Med nye briller

Nå, 40 år senere, har noe endret seg. Internett har erstattet det meste som plattform for lyd, bilde og skrift. Enorme mengder informasjon og en rekke tjenester er tilgjengelig med et tastetrykk, og mennesker kommuniserer med hverandre i form av lyd, bilde og skrift. Da er kanskje på tide at også terapeuter oppdager de terapeutiske mulighetene som ligger i å ta i bruk internett og annen digital teknologi. Må terapeut og pasient alltid møtes fysisk? Må samtaler vare i 45 minutter? Kan digital teknologi brukes til å fremme innsikt, motivere for eksponering og ikke minst senke terskelen for tilgang til kunnskapsbasert behandling?

Tanken på at en datamaskin skulle spille noen rolle i behandling av psykiske lidelser var ennå knapt tenkt i min studietid.

Noen, inkludert meg selv, mener ja. Det er på høy tid at vi begynner å utforske de mulighetene dagens teknologi gir oss. Mange har alt begynt, både nasjonalt og ikke minst internasjonalt skjer det mye spennende. Ine Veronika Jareid er en av de unge psykologene som har sett på mulighetene som ligger i å ta i bruk den nye teknologien. Hun er utdannet psykolog fra Oslo og Århus med fullført studie for 6 år siden. Men interessen for digitale verktøy og jobben som internettbasert terapeut var ikke der fra starten av:

– Jeg var egentlig i gang med å ta en master i Oslo innen kognitiv nevrovitenskap og skulle skrive masteroppgave i samarbeid med Institutt for medisinske basalfag. Hjernen har alltid fasinert meg, men jeg følte at noe manglet. Det ble for snevert å sitte fremfor en dataskjerm og tolke tallmatriser. Jeg savnet mennesket, så jeg tok en helomvending og utdannet meg til klinisk psykolog.

– Men så havnet du fremfor en dataskjerm likevel?

– Ja, jeg gjorde jo det, men det har først og fremst vært i form av videobaserte terapisamtaler. Jeg har så langt ikke brukt andre digitale hjelpemidler aktivt i terapi selv om jeg gjerne vil det.

– Du har «kontoret» med deg på PCen din. Terapeutsamtaler over internett har gjort dette mulig, men hva var det som fikk deg til å starte med denne formen for samtaleterapi? Var det interessen for å jobbe på alternative måter eller den friheten det å være internettbasert terapeut gir deg?

– Begge deler. Det begynte egentlig da jeg jobbet i København. Pasienter flyttet på seg, jeg fikk henvendelser fra andre deler av landet og jeg oppdaget at det var fullt mulig å ha hele samtaleforløp på en videobasert plattform. Det var forbausende problemfritt. Så flyttet jeg til Paris og fikk muligheten til å jobbe videobasert der. Konsentrerte videosamtaler fungerer langt bedre enn de erfaringene jeg har med for eksempel møter på Zoom. Jeg er svært fornøyd med å jobbe på denne måten. Drop-out og manglende oppmøte  er tilnærmet null, noe som er nokså annerledes enn mine erfaringer med ordinære ansikt til ansikt terapi. Drop-out var mye høyere der. Noe av forklaringen kan være at mange pasienter på grunn av lidelsen sin syntes det var vanskelig å møte opp, at fysisk fremmøte tok mye tid, at andre oppgaver gjorde at de uteble.

Jeg savnet mennesket, så jeg tok en helomvending og utdannet meg til klinisk psykolog.

VR-teknologi og ACT

Ine med Mac og VR-briller

Det er spennende å høre om de utelukkende positive erfaringene Ine har med videobasert samtaleterapi, ikke minst sett i lys av den skepsisen mange terapeuter har i forhold til å gi slipp på det tradisjonelle terapeutiske rommet. Nå er jo dette terapisamtaler som foregår i sanntid og bygger på kognitiv atferdsterapi. Slik sett er de ikke så ulike ordinære ansikt til ansikt samtaler. Det er bare rammen som er annerledes. Men jeg er nysgjerrig på Ines erfaringer av flere grunner. For det første bærer hun også i seg en viss skepsis til bruk av digital teknologi. Samtidig har hun blitt interessert i å se på mulighetene som ligger i å kombinere ny teknologi med en tilnærming basert på ACT.

–  Så kom du til å jobbe med teknologi likevel da?

– Ja, men ikke for teknologiens skyld. Teknologi har vi jo brukt hele tiden. Pennen og skrivemaskinen er teknologi. Trykkekunsten er kanskje noe av det mest revolusjonerende som er oppfunnet rent teknologisk. Tenk å kunne få innsikt i andre menneskers tanker på tvers av tid og sted ved hjelp av små tegn på papir eller skjerm. Det er jo fantastisk.

–  Jo, men det er et sprang derfra til å se på muligheter for å kombinere ACT og digital teknologi?

– Siste året på studiet tok jeg et kurs i entreprenørskap. Der laget jeg et utkast til en prototype for en app som kunne monitorere humør på basis av hvilke aktiviteter man gjorde. Det var tenkt som en form for digital tracking, hvor en kunne se hvilke aktiviteter som trigget hvilke følelser. Den forlot aldri skisseblokken, og da studiet var ferdig og hverdagen kom gikk det litt i glemmeboken.

– Men så har du blitt involvert i å utvikle et konsept som gjør bruk av virtual reality (VR) i kombinasjon med ACT. Hvordan kom det i stand?

– Da jeg flyttet til Paris kom jeg i kontakt med institutt for interdisiplinær forskning som er en veldig nytenkende inkubator, lærings- og forskningsinstitusjon. Der var det et VR team som blant annet forsket på empati og jeg ble introdusert til miljøet og teknologien av kollega og venninne Christine Demmo-Bru, også videoterapeut bosatt i Paris, og ikke minst leder av Cognitive Performance Development satsningen til VR selskapet Making View som utvikler løsninger innenfor helse og utdanning. Hun ønsket at jeg skulle være med noen timer som konsulent på et prosjekt hun jobbet med. Her ble jeg først hyret inn som ekstern konsulent i idéfasen, siden har det ballet på seg. Jeg er nå en del av Making View sitt Advisory Board og er med i et team av psykologer og VR utviklere.

– Og det handlet om bruk av virtual reality i kombinasjon med ACT?

– Det er en livsmestringsapplikasjon som vi har valgt å kalle mind:vr, hvor Innovasjon Norge har gitt oss støtte til første utviklingsfase. Det består av et virtuelt landskap, inspirert av skandinavisk natur, hvor brukeren tas med på en reise gjennom de de seks kjerneprosessene i ACT. I denne naturtro tredimensjonale verdenen guides brukeren ved hjelp av en voiceover.

Kjerneprosessene er representert ved relevante metaforer, øvelser og oppgaver som fremmer psykologisk fleksibilitet hvor tanken er å utnytte VR teknologiens overlegne evne til å indusere forskjellige sinnsstemninger, trene på scenarier fra den virkelige verden og kanskje viktigst av alt: visualisere abstrakte konsepter fra psykoterapien og gjøre dem til konkrete øvelser hvor man eksempelvis kan skape sunn distanse til tanker og overbevisninger. mind:vr skal være tilgjengelig både som en frittstående kommersiell app som brukeren kan laste ned, samt i en terapeutassistert utgave til utvalgte kliniske grupper.

Slik ser det ut når man lager VR

ACT er jo i motsetning til tradisjonell kognitiv terapi i utgangspunktet ikke diagnosespesifikk, men fokuserer mer på hvordan leve et liv i tråd med egne verdier på tross av de utfordringer livet kan by på. Jeg ble interessert i ACT-modellen da jeg under studiene jobbet som forskningsassistent for et gruppebasert forløp for smertepasienter. I dag synes jeg det er utrolig spennende å se på hvordan prinsippene som ligger til grunn for ACT kan kombineres med ny teknologi.

– Har du kontakt med ACT-miljøet i Norge?

–  Gjennom arbeidet med mind:vr har jeg kontakt med institusjoner og fagpersoner i Norge som benytter ACT i sine behandlingsopplegg, og som vi planlegger samarbeids- og forskningsprosjekter med. Martin Kent Pedersen, den københavnske psykologen som også er en del av mind:vr teamet, tilhører ACT miljøet i Danmark.

– Ser du mulige negative sider ved bruk av VR-teknologi?

– Jeg har alltid vært en teknologi-skeptiker. Samtidig som jeg ser mulighetene er jeg også skeptisk med tanke på fremmedgjøring og en eventuell isolerende effekt av å fjerne klienten fra terapeuten. Dette gjelder forøvrig all selvhjelp, men det trenger imidlertid ikke være noen motsetning mellom bruken av selvhjelp og tradisjonell terapi, og jeg tenker absolutt ikke at teknologi skal erstatte den tradisjonelle samtaleterapien. Evidensbasert selvhjelpslitteratur eller selvhjelpsprogrammer på nett har så vidt meg bekjent ikke hatt noen skadelig effekt eller erstattet samtaleterapien slik vi kjenner den. Kanskje er det heller ikke alle problemer som krever psykologbehandling, nettopp fordi det handler om livets premisser, ikke spesifikke behandlingskrevende  psykiske lidelser. Her tenker jeg særlig på «Generasjon prestasjon», kroniske tilstander og eksempelvis belastning ved arbeidsledighet – uten å nødvendigvis ta et standpunkt i den diskusjonen.

Ine sitter i København under intervjuet. Hun har flyttet rundt mellom ulike leiligheter og sommerhus i Danmark i løpet av sommeren og skal nå tilbake til Paris. Slik sett er hun et godt eksempel på hvordan terapirommet ikke lenger trenger å være et fysisk sted og at samarbeid om utvikling av ny teknologi ikke krever tilstedeværelse i Making View sine lokaler i Grønnegata 83 på Hamar. Tilbake i Paris sender hun meg en begeistret epost:

Ellers er det fine 33 grader i Paris og jeg har nettopp sett Charlotte Rampling sykle TRE GANGER forbi cafeen hvor Christine og jeg satt og hadde strategimøte med avstand og maske. Jeg er fortsatt starstruck. 

Den opplevelsen ville neppe vært den samme sett gjennom virtuelle reality briller. Mye er fortsatt best å oppleve i den virkelige verden.