Hvorfor dele?
Men det meste jeg har skrevet de siste årene, er skrevet fordi jeg vil det skal leses og brukes av andre. Jeg vil helst det faglige jeg bruker tid på å skrive skal leses av mange. Når jeg deler tanker på Facebook, håper jeg på mange likes! Om bøker jeg skriver får høye salgstall, syns jeg det er mer gøy enn om de får lave. Høye salgstall gjør at jeg tjener mer! Det er også et motiv jeg ikke vil prøve å skjule, og som også er litt av grunnen til at jeg liker bred spredning av mine bøker. Likevel tror jeg hovedgrunnen til at jeg ønsker at det jeg skriver spres bredt, er et ønske om å påvirke. Jeg har et ønske om ”å trekke klassen i rett lei”, som det stod i vurderingsboka mi fra barneskolen. Jeg ønsker å påvirke leserne til å se noe jeg ser, noe jeg syns er vakkert, forunderlig, bra eller lurt.

Å kjøpe øks uten å gå på kurs først
Når jeg får tilbakemeldinger fra barn, foreldre, lærere og helsesøstre om bruk av Psykologisk førstehjelp, blir jeg oftest rørt. Tenk at noe jeg har skrevet gjør det lettere for folk jeg ikke kjenner! Lettere å tørre å være med på leirskole, eller å fortsette på håndballtrening. At det kan være til hjelp for å takle at far sitter i fengsel, eller etter at en datter har tatt selvmord. De mange tilbakemeldingene på hvordan folk bruker og opplever nytte av selvhjelpsverktøy har rørt meg. Etter å ha hørt om nytte av selvhjelpsverktøy i hele spekteret av problemområder – fra mørkeredsel og hundefobi, til psykose og selvmordsproblematikk, har jeg fått økt tro på at barn, ungdom, foreldre, besteforeldre, helsesøstre, leger, lærere, barnehagetilsatte, psykologer og mange andre der ute får gode ideer som de bruker på kreative, smarte måter ved hjelp av verktøy de har tilgang til. Men ingenting hjelper for alle, og noen ganger kan verktøy gjøre vondt verre. Jeg hugget meg i foten med øks og måttet avlyse en tur til Hellas for veldig mange høstferier siden.

I selvhjelpsideologi er deling av verktøy sentralt. Jeg tror fordeler ved at kognitive terapeutiske verktøy ligger tilgjengelige er vesentlig større enn potensielle ulemper.

”Kult med de røde og grønne tankene. Jeg skjønner prinsippene, men det hadde vært fint om helsesøster snakket med meg også!” skrev en ungdom (16 år ) som tilbakemelding på lån av Psykologisk førstehjelpsskrin (PF) i 2009. Jeg kjente at sårheten han formidlet var dypere enn øksesåret mitt. Ungguttens ord fikk meg til å gå ekstra runder rundt farer ved selvhjelpsverktøy: Ren selvhjelp må ikke bli en erstatning for samtaler med ekte menneske-hjelpere. Mennesker trenger mennesker, verktøy har sine begrensninger. Og noen ganger trengs opplæring for å bruke verktøy på gode måter. At barn får samtaler med godt utdannede terapeuter vil jeg være med å verne om i situasjoner der det trengs. Men selv om legen måtte sy og skrive ut en kortvarig sykemelding på grunn av økse-skaden jeg pådro meg, har jeg aldri for alvor ment at øks bare bør selges til folk som har vedhogst-sertifikat. En styrke ved den kognitive modellen, er at den er fleksibel, og at den hviler på læringsteori og selvhjelpsideologi. I selvhjelpsideologi er deling av verktøy sentralt. Jeg tror fordeler ved at kognitive terapeutiske verktøy ligger tilgjengelige er vesentlig større enn potensielle ulemper.

Bak forskningsmuren
Jeg var ganske voksen før jeg haltet meg inn i forskermiljøer, stingene etter økse-såret var grodd for lengst. Forflytningen fra helsevesen til forskermiljø gav nye perspektiver. Noen holdninger i forskermiljøer overrasker meg. Fra det norske kognitive miljøet var jeg vant til at kunnskap og verktøy ble spredt bredt og fritt. Men etter at jeg fikk tid og god lønn for å utvikle fagstoff for en offentlig forskningsvirksomhet, har betingelsene knyttet til det jeg har skrevet endret seg. Akkurat nå sitter jeg i den rare situasjon at jeg ikke får lov til å dele det Psykologisk førstehjelps-kurset jeg har brukt aller mest tid og krefter på å utvikle, og som jeg selv er aller mest fornøyd med. Det eies ikke av meg, men av forskningsinstitusjonen jeg jobbet for da programmet ble utviklet. I de fire årene som har gått siden det ble laget, har det blitt brukt av 75 ungdommer. Samtidig blir materiell jeg har brukt vesentlig mindre tid på å utvikle, og som inngår i og var forløperen til programmet vi forsket på, delt fritt og bredt (Haugland og medarbeidere, 2017), en suksess som ligger til grunn for at vi fikk forskningsmidler.

Tradisjonen fører slik jeg ser det til at det meste som utvikles og produseres i en forskningsverden, forbeholdes noen få.

Da Gyldendals markedsansvarlige for PF nettopp regnet på hvor mange som har brukt PF-materiell siden materiellet ble utgitt, var anslaget 700 000 barn og unge, uten at vi vet hvor mange av disse som har hatt nytte av det. Man trenger ikke forsker-utdanning for å skjønne at verktøy må tas i bruk for å komme til nytte. Å begrense tilgang til terapeutisk verktøy kun til fagfolk som deltar på omfattende kurs og veiledning, er vanlig i forskningsmiljøer, men det er etter min mening en praksis som begrenser nytten av forskning. I travle arbeidshverdager begrenses antall kurs og veiledningstimer en helsesøster, psykolog og lege kan delta på av tid og penger. Digtal tilgang til terapeutiske verktøy kan være et godt alternativ, når man som hjelper trenger tips til hvordan hjelpe pasienter. Enda et to, fem, eller ti-dagers kurs i et program basert på den kognitive modellen, kan være uaktuelt.

Hvorfor ikke dele?
Når jeg ser meg rundt i forskningsverdenen, har jeg gradvis lagt merke til at det sjelden er slik at programmer utviklet i forskningsmiljøer deles fritt. Helsemateriell utviklet i offentlig sektor gjøres vanligvis kun tilgjengelig etter omfattende kursing forbeholdt relativt få, og ganske mange år etter at materiellet ble til. Argument som går igjen for å forsvare denne restriktive delingen av verktøy, er at implementeringskvaliteten svekkes om man kan få tilgang til materiell når man ikke har blitt kurset i det. Noen forskere argumenterer også mot fri deling av programmer i perioden fra et psykoedukativt program er laget til artikkel om hovedeffekt av programmet er publisert i et høyt rangert vitenskapelig tidsskrift, fordi deling kan svekke muligheten for effektiv spredning av programmet. Med andre ord, at frigjøring av materiell er en dårlig markedsføringsstrategi. Tradisjonen fører slik jeg ser det til at det meste som utvikles og produseres i en forskningsverden, forbeholdes noen få. En rapport levert til Rektoratet ved Universitetet i Oslo mars 2017, ”UiO: Open Access. Kartlegging og analyse”, sier at kun 16% av vitenskapelige artikler produsert ved UiO i perioden 2013 – 2015 er å lese i allment tilgjengelige tidsskrifter.

Snu i elbil-fart
”Dagens publiseringsmodell er ikke bærekraftig. Vi betaler tre ganger over skatteseddelen: først for selve forskningen, så for vurderingen av forskningens kvalitet og til slutt for å få tilgang til resultatene. Dette vil vi ikke lenger fortsette med, sier Forskningsrådets administrerende direktør John-Arne Røttingen.” (Forskningsrådet, 2018). Direktøren for forskningsrådet sier at han vil jobbe for å snu tendensen til beskyttelse av kunnskap. Kanskje er Røttingen inspirert av det elbil-produsenten Tesla begynte med for fire år siden. Fra 2014 har Tesla frigitt alle sine patenter, slik at enhver som har interesse av det, kan bygge videre på kunnskapen de har utviklet. Kunnskap delt og resurser brukt på en måte som gjør at ny teknologi kommer flere til gode. Kan det være bra og trygt nok?