Forfatter
Hundrevis av studier dokumenterer at kognitiv terapi hjelper mange pasienter. Samtidig viser de samme studiene konsekvent at det alltid er en ikke ubetydelig andel av pasientene som ikke har utbytte av kognitiv terapi, selv om de fullfører behandlingen. Mislykket terapi blir sjelden diskutert. Det har vært hevdet at vi som terapeuter ofte forsvarer oss mot erkjennelsen av at våre pasienter ikke opplever bedring, for eksempel ved å fokusere på områder der det kanskje er noe bedring.
Hva kan vi gjøre for å unngå mislykket terapi? Det viktigste er at vi tar situasjonen til etterretning og prøver å iverksette tiltak i samarbeid med pasienten. Dette kan synes opplagt, men en studie av terapier som ikke fungerte, viste faktisk at mange av terapeutene fortsatte å gi samme behandling, uten vesentlige endringer, selv om de var klar over at den ikke virket!
Vi kan regelmessig vurdere den terapeutiske alliansen og om pasienten opplever å bli møtt med empati og forståelse. Dessuten kan vi jevnlig sjekke ut om pasienten faktisk blir bedre, ved å drøfte dette med pasienten og gjerne ved å gjenta spørreskjemaer, for eksempel Becks depresjonsinventorium, underveis i behandlingen. Da kan vi sammen med pasienten justere kursen hvis resultatene uteblir.
Hva kan vi gjøre for å unngå mislykket terapi?
Vi bør altså vurdere kvaliteten av vårt tilbud til pasienten når resultatene uteblir. Samtidig er det en forutsetning at pasienten yter sitt bidrag. Hvis pasienten ikke er engasjert i sin behandling, virker ikke kognitiv terapi.
Men, når dette er sagt: Det er viktig at vi som terapeuter tar inn over oss det faktum at det vil være en del pasienter som rett og slett ikke vil ha utbytte av kognitiv terapi, eller av psykoterapi generelt – vi kan ikke hjelpe alle. Vi må være ydmyke i forhold til alvorligheten i de vansker pasienter sliter med, og til psykoterapiens begrensninger. Gjennom en slik erkjennelse kan vi bli flinkere til å se når terapien ikke er til hjelp og eventuelt henvise til andre, forhåpentligvis mer virksomme tilbud. Vi kan dessuten bli mer støttende og mindre kravstore til oss selv som terapeuter, når vi har investert mye, men ikke nådd frem.
