Forfatter
Metaforer er nyttige og mye brukt i kognitiv terapi. En jeg har hatt stor glede av er denne: «Livet er som en fotballkamp.» Nå er jo ikke dette helt sant; livet er mer. Men det kan gi nyttig perspektiver å å se på livet som en første omgang, pause og så andre omgang. Et spørsmål jeg ofte stiller mine pasienter, og meg selv, er om jeg har tenkt å spille andre omgang akkurat likt med den første. Det er ganske vanlig at man i første omgang ikke er så bevisst på taktikk, valgene kan være tilfeldige og innsatsen varierende. Andre omgang er en ny sjanse, nå skal kampen avgjøres. Hva som markerer overgangen til andre omgang kan være så forskjellig. For noen er det 50 års dagen, for andre sykdom, flytting, skilsmisse, ny jobb osv. Hva lærte vi i første omgang som vi kan dra nytte av i andre? Kanskje vi velger å bli mer fokusert, en bedre lagspiller eller rausere med oss selv og andre?
Andre omgang
For noen vil overgangen til andre omgang nesten ikke synes. De er ganske fornøyd med den første, og har tenkt å sikre seieren med samme medisin: jevn god innsats uten å ta for mange sjanser. Man satser først og fremst på et tett og godt forsvar og enkelte innsatsfylte kontringer for å få inn det avgjørende målet. For andre gikk første omgang dårlig. Det er helt klart at noe må gjøres skal dette ende bra. Da må man tenke gjennom hva som gikk galt: var det innstillingen til kampen det var noe i veien med, brukte man alt for mye krefter på meningsløse krafttappende løp uten resultat, eller var det motstanden som ble for overveldende? Noen få ble sittende på tribunen som tilskuer hele første omgang. For dem er valget om de skal være med i kampen i det hele tatt.
Det er utrolig sjarmerende med folk som fra et dårlig utgangspunkt snur kampen og vinner til slutt.
Jeg brukte en gang denne metaforen i en tale til fanger fra Bergen Landsfengsel. De forsto poenget, og særlig en av dem syntes bildet var veldig bra. Han for sin del var utrolig misfornøyd med dommeren! Han hadde ødelagt hele kampen! Noen poengterte at jeg måtte huske på at de hadde hatt en veldig dårlig start på kampen, og det hadde preget hele første omgang. Det hadde gått så dårlig at de fleste var blitt utvist, men de skulle få komme innpå igjen i andre omgang, de skulle få en ny sjanse. Men det er ikke lett når man ligger under 0-5. Nei, men det er mulig. «Hva tenker dere nå,» spurte jeg dem. «Med en så dårlig første omgang kan dere gi opp, og sørge for en like dårlig avslutning som begynnelse. Et annet alternativ er å tenke som så: Jeg hadde en elendig første omgang, men jeg skal i i hvert fall avslutte med stil!»
Det er utrolig sjarmerende med folk som fra et dårlig utgangspunkt snur kampen og vinner til slutt. Det er tilsvarende trist med de som fikk alt opp i hendene, alt lå til rette for et godt liv, og så roter de det til med en nitrist andre omgang. Her er det mange valg. I stor grad står det på våre holdninger. Skal jeg endelig ta ansvar for meg selv og bestemme mer bevisst hvordan jeg spiller kampen? Skal jeg slutte å bruke krefter, tid og energi på ting som gir liten avkastning, som for eksempel å la andre menneskers tanker og følelser om meg ha avgjørende betydning for mitt eget følelsesliv, forsøke å kontrollere døden eller på andre måter sikre meg 100% kontroll? Det måtte være fint å spille i hvert fall en omgang uten å være sosial fobiker, hypokonder eller tvangsnevrotiker! Det er aldri for sent å velge nye holdninger og ny atferd; tvert i mot er det på tide når man kommer ut i andre omgang. Da har man ikke tid til å vente lenger! Nå må du synge de sangene du ennå ikke har sunget, spille melodiene du ikke har spilt, se de stedene du ikke har sett, gi de klemmene du ikke har gitt, skrive de bøkene du ennå ikke har skrevet eller si de ordene du ikke har sagt.
