Vårt digitale tidsskrift

Det er alt gått noen år siden tidsskriftet ble digitalt. Først som en PDF sendt medlemmene, så de siste årene som et heldigitalt tidsskrift med åpen tilgang for alle. Det siste har bidratt til et økt antall lesere. Første fem måneder 2021 økte antall treff via søkemotor med 55% sammenlignet med samme periode i fjor og av disse er 33% inne for første gang. Dette er en betydelig økning fra i fjor. Totalt antall brukere som har være inne på en artikkel i samme periode er 8936 hvorav 8793 er inne på siden for første gang. Antall personer som slår opp på en artikkel i tidsskriftet er således langt høyere enn antall medlemmer i NFKT. Tiden de er inne pr. artikkel ligger i snitt på ca 2 minutter, men her er variasjonene store, og fanger ikke opp om personen faktisk leser på nett, printer ut eller laster ned. Alt i alt må det være lov å konkludere med at tidsskriftet har klart overgangen til digitalt format rimelig bra.

Antall personer som slår opp på en artikkel i tidsskriftet er således langt høyere enn antall medlemmer i NFKT

Undervisning på nett

Det har vært mye undervisning og veiledning på nett siste året. Selv om det rapporteres om en viss digital trøtthet, må tilbakemeldingene sies å være rimelig positive. Det sentrale innholdet i undervisningen synes å nå mottakerne, men muligheten for sosialt samvær og den åpne dialogen i plenum blir nok skadelidende. Sett fra en undervisers ståsted kan det tidvis være litt slitsomt å snakke til en forsamling hvor alle har mutet mikrofonen. Det er ikke helt enkelt å vite hvilken respons man får, selv om chattefelt gir mulighet for tilbakemeldinger underveis. Det er ikke fritt for at jeg lengter litt tilbake til hvordan det var før pandemien. På leting etter noen gamle bilder kom jeg over vedlagte illustrasjon fra en undervisning jeg hadde i 2017. Jeg fikk den tilsendt i ettertid og vet ikke hvem kunstneren er bortsett fra at det er en kvinne, men skulle hun lese dette så ta gjerne kontakt. Hun har fanget stedet, tiden, tema og samværet. Her er ikke spor etter antiback og avstand styres ikke av regler og formaninger.

Tegningen er, om jeg ikke husker feil, hentet fra undervisning om relasjonsbygging som del av utdanning i kognitiv miljøterapi. Selv er jeg for tiden kursansvarlig for et kull i Vestfold og et i Bergen. Kognitiv miljøterapi er en av videreutdanningene og går over 3 semester. Jeg har undervist å flere av dem, og det er alltid spennende å diskutere med deltakerne muligheten for å anvende kognitive behandlingsprinsipper i behandlingsmiljøet. Det bringer oss over på de nye bidragene som legges ut denne gang.

 

Nye bidrag

En vellykket implementering krever både god ledelsesforankring, et godt tverrfaglig samarbeidsmiljø og strukturelle rammer som legger til rette for metoden. Jeg har ofte lurt på i hvilken grad de ulike avdelingene eller enhetene ville komme til å lyktes med det etter avsluttet opplæring. Tore Aune har undersøkt dette ved tre barnevernsinstitusjoner og i artikkelen: Benytter institusjoner som har fått opplæring i kognitiv miljøterapi seg av metoden? kan du lese om hva han fant.

Jan Ivar Røssberg er en flittig bidragsyter med god oversikt og i artikkelen Hvordan virker kognitiv atferdsterapi ved depressive lidelser?, som nå er lagt ut under forskningsspalten, kan du bli oppdatert på status for hva vi vet om virksomme faktorer ved kognitiv atferdsterapi ved depresjon. Spennende lesning!

Ine Jareid er tilbake i Paris etter et lengre utilsiktet opphold ved den danske vestkyst. Åpne landskap og bølgende hav er byttet ut med brolagte gater, gårdsrom og trangbodde leiegårder. Hva har portforbud og andre restriksjoner gjort med beboerne? Har pandemien brakt med seg noe mer enn bare restriksjoner på det vi var vant til å se på som selvfølgelige rettigheter. Har den også åpnet opp noe i tillegg til alt den har lukket ned? Det kan du få svar på om du leser hennes nye flaneri som har tittelen På sporet av en lukket verden.

Spalten Kognitive sidesprang har tittelen Når nettene blir lange og denne gangen kan du lese om Lucky Luke, Benjamin Libet, Niels Bohr og Søren Kierkegaard. Det handler om det halve sekundet mellom iverksettelsen av en handling og bevisstheten om at vi faktisk handler. At vi først vet at vi har bestemt oss etter at vi har gjort det. Det kunne vært en unnskyldning for atferden til alle nettrollene der ute, men som vi skal se er det ikke det. De har mye å stå til rette for, og for å forstå mer av farene som truer i det digitale nettverket tyr vi til Ekko og Narcissus. Jeg har latt meg opplyse av Lena Lindgren sin nye bok om emnet. Og mon ikke Søren Kierkegaard ante konturene av et internett alt på midten av 1800 tallet?

Annelise Fredriksen har kalt sin Lederartikkel En aktiv forening og skriver om noe av det som skjer i regi av foreningen. Verden går sin gang på tross av pandemien og det samme gjør NFKT. Mye har foregått i Teams, men Annelise håper på en fysisk Inspirasjonssamling til høsten.

 

Nå kommer vi og tar deg

I det jeg skal til å lukke ned for aftenen hører jeg et brøl fra fjernsynet (for et fantastisk navn) innenfor. En spiller har brent et straffe. Det fikk meg til å tenke på Peter Handke sin roman Målmannens angst ved straffesparkmerket. Han har fått mye hån for den tittelen. Også fra fotballentusiasten Dag Solstad. Det er jo ikke målmannen som kjenner på angsten når det er straffe, det er da han som skal ta straffesparket. Umiddelbart tenkte jeg det samme, men etter å ha tenkt en stund gikk det opp for meg at tittelen kanskje ikke er så dum.  Merk valget av ordet angst, altså ikke frykt. Angsten er irrasjonell. Det kan godt hende en nevrotisk målmann kjenner på angsten ved straffemerket selv om han objektivt sett ikke har grunn til det. Om det er slik tittelen skal forstås er den ikke så håpløs som Solstad med flere vil ha det til. Det er noen av oss som kjenner på uroen ved synet av en tollbetjent eller passkontrollør selv om vi ikke har noe å skjule. Dag Solstad skal i følge ham selv i flere år ha lidd av innbilt flyskrekk!

«Velkommen til friheten! Nyt det!»

Jeg håper dere alle får en god sommer enten det er EM i fotball, late dager på stranden, fjellturer eller etterlengtede reiser som frister. Selv har jeg hatt min første tur til huset ved Vesterhavet i Danmark på lenge. Ble ønsket hjertelig velkommen av en dansk politimann som ikke hadde behov for nøye sjekk av papirer: Ordene «Velkommen til friheten! Nyt det!» ble avlevert med et hjertelig smil, og så var det bare å ta sekken på ryggen og vandre uten maske inn i SuperBrugsen for å proviantere. Det er faktisk tidvis  «dejlig å være norsk i Danmark.» Å komme seg hjem igjen derimot, det var en helt annen historie.