Nå går jeg ut og møter edderkopper

I 2005 gikk jeg på en skikkelig smell som på uhyggelig kort tid sendte meg inn i angsthelvetet. Etter en tre års invalidiserende tilværelse fikk jeg mast meg til et tre måneders opphold på angstavdelingen ved Modum Bad. Gjennom behandlingen der, og en ikke ubetydelig egeninnsats etter utskriving, fikk jeg gradvis kontroll over angsten.

Yr av begeistring over å erfare at de kognitive teknikkene fungerte, satte jeg meg etter hvert til pc-en og skrev ned mine erfaringer. Manuset som jeg sendte inn til Tapir forlag, hadde jeg gitt tittelen – ja nettopp: Nå går jeg ut og møter edderkopper. Jeg lider heldigvis ikke av edderkoppfobi, men bruker edderkoppen som metafor for noe man har sterk angst for, men som man innerst inne vet ikke er farlig.

Men siden forlaget av markedsføringshensyn ønsket ordet angst i bokens tittel, utkom den i 2010 med tittelen Fri fra angsten! Undertittelen var Jeg ble min egen kognitive terapeut. Det er definitivt undertittelen som representerer bokens mest presise identitet: Jeg møter opp! Jeg går ut og møter edderkopper! Helt fri fra angsten er jeg ikke, det blir man nok aldri, men jeg er helt klart fri fra den uutholdelige, invalidiserende varianten. Livet skjer, med meg som med dere, og tunge hendelser kan føre til et økt angstnivå. Da er det helt avgjørende å ha gode mestringsredskaper for hånden.

For å understreke – med andres ord – hvor krevende det er å slite seg løs fra alvorlig angst, tillater jeg meg å sitere fra Linda Melberg og Telle Hødnebøs mastergradsoppgave i spesialpedagogikk ved Universitetet i Tromsø i 2011 med tittelen: Hva er effektiv behandling av angstlidelser? Jeg siterer:

”Vi har valgt å bruke eksempler fra selvbiografien til Beate Winther, for det var først etter å ha lest om hennes kamp mot angsten, at vi fikk en dypere forståelse av hvor vanskelig det er for en person å leve med en slik lidelse, og hva det krever av personen selv å bli frisk.”

Utsagnet er godt i samsvar med min motivasjon for at jeg sitter her i dag. Jeg ønsker å inspirere til en forståelse for hvor mye som kreves, og ikke minst hvilke store gevinster det kan gi å få kontroll over angsten.

En invitasjon

En vakker høstdag for to år siden fikk jeg en invitasjon til å snakke foran 35 terapeuter fra Norsk Forening for Kognitiv Terapi på deres konferanse i Portugal – i lag med størrelser som Arne Repål, Solfrid Raknes, Torkil Berge og Ingvard Wilhelmsen. Jeg – som hadde hatt talefobi i hele mitt liv og aldri holdt en eneste tale! Riktignok hadde jeg vært lærer, jobbet i nærradio, som forlagsredaktør, hadde hatt flere fotoutstillinger og utgitt syv bøker, men å sitte under full flombelysning, med bare meg i fokus, der hadde jeg vært hardnakket: Beate Winther holder ikke tale! Men en gang må bli den første, tenkte jeg freidig, og nølte ikke da jeg fikk invitasjonen fra Arne Repål. Jeg takket ja, dro til Lisboa og møtte edderkopper. Og det gikk bra. Nå var jeg i siget, jeg var klar til å møte flere edderkopper. Men det gikk to år før neste henvendelse kom, nemlig denne.

Så sitter jeg her da, for andre gang, og ser ut over en forsamling med tilsynelatende skumle tarantellaer. På kognitiv terapi-språket heter dette angsteksponering. Møt opp! Gjør det du ikke tør.

Et tilbakeblikk

Jeg har vært redd hele livet. Redd for IKKE å være … snill nok, søt nok, grei nok, flink nok, pen nok, sympatisk nok, sexy nok, hyggelig nok, interessant nok, morsom nok, klok nok, hensynsfull nok, omtenksom nok, empatisk nok, dyktig nok …

Ja, i det hele tatt NOK – til å bli … akseptert, likt, beundret, respektert, foretrukket, elsket, inkludert

Og IKKE … oversett, bagatellisert, avvist, latterliggjort, fordømt, misbrukt, krenket, devaluert, utestengt.

Det kan være nyttig å ta dere med på et lite tilbakeblikk til dit angsten fikk sitt rotfeste – i barndommen. Jeg hadde to veldig ulykkelige foreldre. Mor kom fra en svært dysfunksjonell familie. Foreldrene hennes kranglet bestandig, og da mor var i tenårene, gikk bestefar konkurs og begynte å drikke (eller snarere i omvendt rekkefølge).

Mor hadde det heller ikke lett med seg selv, med store humørsvingninger og et heftig temperament. Hennes store drøm gjennom hele livet var å debutere som pianist. Men dessverre uteble resultatene. Hun ble i og for seg en habil pianist, men prestasjonsangst og skyhøye ambisjoner sperret for det store musikalske gjennombruddet. Alt med mor var dramatisk, og det var ingen tvil for noen av oss i familien om at det viktigste forholdet innenfor våre fire vegger var mors forhold til pianoet. I dag vet vi at hun var bipolar; hun fikk diagnosen etter et nervesammenbrudd omtrent da hun fylte femti.

Livet skjer, med meg som med dere, og tunge hendelser kan føre til et økt angstnivå. Da er det helt avgjørende å ha gode mestringsredskaper for hånden.

Far kom fra mer ordnete forhold, med en hardt arbeidende og politisk aktiv far og en drivende energisk mor som holdt kustus over sine to menn. Det var gjennom musikken at mor og far traff hverandre – de spilte sammen i et lite kammerorkester, hun på piano, han på fiolin. Til da hadde mor hatt en rekke forhold, og da hun traff far, var hun akkurat blitt forlatt av sin siste store kjærlighet. Og siden far ble hodestups forelsket i den vakre og eksentriske pianistinnen, og hun var i akutt behov for trøst og beundring og en trygg havn, ble de raskt et par. Det skulle bli et svært ulykkelig ekteskap. Sju år ute i ekteskapet, ett år etter at jeg var født, ble far alvorlig syk. Mens far kjempet for livet på sykehuset, satt mor frustrert hjemme med tre småjenter, uten mulighet til å satse på musikken i det omfang hun ønsket. Langsomt vendte far tilbake til livet, men etter det langvarige sykdomsavbruddet måtte han gi opp jusstudiene og ta seg en kontorjobb for å livnære familien. Og da jeg som toåring, tidlig en søndagsmorgen drøye året etter, ble sendt i hui og hast til Legevakten, var begeret fullt:

Søndag morgen. De hadde hatt fest i natt.
Glemte å sikre vinduet på barneværelset.
Sylvi og jeg sitter på bordet, ved det åpne vinduet,
bakom den svarte rullegardinen.
Leker at vi er fugler.
Jeg vinner.

Jeg faller ut av vinduet.
To etasjer ned til kjellertrappa.
Hodet smeller i betongen.
Jeg ligger under busken med løytnantshjerter.
Tante i første finner meg.
Onkels grå Volvo raser mot sykehuset.
Mor gråter.

Alt er så hvitt.
Den hvite senga er så stor.
Jeg er helt alene.
Jeg har så vondt i hodet.
Når jeg rører på meg, kjører
karusellen rundt i hodet mitt.

Hvite damer kommer og hvite damer går.
Lange dager kommer og lange netter går.
Hvor er mamma? Hvor er pappa?
Hvor er Sylvi? Hvor er Karen?
Jeg er så redd.
Jeg er så alene.

Kraniebruddet er leget.
Livet mitt reddet.
Nå er jeg hjemme igjen.
Karusellen har stanset.
Det gjør ikke vondt i hodet lenger.
Men jeg er så redd.

Jeg trekker på venstrebeinet.
Tisser på meg hver natt.
Store jenta tisse på seg hver natt.
Gjemmer tisselaknene helt innerst i klesskapet.

Jeg er så redd.
Ingen snakker om det.
Det har ikke skjedd.
Da var det min skyld.

En natt tar krampene meg.
Mor besvimer.
Jeg dør ikke denne gangen heller.
Hun snakker ikke om det nå heller.

Krampene tar meg om natten.
Skammen tar meg om dagen.
Får ikke puste. Tør ikke …

Hun snakker aldri om det, bare hvis venninnene hennes nevner det,
da er det hun som har falt ut av vinduet, nesten dødd, fått kramper.
Hun som er så redd at hun tisser på seg hver natt.

Jeg hadde anfall i natt igjen, vrengte med øynene, skalv i kramper.
Laget rare snorkelyder. Tisset på meg, alt sengetøyet kliss vått.
Jeg sier at hun ikke er glad i meg.
Stakkars mor.

Så reiste hun bare.
«Mor er sliten. Mor må få være litt alene.
Det er synd på mor.»
MOR – som spiller piano hele dagen?
MOR – som er så pen og flink?
MOR – som alle liker så godt?
Er det mor de snakker om?
Er det synd på MOR?

Tante står ved grytene.
Pappa tørker kopper.
Tante baker prinsessekake.
Pappa forteller eventyr.
Kysser meg godnatt.

Mor er tilbake.
«Har du det bedre nå?» spør jeg.
Jeg falt ikke ut av flere vinduer.
Jeg hadde ingen flere anfall.
Jeg tisset ikke i senga.
«Er du glad i meg nå?»

Jeg tør ikke være alene i rommet,
tør ikke gå vekk fra huset
er redd den sinte hunden til naboen
livredd mørket, drømmer skummelt om natten
redd for fremmede stemmer
redd de sinte øynene.

Sammenkrøpet helt innerst i kottet
finn meg, finn meg ikke
kom, kom ikke
ser gjennom sprekken i døra
skimter den svarte skyggen
gli over gulvet.

Mor setter meg på en krakk
skal tørke meg etter badet.
Jeg hylskriker, det er så høyt oppe
og jeg er så redd for å falle ned.
Tøys, ler hun, det er da bare en krakk,
ingenting å være redd for.
Pyse! Reddhare!

Før, sier hun, før da var du
sånn ei søt lita tulle.
Smilte bestandig. Glad i mat.
Pludret og lo.
Solskinnsbarn.
Kosejente.

Hele familien følte åpenbart skyld for ulykken. Resultatet ble at alt som vedgikk ulykken, systematisk ble fortiet. Gjennom hele min oppvekst og like fram til i dag har ulykken vært noe som det ikke skal snakkes om. Omkvedet var at det hadde gått så bra, Beate hadde bare vært et par dager på sykehuset til observasjon og kom seg veldig fort, og snart var hun like frisk og flink og blid som før.

Men denne familiemyten var akkurat det – en myte. I forbindelse med skrivingen av boken kontaktet jeg Ullevål sykehus for å få en kopi av journalen min. Et par uker etter lå den i postkassen min, og nå fikk jeg et objektivt innsyn i hva som virkelig skjedde. Der får jeg lese om en knapt toåring som havner helt alene i en sykehusseng i sjokk med kraniebrudd, med smerter og svimmelhet, og vekk fra mor og far, i hele 16 dager og netter. På grunn av en lett lammelse i det venstre benet måtte jeg deretter ligge til sengs i fire uker hjemme. Epilepsien dukket opp da jeg var i puberteten, men den vokste jeg heldigvis av meg.  Det var kanskje ikke en bagatell likevel?

Angsten kommer

Opp gjennom livet opplevde jeg det som min forpliktelse til enhver tid å være flink og blid og glad (som jeg var før), og ikke nervøs, utrygg og avhengig (som jeg var blitt). Fallet ut av vinduet var altså et fall på mer enn én måte. I dag skjønner jeg at jeg må ha følt ulykken som et tap av anseelse, og at jeg i ettertid har kjempet desperat for å gjenopprette selvfølelsen min.

Jeg tror likevel ikke jeg var merkbart preget av angst og nerver i oppveksten. Men én ting var jeg livredd for, og det var å opptre foran andre mennesker – skoleforestillinger og elevkonserter var et mareritt, og som oftest gjorde jeg det veldig dårlig, til mors store fortvilelse. Den skrekken skulle altså bli sittende, på tross av at jeg utdannet meg til lærer, jobbet i radio og i forlag og fungerte bra så lenge jeg greide å unnslippe flombelyst fokus.

Forverringen kom langsomt, nesten umerkelig. Dere kjenner vel til metaforen om frosken i vannkjelen? Setter du en frosk opp i en kjele med varmt vann, spretter den ut med en gang. Men setter du den i en kjele med kaldt vann og lar vannet koke langsomt opp, merker ikke frosken at den langsomt blir kokt. En skrekkvisjon, altså, men nyttig å ta med seg her. Poenget er å være i stand til å registrere hva som er i ferd med å skje i tide, og før det er for sent.

Å skifte miljø i godt voksen alder kan være en risikofylt affære. Da vi i 1998 flyttet fra Oslo og til Svelvik, hadde jeg de aller største forventninger om et lykkelig liv på landet. Men jeg erfarte snart at en idyllisk småby ved sjøen ikke er nok livsinnhold i det lange løp. Alle trenger et godt nettverk, noe min mann Stein og jeg aldri klarte å skaffe oss. Vi har ingen barn, og med jobb som frilanser på hjemmekontor var det få treffpunkter med andre medborgere, noe som slo veldig dårlig ut for meg, som med min sårbarhet har et stort behov for kontakt og tilhørighet. Jeg ble overbevist om at det måtte være noe galt med meg, og gradvis tok sosialangsten overhånd. Til slutt klarte jeg ikke å snakke med noen. Bare synet av en person som kom imot meg fikk meg til å fryse til, og panikken og hyperventileringen var rett rundt hjørnet. Det jeg før hadde lengtet desperat etter, nemlig kontakt og tilhørighet, det ble nå det jeg fryktet mest av alt. Angst er som en kreftsvulst, får den først satt seg fast i deg, er faren for spredning stor. Så da jeg etter et panikkanfall på Ikea utviklet agorafobi så å si over natten, var jeg innelåst i angstens fengsel. Jeg var redd for å være hjemme, og jeg var redd for å gå ut. Akkurat på dette tidspunktet skulle jeg ha søkt meg inn på Modum Bad. Men jeg skjønte ikke hva som var i ferd med skje med meg før jeg satt bom fast, jeg hadde ikke den sykdomsinnsikten som skulle til for å ta grep, og trodde det skulle gå over av seg selv. Det gjorde det ikke.

Det skulle en kreftdiagnose til for å skremme meg til handling. Etter endt behandling for brystkreft skjønte jeg at veien videre i livet gikk gjennom profesjonell behandling, og jeg fikk plass på Angstavdelingen ved Modum Bad.

Hjelp å få

I boken min, Fri fra angsten!, går jeg igjennom behandlingsopplegget på Modum steg for steg. Jeg bruker meg selv som en case ved å beskrive hele behandlingsprosessen. Først ut var kartlegging av eget angsttilfelle. Jeg visste selvfølgelig at jeg hadde angst, men ikke hva slags.

Kartleggingen på Modum Bad viste at jeg hadde plukket med meg det meste på angstmenyen, med unntak av tvangslidelse og spesifikk fobi. Jeg følte en dyp skam over å være så dårlig, men det var nå eller aldri. Det er en kjent sak at det er viktig å få riktig diagnose, først da kan man behandles effektivt. En person med agorafobi og en med sosial angst står overfor til dels svært ulike utfordringer.  For meg var det meste skummelt.

Neste skritt i behandlingen var å se på hva og hvordan vi tenker om oss selv. Hva slags setninger er det som stadig surrer rundt i hodet? Hvis det vi sier til oss selv, fører til en utrygghetsfølelse og enda verre til angst, sier man at det dreier seg om negative leveregler. Nå skulle vi lære å endre negative leveregler. Tenk deg at du har gått opp en fin, bred sti i gresset. Siden du har gått stien fram og tilbake uendelig mange ganger, vil du automatisk gå den veien når du skal over enga. Tenk deg så at denne stien ikke lenger er hensiktsmessig, at du har tenkt deg i en annen retning og må finne en ny sti gjennom det høye gresset. Hva gjør du? Jo, du begynner å tråkke opp en ny sti. I begynnelsen er det tungt og litt uframkommelig, men for hver gang du går den nye løypa, tråkkes gresset ned, og etter hvert kommer den nye stien til syne. Sånn er det med all forandring. I hjernen har det dannet seg mange tydelige spor som har ført til en rekke vaner og uvaner. For å få til endringer må hjernen trenes opp; du må gå opp nye stier i gresset, og de gamle stiene må få gro til. Her er noen eksempler på setninger som hadde surret rundt i mitt hode og bidratt til den invalidiserende angsttilværelsen, mine negative leveregler:

Jeg er ikke noe verdt.

Mennesker er farlige.

Alle kroppslige symptomer er farlige og de aller fleste dødelige.

Hvis jeg er i fare, vil ingen hjelpe meg.

Trikset er så å bytte ut de destruktive tankene med nye og positive. Som for eksempel slik:

Jeg er verdifull som jeg er.

Mennesker vil meg vel.

Jeg er frisk til det motsatte er bevist..

Jeg fortjener støtte og kjærlighet.

Jeg kan være akkurat som jeg er. PØS PÅ!

Så var det ingen vei tilbake, vi skulle ut og utføre de fryktede atferdseksperimentene, alfa og omega i kognitiv terapi. Treningen går ut på å utfordre angsten i praktiske, hverdagslige situasjoner som man til nå enten ikke har mestret eller hatt problemer med å mestre. Men det er viktig at det er god sjanse for å lykkes med eksperimentet. Kriteriene for en god treningssituasjon er at man utfordrer angsten sånn passelig. Det betyr at det ikke bør være situasjoner som man i utgangspunktet vet at man med 100 prosent sikkerhet ikke vil greie. Dersom det er mer enn 50 prosent sjanse for at man vil greie det, er det sannsynligvis en god treningssituasjon.

Før og etter eksperimentet fylte vi ut et skjema for atferdseksperimenter. På forhånd definerte og avgrenset vi oppgaven, altså hva vi skulle foreta oss, og graderte på en skala fra 0 til 100 hvor sterk angst vi trodde vi ville oppleve, samt hvilke angstpregede tanker vi trodde vi ville tenke.

Ingen enkel løsning

Som dere skjønner, er poenget å ta et bevisst og ærlig tak i det som plager deg og gjøre noe med det. Jeg, og mange med meg, har trodd at når man først kommer på et behandlingssted som Modum Bad, er det nærmest quick fix. Nå skal de ordne det for deg, og vips, så er du frisk. Så god er ikke verden. Modum Bad gir deg kunnskapen, innsikten og redskapene. Resten av veien må du gå selv. Dette skjønte jeg etter hvert til fulle. Etter utskriving var jeg derfor full av pågangsmot. Nå skulle jeg hjem og praktisere! Jeg utførte atferdseksperimenter hver eneste dag gjennom et helt år og noterte resultatene i dagboka. Jeg slet og led meg gjennom den ene plagsomme utfordringen etter den andre og fikk til det meste, men med til dels stort ubehag. Plutselig en dag hørte jeg meg selv si at jeg GLEDET meg til noe jeg skulle gjøre. Det var et gjennombrudd. Ikke bare skulle jeg holde ut, jeg skulle hygge meg i tillegg. Jeg hadde fått livet mitt tilbake!

Det slår meg at lille Karl Løvehjerte, eller Kavring, som han kalles på begynnelsen av historien, viser et sterkt eksempel på effektiv angsttrening.

Året etter utkom boka, og etter den har det vært en langomt stigende kurve til jeg i dag kan si at om jeg ikke er fri fra angsten, så hygger jeg meg til stadighet, og oftere og oftere.

Jeg hadde ikke kommet noen vei i tilfriskningsprosessen min uten alle de nyttige redskapene jeg har lært meg å bruke. Når jeg står i en vanskelig situasjon, roter jeg nedi gullkrukka mi og fisker opp akkurat det verktøyet jeg trenger for å takle den aktuelle utfordringen. Jeg avslutter med noen av de viktigste, som nå er internalisert i meg for evig og alltid:

Møt opp!

Dette imperativet har jeg hatt mye glede (og svette) av, et ekte Modum-omkved: Det viktigste er å møte opp – til lunsjavtalen, fødselsdagspartyet, legetimen, byturen, aerobicen, foredraget osv.; etterpå kan du tryne så mye du vil. Men du må møte opp og la det stå til. Det verste vi med angst gjør (og som jeg selv har gjort tusenvis av ganger) er å stikke av, rømme, avlyse, bortforklare, juge, fordufte. Trygghetsatferd: Ikke bra. Forståelig, ja; menneskelig, helt klart – men ikke særlig gunstig hvis du vil videre, hvis du vil få kontroll over angsten, hvis du vil bli frisk. Og det vil jeg. Så jeg møter opp.

Trening, trening, trening

Essensen i kognitiv terapi er trening i å møte angsten, se den i hvitøyet og utfordre den i situasjoner i hverdagen som oppleves som skremmende. Kjernen er gjentakelse, for alt du gjør jevnt og trutt, gir resultater, det vet vi alle. Øving gjør mester! Jeg kommer til å tenke på Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte. Det slår meg at lille Karl Løvehjerte, eller Kavring, som han kalles på begynnelsen av historien, viser et sterkt eksempel på effektiv angsttrening: Kavring føler at han må dra til Klungerdalen for å lete etter sin elskede bror, Jonatan. Jeg siterer:

«For det var vel tosket, antagelig, det jeg ville gjøre? Og farlig også. Det farligste av alt. Og modig var jeg jo slett ikke. Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der og lente meg mot stallveggen og rykket opp gress. Hvert eneste gresstrå rundt meg rev jeg opp, men det så jeg først etterpå, ikke mens jeg satt der og hadde det vondt. Timene gikk, kanskje ville jeg sittet der ennå, om jeg ikke plutselig hadde kommet på det der som Jonatan sa – at noen ganger må en gjøre det som er farlig, hvis en vil være menneske og ikke bare en liten lort! Da bestemte jeg meg. Jeg dunket neven i kaninburet, så kaninene skvatt. Og jeg sa høyt, for at det skulle være sikkert: «Jeg gjør det! Jeg gjør det! Jeg er ingen liten lort!» 

Hvordan man spiser en elefant

Alle store bragder består av mange bitte små bragder. Ett skritt om gangen. Baby steps. Et ferskt eksempel: Vi skal til London. Hvis jeg forestiller meg at jeg må sluke hele London-elefanten i én jafs, sier det seg selv at jeg aldri kommer meg til London. Så jeg deler utfordringen opp i etapper, og bare én etappe skal tilbakelegges om gangen: Flyet går fra Torp flyplass (en times biltur hjemmefra). Vi må møte opp på Torp i god tid (to timers opphold på flyplassen), fly til Stansted (flytid på to timer). Så skal vi videre til Hampton (en togtur på 40 minutter, en T-banetur på 40 minutter og en togtur igjen på 45 minutter). Fin by, London! Jeg har vært der to ganger det siste året … Sånn må jeg tenke om alle store utfordringer. Trening. Møt opp. En bit om gangen. Og før du vet ordet av det, har du satt til livs en hel elefant.

Gravtale til angsten

Ved avslutningen av oppholdet mitt på Modum skrev jeg en gravtale til angsten. Omstendighetene rundt denne er beskrevet i boken min Fri fra angsten, men selve talen kan være en passende avslutning her:

Kjære Angst –

Når jeg står her ved din båre, er det bare rett og rimelig å si noen avskjedsord.

Du har vært en trofast følgesvenn gjennom et langt liv, men nå skal vi endelig skille lag. Du skal snart i graven, og jeg skal leve Herrens glade dager – uten deg.

På Modum Angstakademi har jeg lært at angst er en varsellampe som forteller oss engstelige at noe er galt i måten vi lever livet vårt på. Min varsellampe har blinket ildrødt i titalls år. Det har lenge vært på tide å lokalisere avknappen, og jeg har prøvd alle tenkelige og utenkelige metoder for å navigere meg fram til et fredeligere liv:

Jeg har samsnakket med varsellampeeksperter i timer og uker og måneder og år, såkalt snakkebortterapi …

Jeg har spandert atskillige helger på psykodramatiske happeninger – såkalte tåkeheimseanser …

Jeg har overgitt meg til hender – legende hender, masserende hender, seende hender – såkalt håndspåleggelsesterapi …

Jeg har prøvd å skrive av meg angsten – såkalt angstskribleri …

Og jeg har prøvd å gå angsttrollene av meg – såkalt gatelangsterapi …

Men mitt angsttroll har hatt så mange hoder at så snart jeg kappet av ett hode, dukket det opp to nye. Til slutt satt jeg igjen med en sløv og ubrukelig øks, mens angsttrollene poppet opp rundt meg. Nå var gode råd dyre!

Om få dager blir jeg uteksaminert fra Angstakademiet. Jeg har fått slipt opp øksa mi på verdens beste trolløkssliperi, og det siste øksehugget er forhåpentligvis foretatt.

Du, forhatte angst, ligger giljotinert under kistelokket her og kan bare ha det så godt! Forresten – på en skala fra 0 til 100 – hvordan føles det nå? Hehe.

Vel, du har bare deg selv å takke, og får stå i det!

Da står det bare igjen for forsamlingen å komme fram og kaste pilleglassene på kistelokket, for det er på høy tid å få kisten i jorda, i tilfelle angsten bare er skinndød og banker i kistelokket før vi vet ordet av det.

Av gamle tanker er du kommet.

Til nye tanker skal du bli.

Hvil i fred – og kom aldri mer tilbake!

Referanser

Denne artikkelen bygger på et foredrag holdt i Tønsberg og Nøtterøy bibliotek i serien Helt Menneske, et samarbeidsprosjekt mellom biblioteket og Klinikk psykisk helse og rusbehandling ved Sykehuset i Vestfold HF. Enkelte avsnitt er tidligere gjengitt i boken ”Fri fra angsten”.