skjedde det noe. Samtalen stilnet og et dypt fokus preget menneskene omkring bordet. Jeg vil prøve å skissere hvordan de etterfølgende møtene i kunstklubben typisk har gått for seg:

Å skape noe sammen hver for seg

Energi-attachéen har til alles overraskelse handlet poteter til potetstempel. Han har gode minner fra kunst og håndverkstimene på barneskolen og går entusiastisk i gang med å skjære ut silhuetten av yndlingsforfatteren I. P. Jacobsen. Flere ark med I. P.’er i alle farger ligger snart utover bordet. Legger man godviljen til kan man faktisk skimte konturene av den kjente naturalisten – i hvert fall noe som ligner et ansikt. Attachéen er fornøyd og foto- dokumenterer prosessen nøye med mobiltelefonen.

Den politiske rådgiveren sitter først noe uinspirert nede ved bordets ende og nipper til et glass rødvin. “Nææh, dere får male dere, jeg holder meg til vin”. Fem minutter senere har han imidlertid funnet et kompromiss, og skisser opp omrisset av vinglasset med en halvfet blyant. Etter nøye overveielser går han inn for en surrealistisk vinkling og farger glassets innhold neongult. Deretter blått. Så sort. Etter noen lag i ymse farger er han fornøyd, og lener seg tilbake og tar en slurk av vinen mens han beskuer sitt verk med en tilfreds mine.

“Jeg er overbevist om at det er et en til en forhold mellom promille og kreativitet”, sier ambassadens førstesekretær og tar en real Pollock så det står maling i en bred vifte som lander på alt annet enn hans eget maleri. Hans høygravide kone og kollega har tatt en pause på sofaen mens hun sjekker Facebook på mobilen og balanserer et glass saft oppå magen. Hun protesterer ikke mot påstanden. “Det stemmer faktisk,” opplyser teknologiutvikleren i gruppen, “eller rettere sagt, evnen til kreativ problemløsning topper ved en promille på 0,075. Deretter er den dalende.”

“Hvordan lager man grønn?” Spørsmålet kommer fra journalistfagets representant, og er rettet mest til ham selv. Han har prøvd alt i forsøk på å fargelegge en treklynge, men det ender bare med brunt. En av statsviterne veileder i forholdet mellom blå og gul – et tømt østersskall brukes som palett (when in Paris…) og en fin og klar grønntone fyller og fremhever etterhvert motivet. I motsetning til ukens forhandlinger med franskmennene gir dette i hvert fall konkrete resultater.

Religionsviteren og arabisktolken i hjørnet har lenge sittet og fundert. Hvor skal man begynne? Etter en runde i stuen har han samlet opp en liten helfigur av en slank og abstrakt utformet kvinne fra peishyllen, og setter seg ned og studerer sin nye muse i dyp konsentrasjon. Han sier ikke stort den neste timen.

Religionsviteren og arabisktolken i hjørnet har lenge sittet og fundert.

Kveldens vertinne har utover internasjonal politikk matlaging som sentral interesse. Møtet i kommisjonen trakk i langdrag denne ettermiddagen, og hun trenger noe konkret å forholde seg til. Et gresskar hentes resolutt fra kjøkkenet og hun går rutinert i gang med et stilleben. Når gresskaret er gjengitt ned i minste detalj på papiret, lager hun like godt en gjengivelse av den første gresskarskissen: ceci n’est pas une citrouille, mais un croquis d’un croquis de citrouille. 

“Uansett hva jeg gjør ligner tulipanene bare en fakkel!” utbryter prosjektlederen i frustrasjon. Som om ikke den nye lederstillingen bød på nok utfordringer. “Fakkeltulipaner?”, foreslåes det støttende rundt bordet. “Eller tupilanfakkel?”  Hvem bestemmer hvordan en bukett blomster skal se ut. Tulipanforsøket legges til side og hun setter seg fore å lage et portrett av en Tour de France-syklist, men hun finner fort ut at det er overraskende vanskelig å tegne en sykkel ut fra hukommelsen alene. Hvem skulle trodd det? En diskusjon tar fart om hvilke andre dagligdagse objekter det er så og si umulig å gjengi i detalj, til tross for at vi med letthet husker abstrakte og fullstendig arbitrære konsepter som tall og forkortelser, historiske begivenheter vi aldri selv har opplevd, melodier og ansikter.

Jeg går løs på leiren. 10 kilo grå naturleire var krevende å få hjem fra butikken, det vil ta seg dårlig ut hvis jeg bakker ut nå. Planen er å lage et hode. Det slår meg at jeg ikke vet hva ordet for en byste uten skuldre og bryst heter – hode høres litt, vel, avhugget ut. Ordlyden er imidlertid ikke den største utfordringen jeg står overfor. Oppgaven virker umulig. Foran meg står en tung kloss uformelig leire, og jeg innser at jeg har undervurdert verdien av å lære et håndverk før man kan forvente å kunne lage noe. Jeg prøver å gjenkalle minnene fra de få årene jeg var innom Steinerskolen på starten av nittitallet – jeg er sikkert på at vi hadde leire som valgfag. Så begynner jeg å lete –  først etter øyne. De må jo ligge dypere enn nesetippen, så den prøver jeg å la stå. Graver først forsiktig, så mer uvørent med det nyinnkjøpte redskapet. Så, langsomt dukker konturene av et ansikt frem. Det er fascinerende, for uten en metode, en fremgangsmåte eller en modell oppleves det som om det ikke er meg som bestemmer. Jeg blir overrasket over trekkene. Er det en mann eller en kvinne? Noe midt i mellom, en høy, nesten gresk nese, lukkede øyne. Munnen er vanskelig.

“Skal du fargelegge den”, spørres det fra sykkelprosjektet som nærmer seg ferdig, og refererer til den bleke bysten uten byste foran meg. “Eller uthule den og få den brent? Den kommer bare til å smuldre opp hvis du lar den være.” Jeg tenker på Marble, den unge hovedpersonen i boken til Amalie Smith med samme navn, og gjenforteller en dialog mellom henne og kjæresten Daniel for de andre, hvor Marble har oppdaget at de antikke statuene opprinnelig var fargelagte:

– Fargene forsvinner. Skulpturene bliver overflateløse.

– Er det ikke en ny overflate under fargene?

– Steinens jo. Men steinen er ensartet og massiv, overflaten viser ikke annet enn dens dybde. Steinens overflate er immateriell.

– Den immaterielle overflaten finnes ikke. Steinen har også en tid og en historie.

Deretter fortsettes en diskusjon om hvordan de greske statuene derfor på feilaktig grunnlag ble utnyttet til å hevde den ariske rasens suverenitet. Jeg velger å begrave leirhodet halvt i det som skal forestille mose og lyng – også formet av leire. «Når materialet langsomt forvitrer skapes det en konseptuell kohorens mellom form og innhold,» forklarer jeg høytidelig. “Den ligner fotballdommeren Collina” svares det tørt fra bordets ende, hvorav flere er enige. Jeg svarer ikke, men prøver febrilsk å lage noe leirehår.

Hva så?

Ingen av talentene i kunstklubben kommer sannsynligvis til å leve av kunsten (selv om vi håper at noen vil anerkjenne oss, om så post mortem), eller sågar bli i stand til å gjengi et motiv i overbevisende grad (gresskareksperten i gruppen er et unntak). Så hvorfor bruke tid på dette når Louvre ligger rett nede i gaten? Er det ikke bedre og ikke minst nyttigere å bli eksponert for kunst av høy kvalitet?

Jeg er sikker på at Svend Brinkmann her ville sagt følgende: “potettrykk for potettrykkets skyld”. Brinkmann fikk forøvrig stor støtte fra dronning Margrethe i hennes nyttårstale for et par år siden, hvor hun ba det danske folket om å bevege seg utenfor deres praktiske gjøremål, bort fra effektivitet, rasjonalitet og heller gjøre noe fullstendig unyttig! Hun er også kjent for å minne befolkningen om å være nærværende og legge skjermene fra seg et øyeblikk, og er forøvrig selv en solid kunstner. Mon tro om hun har lest Brinkmann.

Homo ludens

En vel belest bekjent minnet meg på dette begrepet, som Johan Huizinga skrev om i sin bok ved samme navn i 1938. Lek, mente han, er en helt grunnleggende del av det å være menneske, og er en nødvendig betingelse for skapelsen og opprettholdelsen av kultur og samfunn. Leken er fri, den er utenfor det ”virkelige” livet og den genererer ikke profitt eller vinning. Han hadde imidlertid vanskelig for å se hvordan en maler eller skulptør kunne leke med sitt materiale, da håndverkets rammer ville kontrollere de kreative impulsene (her kan kunstklubbens erfaring med manglende erfaring komme Huizinga til unnsetning, og bekrefte at uten ferdigheter i faget er det fullt mulig å leke også innen disse disipliner). Som Pippi sier: “Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert.”

Lek, mente han, er en helt grunnleggende del av det å være menneske, og er en nødvendig betingelse for skapelsen og opprettholdelsen av kultur og samfunn.

Jeg tror jeg har funnet ut hvorfor konsum av kultur, selv om den er av høy kvalitet, noen ganger rett og slett er utmattende. Foruten å være krevende og ofte intellektuelt utfordrende, er det en passiv beskjeftigelse som mangler en aktiv motvekt. Vår lille klubb er nettopp en boble hvor det lekende, skapende, ikke-dømmende i oss får fritt spillerom. Jeg vil hevde at selv opplevelsen av å mislykkes eller lykkes blir uvesentlig når man sitter med et materiale som er ukjent terreng og en ikke har en standard for måloppnåelse. Det er uten konsekvenser. Det er lek – en aktivitet som eksisterer kun til glede og nytte for en selv, som genererer energi, ikke tar.