A little less conversation, a little more action, please

Jeg ble kjent med Øystein som Erfaringsformidler i regi av Norsk Forening for Kognitiv terapi og Mental Helse. Vi skal snakke sammen om valg og relasjoner, og om Elvis Presley. Sist nevnte trenger kanskje ingen nærmere presentasjon. Øystein der i mot er nok ukjent for de fleste, selv om noen lesere kanskje har møtt ham som erfaringsformidler. Han pleier å ha med gitaren og burde være lett å huske.

Angsten som karriererådgiver

Gitaren og karrieren som musiker har en noe spesiell bakgrunn. Øystein har slitt med både angst og Tourette ved siden av et nokså vindskeivt selvbilde. For en god del år siden ble han av en terapeut han gikk hos anbefalt å delta i en samtalegruppe tuftet på kognitiv atferdsterapi. Ikke lett å si ja til for en som kjente sterk angst for sosiale situasjoner og mest av alt hadde lyst til å holde seg i bakgrunnen. Men noe av det som kjennetegner Øystein er at han følger råd om han oppfatter at de er godt ment.

Jeg er vanskelig å more, vanskeligere å tilfredsstille og helt umulig å ikke såre.

– I samtalegruppen lærte jeg om det grunnleggende ved kognitiv terapi og betydningen av eksponering for angstskapende situasjoner. Jeg kom raskt til den konklusjonen at noe av det verste jeg kunne gjøre var å kjøpe meg en gitar, lære meg noen akkorder, spille det inn og la de andre medlemmene i samtalegruppen få høre det. Verre kunne det da ikke bli!

Sang ved graven

Ydmykelsen uteble, de andre i samtalegruppen likte det de hørte. Siden fortsatte han å spille, først i en begravelse for en bekjent, så i en til, før begravelsesagenten spurte om han kunne ta faste oppdrag. Siden har det som skulle være eksponeringstrening blitt til en leveveg.

– Det får meg til å tenke på min egen mors begravelse. Der opptrådde det også en artist som hadde hatt nærkontakt med angst. Han ble kalt den syngende frisøren fra Moss, var landskjent, sang i flere danseband og vant flere talentkonkurranser. Plater ble det også; på 70 og 80 tallet var han en av de som solgte mest her i landet.  Så ble det helt stille. Angsten og depresjonen tok ham. Jeg husker ham bare vagt, og hadde det ikke vært for at min mor fikk kontakt med ham på sitt dødsleie hadde jeg sikkert glemt ham helt. Jeg minnes klart presten som sier at et av min mors siste ønsker var at frisøren fra Moss skulle synge i begravelsen og ber ham stige frem. Da reiser to menn seg bakerst i kirken og går langsomt opp gjennom midtgangen i retning av kisten. Jeg syntes det var rart at det var to av dem, men enda merkeligere var det at den ene bar på en sag i  venstre hånd. Synet av sagen og kisten som stod der gjorde det umulig å ikke få bilder av det klassiske tryllenummeret ”Dame i kiste sages i to.” Jeg vet ikke om også andre begynte å se for seg hvordan mannen med sagen ville gå løs på kisten, men noen må da ha tenkt det samme. Så begynte sangen. Mannen med sagen hadde også med seg en bue som jeg først fikk øye på da han begynte å akkompagnere frisøren fra Moss med klagende toner fra det skjelvende sagbladet. Men det var en avsporing. Kom bare til å tenke på det da du fortalte at du startet med å synge i begravelser.

– Artig historie. Ja, og jeg pleide å stå fremme ved kisten og synge, ikke oppe på galleriet.

– Men du utvidet konsertarena og repertoar etter hvert?

– Ja, etter vert ble det mange slags sammenkomster og kulturelle arrangementer. I en periode spilte jeg i syv grupper samtidig, så det ble en syv kvelders jobb.

– Som gitarist?

– Nei, som regel som frontfigur.

– Utrolig hva eksponering kan føre til!

– Det kan du si, men selvbildet er like elendig den dag i dag.  Jeg tar ikke til meg ros. Når jeg er ferdig på scenen ønsker jeg bare å trekke meg unna. Da kan jeg kjenne på skam, tenke at det ikke var bra nok. Jeg kan også straffe meg selv i form av negativ selvkritikk, ikke spise, andre slike ting. Straffer meg selv for å ta dårlige valg. Ja jeg er streng. Jeg er vanskelig å more, vanskeligere å tilfredsstille og helt umulig å ikke såre.

– Og det er her du finner trøst i Elvis?

– Ja, han hadde det mye på samme måten. Sto og fikla bak scenen, følte seg håpløs. Under en ettermiddagskonsert han hadde i Madison Square  Garden en gang skjønte han ikke hvorfor folk hadde møtt frem, de burde jo vært på arbeid! Det var først når han sto på scenen at selvsikkerheten kom. Da ble han den selvsikre artisten. Etter konsertene trakk han seg tilbake til den lille gruppen med mennesker han omgav seg med, personer som aldri utfordret ham på noe område, aldri sa ham i mot.

– Men noen slik gruppe med ”ja-sigere” omgir ikke du deg med. Det virker jo mer som du har  en nær og langvarig relasjon til dine indre kritikere?

– Ja, det stemmer nok. Jeg er emosjonelt skadet slik. Det er en evig kamp mellom intellektet og følelsene, og følelsene vinner som regel.

– Likevel stiller du på scenen?

– Jeg byr meg ikke frem, men blir jeg spurt om å bidra med noe stiller jeg opp. Det har blitt en leveregel for meg.

– Går det an å si at du regjerer på scenen da, men at kritikeren står og venter på deg bak sceneteppet?

– Ja, det er vel slik det er.

Bevisst egne valg

Før vi møttes hadde Øystein og jeg snakket sammen over telefon om hva som kunne være aktuelle tema for samtalen. Vi var innom mange, men Øystein ville vi skulle prøve å ha valg og relasjoner som en slags rød tråd gjennom samtalen. Når Øystein snakker om det å være seg bevisst egne valg blir han engasjert. Det er ikke lett å se glimt av verken angst eller et frynset selvbilde:

– Du blir aldri bedre enn dine omgivelser. Familien din må du slite med en stund, men ett av de store valgene i livet er hvordan velge sine omgivelser. Elvis omga seg som jeg sa med sine venner som aldri sa ham i mot. Han var egentlig svært oppegående intellektuelt sett, belest, interesserte seg for mye men ville ikke vise det til andre. Emosjonelt sett var han som en 16 åring. Dersom noen sa ham i mot var det slutt på å være del av den indre kretsen. Det måtte gå galt. Man må prøve å ta bevisste valg, og våge å omgi seg med folk som sier en i mot. Da har man en mulighet for å utvikle seg.

– Det høres jo flott ut, men er det ikke nettopp andres kritikk og avvisning de fleste av oss er redd for?

– Jo, det det nok, men det er en sjanse man må ta.

– Sier du, som har utstyrt deg med din egen heltidsansatte kritiker og som stort sett avfeier ros fra andre?

– Ja. På en måte tenker jeg at budskapet må være ”ikke end opp som meg”. Et mål med å være åpen om dette er at andre ikke skal bli som meg, men på noen måter vil jeg det jo også. Jeg vil de skal bli bevisst på om de diskvalifiserer det positive, at de skal være bevisst sine valg, tåle begrunnet kritikk og våge å ta sjanser.

Med termos og matpakke i reptilparken

En av sangene til Elvis heter A little less conversation, a little more activation. Øystein nevner den flere ganger. Tror det er det som må til. Du kan ikke snakke deg ut av angsten, men ved å bli bevisst hva angst er kan du i alle fall våge å møte den. Øystein er et eksempel på hva som er mulig å få til om man klarer å trosse følelsene. Den indre kritikeren er like sterk som før, selvbildet like frynsete om jeg skal tro det han sier, men han lar seg ikke stoppe av den. En historie han har fortalt meg tidligere er da han ville gjøre noe med sin slangefobi og sammen med en kamerat tok med niste og kaffe på termos for å oppsøke Oslo reptilpark.

Ung mann abonnerer på Vi over 60

Utflukten til reptilparken hjalp mot slangefobien. Det er i det hele tatt imponerende hvilke situasjoner Øystein utsetter seg for på tross av sin angst, også der han vet at det vil gjøre vondt i etterkant.

– Du må ha en høy smerteterskel?

– Det har jeg nok. Men jeg synes mange er for lite bevisste på sine valg, de lar bare omgivelsene ta dem for dem. Kommer de til et veikryss er det som om de lar terningen bestemme hvor de skal eller bare følger etter de andre. De får ikke brukt seg selv, bydd på det de egentlig har. Da tenker jeg ikke bare på folk som har slitt med angst eller depresjon. Det gjelder folk flest. Men de som har hatt en noenlunde ok oppvekst burde klart så mye mer. Jeg har måttet kjempe meg opp dit jeg er i dag og er på samme nivå som mange andre. Hadde det ikke vært for at jeg har Tourette kunne jeg kanskje studert, eller utøvd musikk på et høyere nivå enn det jeg gjør nå. Jeg synes folk ofte ikke får brukt potensialet sitt og det frustrerer meg. Jeg kan ha nokså skarpe meninger, men deler dem sjelden med andre.

– Så du er ikke selvhevdende?

– Nei, langt i fra. Er jeg i en gruppe vurderer jeg alltid meg selv som den som er på det laveste nivået. Jeg kan si nei, men dersom jeg opplever at folk er snille er jeg lett å manipulere. Da jeg var 32 år gammel ble jeg oppringt av en telefonselger som skulle selge abonnement på Vi over 60. Det endte med at jeg abonnerte og holdt bladet i halvannet år?

– Du godeste! Hva fikk beveget deg til å avslutte abonnementet?

– Nei, si det, det var vel nærmest av familiære årsaker.

Evnen til å glede seg over det man har

Jeg har noen hundre eksemplarer fra et restopplag av boken  Sjalusi liggende og aner muligheten for å få solgt unna en del selv om dette ikke er noe Øystein sliter med. Jeg lar det ligge, vi har et etikkutvalg i NFKT som kanskje ville våknet til live da. Jeg prøver heller å høre om det er andre områder Øystein mener Elvis sitt liv kan kaste lys over.

Noen har forbilder som de prøver å leve opp til. Øystein har valgt seg et vrengebilde. Det heter Elvis Presley.

– Mange har mistet evnen til å glede seg over det de har. Alt skal oppleves, alt skal gjøres på en gang. Om Elvis fikk lyst til å oppsøke et kjøpesenter midt på natten ble det ordnet. Det var for øvrig ingen klokke på Graceland. De vanlige begrensningene fantes ikke for ham, det var full tilgjengelig til alt, døgnet rundt. Elvis levde livet for fort. Slik er det blitt for oss alle i dag. Elvis var den første, en ”first mover”, men vi gjør det samme når vi får muligheten til det. Men hvordan vi forholder oss til alle mulighetene handler også om valg. Da jeg var yngre og kjøpte nytt skjermkort til PCen med høyere oppløsning enn det gamle stilte jeg det på laveste oppløsning og økte den litt om gangen. Da kunne jeg glede meg over det nye kortet mye lenger. Kameratene mine som også hadde kjøpt nye skjermkort stilte dem på full oppløsning med en gang. De ble raskt vant til det. Gleden ved forbedringen ble kortvarig.

– Jeg ser den. Opplever selv hvor lett det er å ta ting for gitt, miste litt av evnen til å glede seg over ting og at det mangfoldet av muligheter som omgir oss ikke nødvendigvis gjør oss lykkeligere.

Et lite overtak

Vi prøver å oppsummere hva vi har snakket om, og jeg kan ikke helt fri meg fra å oppleve Øystein som en nokså streng skolelærer med klare meninger og forventinger. Ta ansvar for eget liv, vær bevisst dine valg og våg å ta noen sjanser. Ikke alltid like lett det der for noen og en hver. Men som han sier: ”Jeg kan ha nokså krasse meninger, men holder dem stort sett for meg selv i møte med andre.”

– Forstår jeg deg slik at du mener bevissthet om egne valg er et viktig tema for terapeuter å ta opp i terapi?

– Ja, det mener jeg.

– Men du mener at du selv fortsatt sliter like mye med selvkritikk og et negativt selvbilde som før. At du ikke tar til deg det positive og er lett å manipulere om du opplever andre som snille? At hver dag er en kamp mellom emosjoner og intellektet? Og likevel kaster du deg ut i ting, byr på deg selv på mange plan. 

– Ja, mye av det jeg gjør er på tross av, ikke på grunn av. Men det hjelper at jeg er bevisst denne kampen mellom følelser og fornuft. Det gir meg et lite overtak. Og jeg går ikke i fella til Elvis og bare omgir meg med ”ja-sigere.”

Et vrengebilde

Vi kunne ha snakket mye lenger. Men Øystein skal hjem til Hønefoss og jeg skal videre til et annet intervju. Men det slår meg at det vi har snakket om, uten å berøre det direkte, er hvilken holdning man skal ha til livet. Samt en ukuelig optimisme som får meg til å tenke på historien om de to maurene som var på veg over en tømmerstokk som lå veltet over en elv. Midt ute på stokken møter de en elefant. Noen må vike. Da er det mauren som går bakerst roper til den andre:” Drep han Kjell, drep han, vi viker ikke en tomme!” Om angst og Tourette er elefantene i Øysteins liv har han tydeligvis ikke tenkt å la seg stanse. Noen har forbilder som de prøver å leve opp til. Øystein har valgt seg et vrengebilde. Det heter Elvis Presley. Som musiker var han eneren, som privatperson i fritt fall. Øystein har tydeligvis lært av hans feil.  Jeg spør om det er noen biografi han kan anbefale og han svarer uten å nøle Elvis av Ketil Rolness. Den må jeg få kjøpt. Jeg trenger et vrengebilde.