* Oversatt av Egil W. Martinsen

Da pionerene i kognitiv terapi (KT) først introduserte sine teorier og utkast til modeller, hadde de sannsynligvis ingen idé om hvor godt disse ville bli mottatt i løpet av relativt kort tid.  KT har imidlertid vokst eksponentielt, og blitt anerkjent av psykiatrisk helsepersonell over hele verden. I starten av det 21. århundre har psykoterapi utviklet seg til en løsningsorientert intervensjon, som har blitt mer opptatt av de behov menneskene har. En er mindre opptatt av at pasienter skal passe inn i rigide modeller, og tillater fleksible tilpasninger og tilnærminger.

Den verdensomspennende populariteten til dagens kognitive terapimodeller reflekterer behovet til et økende antall mennesker for psykologiske metoder som er løsningsorienterte og har en viss vitenskapelig dokumentasjon. Når mennesker i dag begynner i terapi og investerer tid, penger og følelser, ønsker de å vite at sannsynligheten for å lykkes er høy. Mer enn noen gang er vi pragmatiske, og drar nytte av ulike terapeutiske modeller.

 

En integrerende modell

Suksessen til kognitiv terapi er lett å forstå når vi tenker over hvor mange av dens ingredienser som komme fra ulike kilder. Tidlig på 1980-tallet begynte Norcross og Prochaska med en kartlegging, som de har gjentatt hvert 10. år, og som har fått navnet Delphi Poll eller Delphi-gallupen (Prochaska & Norcross, 1982; Norcross, Alford & DeMichele, 1992; Norcross, Hedges & Prochaska, 2002). De kontaktet ledende psykoterapeuter i hele verden, for å forsøke å forutse fremtidige retninger i psykoterapi. I den første undersøkelsen forutså forfatterne at kognitiv terapi ville fortsette å blomstre i det neste tiåret, noe som ville bety at et økende antall helsepersonell ville ta til seg denne behandlingsformen. Det har vist seg at denne trenden ikke bare var riktig for 1980-tallet. Resultatene har gjentatt seg i alle tre undersøkelser. Kognitiv terapi har hver gang blitt rangert på første plass blant de ulike teoretiske orienteringer, og prognosene tyder på fortsatt vekst. I tillegg kan kognitiv terapi i større grad enn noen annen terapiform integreres med andre behandlingsformer. I en nylig publisert artikkel sammenlignet Ellis (2003) ulike former for kognitiv terapi. Han merket seg at kognitiv terapi nå har blitt mer eklektisk og integrerende. I tillegg til et rikt utvalg av kognitive metoder og atferdsteknikker, har den også i økende grad tatt opp i seg erfaringsbaserte, interpersonlige, eksistensielle, humanistiske og andre metoder. Ellis fremholder at KT i dag ser ut til å være så integrerende at den nesten ikke passer til sitt opprinnelige navn (s. 225).

En modell med appell

Det er flere grunner til at KT har hatt så stor appell. Det praktiske perspektivet forklarer individuelle psykologiske forhold, og passer inn i levedyktige modeller for behandling av individer, så vel som par og familier, i ulike kulturer (Dattilio, 1995, 2005).  Betydningen av dette viser seg ved at det stadig kommer nye internasjonale kongresser og tidsskrifter om kognitiv terapi. Behandlingsformen er også tids- og kostnadseffektiv, og er lett å integrere med andre terapiformer. Dette er spesielt viktig i vår kompliserte tid. Siden kognitiv terapi har trukket veksler på elementer fra flere andre terapiformer, er den lett å tilpasse til ulike settinger. I en verden som har blitt overveldende komplisert, trenger psykoterapeuter redskaper som er virksomme overfor ulike livsproblemer og utfordringer i ulike kulturer.

Kognitiv terapi er også opptatt av det fysiologiske og biologiske grunnlaget for angstlidelser, depresjoner, psykoser og andre psykiske lidelser. Det er en gjensidig respekt mellom kognitiv terapi og medikamentell behandling. De har samme kortsiktige målsetning, er opptatt av menneskets biokjemi, og ser betydningen av raskt å hjelpe mennesker med plagsomme symptomer. Dette har vært viktig for at kognitiv terapi har blitt akseptert i fagfeltene medisin og psykiatri (Dattilio, 2003; in press).

Som tidligere beskrevet, har kognitiv terapi hentet mange av sine grunnprinsipper fra ulike teoretiske tilnærminger. Fra kognitiv psykologi og atferdsterapi har en hentet begrepet skjemautvikling. Mye av arbeidet til Alfred Adler er vevd inn i skjema-begrepet, så vel som betydningen av tidlige livserfaringer. Psykodynamiske aspekter er også inkorporert. Kunnskaper om barndom og oppvekst gjør det lettere å forstå hvorfor vi tenker og handler som vi gjør, og hvordan vi kan komme til å reagere på fremtidige hendelser. Kognitiv terapi har også tatt opp i seg deler av gestalt perspektivet, med tanke på hvordan individet eksponeres for omgivelsene og betydningen av dette for tanker, følelser og handlinger.  Humanistiske og eksistensielle røtter kan vi finne i når vi undersøker maladaptive atferdsmønstre og dysfunksjonelle skjemaer. Komponenter av systemteori brukes også, spesielt i arbeid med par og familier (Dattilio, 1998).

Som tidligere beskrevet, har kognitiv terapi hentet mange av sine grunnprinsipper fra ulike teoretiske tilnærminger.

Et av de viktigste bidrag er at kognitiv terapi sørger for et felles språk for behandlere. Dette er avgjørende når en forsøker å integrere ulike psykoterapiformer. Bruken av pasientenes spesifikke, personlige formuleringer, eller enkelt hverdagsspråk, er spesielt viktig når en arbeider med skjemaer, skripter, metakognisjoner og oppfatninger. I hovedsak har kognitiv terapi en felles grunnlagsforståelse som basis for terapeutiske intervensjoner. En legger vekt på elementer som er karakteristiske ved ulike teoretiske retninger, og samler dem i en enhetlig, samstemt, multifasettert helhet. I tillegg til omhyggelig utvalgte, teoretisk baserte, praktiske redskaper, tar den kognitive modellen inn i seg personlig erfaring, personlighet, kunnskap, og klinisk dyktighet i tillegg til kulturelle forhold. På denne måten kombinerer kognitiv terapi sterke egenskaper fra ulike områder – teori, metodologi og vitenskapelig dokumentasjon – for å skape et fleksibelt og anvendelig klinisk repertoar.

Åpenhet og toleranse

Avslutningsvis vil jeg si at kognitiv terapi reduserer konkurransen mellom ulike terapiformer, ved at den åpenlyst knytter seg til andre retninger. Begrepet territoriale interesser har vært foreslått som en forklaring på motstanden mot integrering av ulike psykoterapiformer (Dattilio, 2002; 2005).  Siden kognitive terapeuter lenge har hatt åpne grenser mot andre retninger, er det lite behov for å beskytte eget territorium, og dermed er det liten motstand mot integrering. På mange nivåer gir kognitiv terapi en mulighet for en klinisk praksis som er både fordomsfri og godt fundert. Denne kombinasjonen vil i fremtiden uten tvil føre til utvikling av mer virksomme psykososiale behandlingsformer. Etter hvert som vår verden blir mer og mer komplisert, er det ikke tvil om at en praktisk, jordnær og vitenskapelig basert tilnærming fortsatt vil være kjærkommen.

 

Referanser

Dattilio, F. M. (1995).  Cognitive-behavior therapy in Egypt.  Journal of Cognitive Psychotherapy, 9(4), Winter, s. 285-286.

Dattilio, F. M. (Ed.) (1998).  Case studies in couple and family therapy: Systemic and cognitive            perspectives.  New York: Guilford.

Dattilio, F. M. (2002).  A bridge and a couple of fences for clinicians and researchers: A comment on Silvermans 2001 editorial.  Psychotherapy, 39(3), s. 261-263.

Dattilio, F. M. & Norcross, J. C. (2005).  Psychotherapy integration and the emergence of instinctual territoriality.  Psychotherapy (in press).

Dattilio, F. M. & Bahadur, M. (2005).  Cognitive-behavior family therapy with East Indian populations.  Contemporary Family Therapy (in press).

Ellis, A. (2003).  Similarities and differences between rational emotive behavior therapy and cognitive therapy.  Journal of Cognitive Psychotherapy: An International Quarterly, 17(3), s. 225-240.

Norcross, J. C., Alford, B. A., & DeMichele, J. T. (1992).  The future of psychotherapy: Delphi data and concluding observations.  Psychotherapy, 29, s. 150-158.

Norcross, J. C., Hedges, M. & Prochaska, J. O. (2002).  The face of 2010: A Delphi poll on the future of psychotherapy.  Professional Psychology: Research and Practice, 33(3), s. 316-322.

Prochaska, J. O. & Norcross, J. C. (1982).  The future of psychotherapy: A Delphi poll.                         Professional Psychology, 13, s. 620-627.

Prochaska, J. O. & Norcross, J. C. (2002).  Systems of psychotherapy: A transtheoretical analysis (5th ed.).  Pacific Grove, CA: Brooks/Cole.