Uavhengig av hva man måtte mene om den oppfatningen, er det et faktum at jeg, ved hjelp av psykologikunnskap jeg høstet under studietiden og senere på eget initiativ, har kurert meg selv for forhenværende vrangforestillinger, auditive hallusinasjoner og en intens schizotyp angst som plaget meg i omtrent 10 år. I tillegg har jeg gjennomgått en positiv personlighetsforandring ved å bli en langt mer harmonisk og sosial person enn jeg var før schizofrenien rammet. Det er i lys av dette at jeg håper det jeg her formidler om schizofreni og schizofrenibehandling kan ha verdi.

Effekten av tilbudet jeg har fått fra helsevesenet på selve schizofrenilidelsen er liten. Når jeg skriver dette, er det ikke for å kritisere enkeltstående behandlere jeg har hatt, for jeg har bare møtt seriøse, støttende og hyggelige mennesker i helsevesenet. Det jeg er kritisk til, er det bakenforliggende perspektivet som styrer hva slags behandlingstilbud klienter med en schizofrenilidelse får, dvs. medikamentell behandling, støttesamtaler og såkalt ”psykoedukasjon”. Den psykiatriske forståelsen av schizofreni som en lidelse med biologisk opphav som man ikke kan kurere gjennom psykologisk behandling, men kun holde i sjakk gjennom medisinbruk, er etter min erfaring dessverre fortsatt dominerende.

Jeg er et enkeltstående kasus, og vet at den forståelsen som har hjulpet meg, ikke automatisk vil hjelpe andre mennesker med en schizofrenidiagnose.

På grunnlag av mine erfaringer og psykologikunnskapen som hjalp meg til å bli frisk, ønsker jeg å formidle min forståelse av hva schizofreni er og hvordan jeg mener at lidelsen kan behandles. Jeg er et enkeltstående kasus, og vet at den forståelsen som har hjulpet meg, ikke automatisk vil hjelpe andre mennesker med en schizofrenidiagnose. Jeg vet også at det eksisterer mange forskjellige oppfatninger om schizofreni og schizofrenibehandling, både innenfor psykologmiljøet, og blant klienter med lidelsen. Min hensikt er å gi en oppriktig formidling av det subjektive perspektivet jeg har som utdannet psykolog med erfaringskompetanse. Innspillene jeg kommer med må naturligvis vurderes i lys av eksisterende kunnskap på feltet, men jeg håper at psykologer og andre behandlere kan finne noen inspirerende poeng å ta med seg fra det jeg skriver.

Min sykehistorie – og tilfriskning

Min sykehistorie begynte med helseangst i slutten av russetiden, som førte til at jeg mistet håp og fant det vanskelig å planlegge for fremtiden. Etter et par år med passivitet utviklet det seg en intens angst i sosiale situasjoner som gjorde det veldig energitappende å være ute blant folk. Jeg isolerte meg mer, og henfalt til musikklytting og dagdrømmer.

Så var det at jeg i bunnen av meg selv fant noe ubetinget godt og livsbejaende, en slags indre kjerne. Innenfor humanistisk psykologi ville man kanskje si at jeg gjennom «peak experiences» (Maslow, 1987) opplevde meg selv dypest sett som en god og verdifull organisme med tendens i retning av selvaktualisering og vekst (Rogers, 1951), som for å være adaptiv og utvikle seg trenger å oppleve autonomi, mestring og relasjonell tilhørighet (Deci & Ryan, 2000). Denne oppdagelsen gav meg styrke og fremtidstro, og jeg valgte psykologistudium ut i fra rendyrket indre motivasjon.

Under studietiden var helseangsten redusert, og jeg var ikke plaget av noe som kunne minne om depresjon eller såkalte negative symptomer. Angsten i sosiale situasjoner hvor andre enn familie og gode venner var til stede, vedvarte imidlertid, og den kom til å utvikle seg til schizofreni. Angsten bestod i en følelse av hele tiden å bli beglodd og observert, og tenkt negativt om av andre mennesker. Den fortalte meg at det sosiale miljø var truende og at andre mennesker var fiendtlig innstilt til meg. Jeg kunne for eksempel gå forbi en uteservering og fra mylderet av samtaler misoppfatte at gjester pratet nedlatende om måten jeg gikk på, eller jeg kunne tolke latter i det fjerne som at noen lo av meg. Angsten forsvant ikke med en stadig økende grad av eksponering, men jeg fungerte likevel godt sosialt i settinger som hadde et formål, som for eksempel i studiesettinger.

Min første vrangforestilling gikk ut på at en nabo var ute etter å ta meg. Den resulterte i at jeg midlertidig måtte flytte hjem til mine foreldre, men innskrenket ikke livsutfoldelsen på andre måter. Verre var vrangforestillingen som utviklet seg om at medstudenter konspirerte mot meg og ville ha meg ut av studiet. Etter en fest med alt for mye alkohol, utviklet jeg et falskt minne, og etter dette ble jeg sikker på at medstudenter hadde slått seg sammen med italiensk mafia for å ødelegge meg. Denne forestillingen eskalerte voldsomt, og jeg måtte til slutt ta en pause fra studiene. I 2010 fikk jeg schizofrenidiagnosen.

I dag vet jeg at verken naboen, gamle medstudenter eller italiensk mafia har vært ute etter meg. Disse vrangforestillingene er forsvunnet, og vil aldri komme tilbake. Også de auditive hallusinasjonene jeg var plaget med i tre-fire år, er borte. I tillegg opplever jeg meg selv som en mer harmonisk og utadvendt person enn jeg var før schizofrenien rammet. Den schizotype angsten er helt borte, og har vært borte i flere år. I 2013 fullførte jeg psykologutdannelsen.

Hvordan møte mennesker med en schizofrenilidelse?

Om jeg tar på meg cand.psychol.-briller, har jeg et grunnleggende positivt og optimistisk syn på menneskenaturen. Jeg tror at det i bunnen av alle mennesker bor noe godt; noe som vil utvikling og mestring, som vil relasjonell nærhet og tilhørighet, og som vil at vi skal være åpne for og la oss forme av nye erfaringer. For meg vil en god terapeut metaforisk være en som forsøker å se gjennom alle lag med problemskapende tankemønstre og vanskelige følelser, helt inn til kjernen hos klienten, som han så forsøker å ”lokke ut”. Motsetningen vil være en terapeut som stiller seg ovenfor en pasient, som han tenker er skadet i sitt menneskelige, og som han anser det som sin rolle å reparere.

Moderne klientsentrert terapi (Cain, 2010) er etter min oppfatning et godt utgangspunkt for behandling av schizofreni, særlig med tanke på synet den har på den terapeutiske relasjon, vektleggingen av terapeutens empatiske lytting, og at den har som grunnpremiss å ta klientens subjektive opplevelse slik klienten uttrykker den, på alvor. For det er med den som lider av schizofreni som med alle andre mennesker: Hvis man ikke evner eller ser nødvendigheten av å være en god lytter, hvis man ikke vil prøve å forstå verden slik de forstår verden, så kommer man ingen vei i terapi. Psykologen må være modig, empatisk og kanskje en anelse fantasifull for å klare å leve seg inn i en verden av paranoide vrangforestillinger.

Hvordan ta på alvor og leve seg inn i den schizofrenes forestillingsverden – uten å bekrefte eller validere den schizofrenes vrangforestillinger?

Selv kunne jeg oppleve at folk beskrev det å møte meg som å bli møtt av en vegg, urokkelig i overbevisningene. Sett med mine øyne var det derimot de andre som møtte meg med en vegg. Jeg følte at de a priori avfeide alt jeg sa med utgangspunkt i vissheten om min diagnose. De ville ikke i et sekund ta på alvor hvordan jeg så på verden; de var like urokkelige som meg og ville bare dytte i meg medisiner.

Hvis man møter en vegg med en vegg, så vil det ikke skje noen forandring. Og det er den pårørende eller behandleren som må tørre å krype ned fra sin vegg, og bevege seg inn i den schizofrene virkeligheten, dersom målet er bevegelse hos klienten. Dette er naturligvis en vanskelig balansekunst: Hvordan ta på alvor og leve seg inn i den schizofrenes forestillingsverden – uten å bekrefte eller validere den schizofrenes vrangforestillinger?

Hvordan behandle vrangforestillinger og hallusinasjoner

Klientsentrert terapi og filosofien bak den er som nevnt et godt utgangspunkt for terapi. Samtidig er klientsentrert terapi langt fra tilstrekkelig for å behandle schizofreni. Etter at psykologen har forstått hvordan verden ser ut for klienten, og har oppnådd at klienten føler seg sett og forstått, vil jeg anbefale kognitiv terapi. Jeg har slitt med å finne en optimal lærebok i kognitiv terapi, og har høstet kunnskap fra flere kilder, f. eks. Beck (2011) og Lam (2008).

Et innspill med tanke på å nå klienten og gjøre ham tilgjengelig for slik terapi, er at psykologen først uttrykker sin forståelse for at klienten har det vanskelig, og deretter at klientens angst (eller andre følelser) gjør det påtvingende at de sammen finner ut av om det er hold i klientens oppfatninger. Mitt råd er å være på klientens side og invitere ham til et samarbeidsprosjekt. Psykologen kan gjerne være ærlig på at forestillingene for ham høres merkelige ut eller at han aldri har hørt om noe liknende før, men om han på samme tid klarer å glemme diagnosen og ikke a priori avfeier forestillingene som galskap i sitt stille sinn, vil dette gjøre at han fremstår som en mer troverdig samarbeidspartner for klienten.

Jo mer terapeuten har forstått av hvordan verden ser ut for klienten, desto bedre stilt er han til å smette inn sokratiske spørsmål på de rette stedene, som utfordrer små elementer i klientens forestillingsverden. Progresjonen må nok være langsom til å begynne med, og det første målet er bare å så tvil. Lykkes psykologen med å så tvil hos klienten, har han faktisk kommet langt på vei! For eksempel vil klienten kanskje begynne å tvile på om stemmene har så mye makt, eller tvile på om de som forfølger ham, egentlig vil ham noe vondt. Små justeringer kan være til god hjelp, både ved å redusere angst og gjøre klienten mer åpen for å utforske innholdet i sin forestillingsverden med et kritisk blikk.

Når tvilen er sådd, mener jeg psykologen ikke bør vente for lenge med å utfordre hovedinnholdet i vrangforestillingen og premissene for den. Et tips kan være å finne ut av når i livshistorien klienten utviklet en vrangforestilling, og hva slags evidens han la vekt på da han dannet den. Hvis psykologen og klienten klarer å slå bena under evidensen klienten la vekt på og tolkningene han gjorde seg på det tidspunktet hvor vrangforestillingen ble skapt, tror jeg at en god del er gjort – slik var det i alle fall for meg. Klienten trenger da ikke lenger å bli overveldet eller måtte finne nye motargumenter i møte med nye situasjoner og triggere som stemmer overens med og aktiverer vrangforestillingen; istedenfor kan han bare minne seg selv på hvordan han kom frem til at vrangforestillingen i sin helhet var et uttrykk for sykdom, ved å diskreditere evidensen og tolkningene han i sin tid brukte som grunnlag for å utvikle den.

Atferdseksperimenter er etter min erfaring godt egnet til å så tvil ved fastlåste vrangforestillinger, og bør inkluderes i den kognitive terapien. Samtidig må psykologen vurdere når klienten kan dra nytte av dem, versus når det vil bli en for stor påkjenning til at klienten kan lære noe som helst.

Også mindfulness (Ladner, 2007) kan være et nyttig verktøy, ikke minst med tanke på å behandle hallusinasjoner. Mindfulness er for meg en meditasjonsøvelse som trener opp evnen til å distansere seg fra og observere sitt mentale innhold, slik at man unngår å bli overveldet eller fanget i tankespiraler. Man lærer å forholde seg kontrollert også til det man føler at man ikke kan kontrollere, samtidig som man får mer kontakt med virkeligheten her og nå. Schizofrenirammede kan ha utbytte av mindfulness både ved at de lærer seg en metode for å roe seg selv ned når de trenger det, og ved å få større klarhet i hva som er tanker, følelser, hallusinasjoner og observasjoner, (noe som for øvrig også kan bidra til å gjøre klienten mer mottakelig for kognitiv terapi). Videre kan de, etter at vrangforestillingen er bekjempet, lære å forholde seg til hørselshallusinasjoner som lyder de ikke trenger å høre på, men bare kan registrere når dukker opp, for så å vende tilbake til pusten og her og nå. Dette vil etter min egen erfaring føre til at auditive hallusinasjoner til slutt forsvinner helt.

Jeg tror de fleste med en schizofrenilidelse må innstille seg på å måtte kjempe mot sine vrangforestillinger i lang tid. Stadig nye hendelser og situasjoner vil inntreffe og aktivere vrangforestillingene. Selv om klienten ikke lenger tror på vrangforestillingene, vil det antakeligvis ofte være nødvendig for ham å minne seg selv på de gode motargumentene han har, og kjempe i tankene mot dette dårlige «virkelighetstilbudet» som sykdommen fremsetter for ham i møte med utløsende hendelser og situasjoner.

Underliggende årsaker

En klient med en schizofrenilidelse kan ved hjelp av å bli sett og forstått, bruk av mindfulness og kognitiv behandling av vrangforestillingene, lære seg å mestre lidelsen og fungere godt. Helbredelse vil dog neppe inntreffe før klienten oppnår innsikt i hva schizofrenien er et uttrykk for eller en reaksjon på hos ham selv, og arbeider med disse underliggende årsakene. Mitt eget terapeutiske utgangspunkt, basert på hva som har hjulpet meg, ville ha vært at psykologen og klienten reiser bakover i tid, for å finne ut hva slags negative livserfaringer klienten har hatt, og hvilke grunnantakelser tolkningene av dem har gitt opphav til. Inspirert av humanistisk psykologi, evolusjonspsykologi og kognitiv terapi, tror jeg at psykiske lidelser (ikke bare schizofreni) i mange tilfeller kan forstås som en naturlig reaksjon hos organismen på negative grunnantakelser som hemmer organismens tilpasningsdyktighet.

I Becks kognitive triade (Beck, 1979), tenker jeg at særlig grunnantakelser om selvet og verden har relevans i schizofrenibehandling. Jeg hadde selv fra tidlig i livet av med meg en grunnantakelse om verden som et uforutsigbart og farlig sted. Slik jeg forstår det, la denne antakelsen grunnlaget for helseangsten jeg fikk, og den gjorde meg også sårbar for å utvikle et negativt selvbilde med tilhørende schizotyp angst. For min del var det slik at grunnantakelsen om verden som et uforutsigbart og farlig sted fikk meg til å utvikle sjenanse og en preferanse for å være alene, og min sjenansepregede atferd og dens konsekvenser la så til rette for at et dikotomt selvbilde kunne utvikle seg.

Jeg gikk inn i voksenlivet med et splittet selvbilde. På den ene siden tenkte jeg på meg selv nesten som et overmenneske, sikker på at jeg kom til å utrette noe stort, men på den andre siden lå en underliggende følelse av å være uønsket, rar/sær og klumsete. Det oppstod et misforhold mellom hvordan jeg opplevde meg selv i andres blikk, og hvordan jeg i privatsfæren så på meg selv som bedre enn andre. Etter hvert som schizotypien utviklet seg, ble jeg stadig mer redd for å omgås folk jeg ikke kjente så godt, overbevist om at de anså meg for å være en raring eller til og med en galning. Jeg antok at andre var intolerante og dømmende. Jeg opplevde meg selv som et misforstått geni, som en dag skulle vise alle andre og hele verden at de tok feil av meg.

I dag føler jeg meg mentalt sett sterkere enn noen sinne. Den schizotype angsten er forsvunnet og har vært det i flere år, noe jeg opplever som en massiv befrielse. Jeg opplever harmoni og glede når jeg er ute blant folk, finner det givende å være sosial og har ingen problemer med å ta kontakt med nye mennesker. Jeg føler meg normal i andres blikk; ikke rar og uønsket som før, men vennlig og lun, intelligent og morsom. Samtidig har jeg jordnære ønsker for fremtiden. Min selvaksept og følelse av egenverdi er ikke lenger betinget av at virkelighetsfjerne drømmer blir realisert.

Det at disse to tingene inntraff samtidig, at selvbildet gjennomgikk en sunn transformasjon og den schizotype angsten forsvant, gjør det naturlig for meg å anta at angsten hadde en sammenheng med det dikotome selvbildet. Men hvordan fikk jeg til å endre selvbildet mitt på en så fundamental måte? Antakeligvis har jeg mye å takke Eva Dalsgaard Axelsens bok for, Symptomet som ressurs (Axelsen, 2009). I den leste jeg om den sentrale rollen selvbildeproblematikk spiller i psykiske lidelser, og hvordan slik problematikk kan arte seg. Denne innsikten, og gjenkjennelsen av mitt selvbilde i den, gjorde at noe dypt i meg forstod at jeg måtte gjøre noe med selvbildet dersom jeg skulle få det bedre. Det var som om jeg brukte hele psykosens kraft til å tvinge igjennom en endring av det destruktive selvbildet jeg anså psykosen og angsten for å være en reaksjon på.

Noen tanker om medikamentell behandling og schizofreniforståelsen jeg møtte i psykiatrien

Hva angår medikamentell behandling ved schizofreni, så er jeg ikke kritisk til dette i seg selv, men jeg mener at psykiatere bør tenke nøye igjennom hvordan medikamentene serveres. En fornuftig fremgangsmåte kan være å formidle til klienten at slike medikamenter har vist seg å være til god hjelp for andre med samme diagnose, slik at det er verdt å prøve ut om de også kan være til nytte for ham eller henne. Etter dette må behandleren i de påfølgende timer lytte så godt til det klienten sier om sin livssituasjon og opplevelse, at han har et reelt grunnlag for å fastslå om medisinene faktisk virker, eller om de ikke har effekt, eller i verste fall bare fører med seg bivirkninger.

Selv hadde jeg tidligere ofte inntrykk av å bli lyttet til kun i den grad det var nødvendig for å fastsette hvor høy medisindose jeg skulle få, og jeg har opplevd å få formidlet av en psykiater noe i nærheten av at min lidelse hadde opphav i en sårbar, ukontrollerbar hjerne, som i møte med litt stress, når som helst kunne slå ut i fullstendig galskap. Om man ikke var gal fra før av, så ville man vel bli det om man fikk høre noe slikt om sin hjerne av autoritetspersoner? Det er min påstand at ingen med en schizofrenilidelse som kjøper en slik psykiatrisk schizofreniforståelse, vil bli friske. Tilskriver man sin lidelse til noe man ikke kan kontrollere, har man ingen muligheter til å bli kvitt den.

Slik jeg ser det, er schizofreni en psykologisk lidelse, med psykologiske årsaker, som kan helbredes gjennom psykologisk behandling. Medikamenter kan gjerne inngå som ett av flere verktøy behandlere har til sin disposisjon, så lenge de serveres på den rette måten. Klienten må ikke sosialiseres til å svelge en kontraterapeutisk schizofreniforståelse samtidig med pillene.

Jeg vil gjerne avslutte med mitt favorittsitat (av Reinhold Niebuhr), som har hjulpet meg mye:

”Grant me the serenity to accept the things I cannot change,

courage to change the things I can,

and wisdom to know the difference.”