Forfatter
I lederen i juni forventet jeg at når høsten kom skulle mye være ved det normale og ikke minst at NFKT sin virksomhet ville være tilbake i vanlig gjenge. Det er mulig slike tanker hadde sammenheng med nordnorsk optimisme og at vi her nord er vant med å ”stå han av” og ”ta det deretter”. Det er jo helt i tråd med den stoiske tilnærmingen. Helt slik ble det ikke.
Nå når høsten er her, er det bare å konstatere at mye fortsatt ikke er som før. Vi valgte å avlyse veiledningskonferansen i år. Vi er lei oss for det, men innså at Covid-19 fortsatt medførte for mye usikkerhet om hvorvidt det i hele tatt ville være mulig å gjennomføre konferansen. Fra noen av utdanningene vet vi også at enkelte arbeidsgivere har frarådet ansatte å reise til Oslo. Vi vurderte om vi skulle prøve å arrangere en digital konferanse, men valgte å ikke gjøre det da vi ikke tror det vil ha den samme funksjonen.
Nå når høsten er her, er det bare å konstatere at mye fortsatt ikke er som før.
All ære til EABCT som gjennomførte årets europeiske konferanse digitalt. Den greske foreningen har virkelig stått på for å få det til. Det var mye godt faglig stoff som ble presentert og totalt ca. 650 deltakere. Kun tre av disse var fra Norge. Jeg tror det sier noe om at vi helst vil møtes ”live”.
Gjennomført veilederutdanning
Det er imidlertid gledelig å ha ”landet” siste kull i veilederutdanningen og det med fysisk tilstedeværelse for de fleste. Ca. 40 nye veiledere fikk i september sin høytidelige bekreftelse på å ha gjennomført utdanningen. De fleste var fra voksenfeltet, men gledelig nok 10 fra barne- og ungdomsfeltet. Det har vært et særlig behov for å øke antall veiledere for leger som tar utdanning i kognitiv terapi. Det var derfor ekstra gledelig å kunne uteksaminere mange nye veiledere innen legegruppen både fra voksen- og barnefeltet. Flere av de andre utdanningsprogrammene går også tilnærmet som normalt, noen som en kombinasjon av fysisk fremmøte og deltagelse via Teams.
Hver gang vi møtes
På vei til flyplassen her om dagen fortalte taxisjåføren en historie som igjen bekrefter at et virtuelt møte mangler noe viktig. Etter at vi hadde vært igjennom det meste om hva korona betydde for Tromsø og reiselivet, fortalte han en historie fra dagen før: Passasjeren hadde vært på et fysisk møte i vårt røde naboland. Han og hans kolleger var alle før mars lei av reising, og koronatiden hadde således vært en god tid. Denne gangen hadde de møtt hverandre fysisk for første gang på lenge. Da de møttes, hadde det falt noen tårer. Historien hadde gjort inntrykk på taxisjåføren og også på meg. Det er ikke så ofte vi gråter når vi møter kolleger.
Nå ser jeg fram til inspirasjonskonferanse og veilederkonferanse neste høst. Fram til da kan det være nyttig å ta i bruk noen kognitive prinsipper som del av egenomsorgen når høststormene og mørketiden innhenter oss.
