Oppløftende resultater med intensiv angstbehandling

Lokalet på Solvang Distriktspsykiatriske senter (DPS) i Kristiansand er helt fullt. Jeg er heldig å få delta når psykiater og kognitiv atferdsterapeut Gunvor Launes holder introduksjonskurs om angstlidelser og kognitiv terapi. Nå må hun hente fram flere stoler så alle skal få plass. Launes, som snart skal ta ordet på syngende sørlandsdialekt, har drevet med denne formen for angstbehandling siden begynnelsen av 2000-tallet. Etter å ha jobbet som allmennlege i 12 år, ville hun spesialisere seg innen psykiatri. Oppbygging av god behandling for pasienter med tvangslidelse, obsessive compulsive disorder (OCD), både lokalt og nasjonalt har vært hennes mål de siste 15 år.

Unnfanget i Bergen

Den intensive firedagersmodellen er utviklet av psykologspesialistene Gerd Kvale og Bjarne Hansen i Bergen, i første omgang med tanke på pasienter med tvangslidelser. Behandlingen er manualbasert, og foregår i grupper på fire-fem pasienter og nok terapeuter til at alle får tett og individuell oppfølging. Teamet i Bergen har praktisert metoden siden 2012 med svært gode resultater, noe som har fått mye oppmerksomhet fra både inn- og utland. Siden oktober 2015 har DPS Solvang i Kristiansand gjort den intensive behandlingen til sitt foretrukne behandlingstilbud for OCD. De største byene i Norge har i dag tilsvarende tilbud.
Langt vanligere enn tvangslidelser, forteller Launes, er panikksyndrom, agorafobi og sosial angst. Etter å ha jobbet med angstpasienter i mange år, så hun behovet for mer konsentrert behandling også for disse gruppene. Derfor fortsatte hun å jobbe videre med firedagersmodellen i samarbeid med ekspertene i Bergen. Målet var å lage et like bra intensivt behandlingstilbud til denne store gruppen.

En konkret, kortvarig behandling som virker

Det psykiateren på Sørlandet la merke til, var at den tradisjonelle behandlingsformen med ukentlige samtaler i poliklinikken ga lite bedring hos pasienter med angst. Derfor ble den intensive og aktive firedagersmodellen som musikk i ørene hennes. Hun så en behandling der pasienten får et eierforhold til jobben som skal gjøre – og en jobb er det virkelig! Launes har stor respekt for pasientene sine, som lager lister over de verste situasjoner de kan tenke seg, og kaster seg ut i det.
”De fleste kan forestille seg hvor fælt det er å bli stående fast i heisen med alvorlig klaustrofobi. Da er det godt å ha med seg en «coach», slik opplegget er i denne modellen. Behandler er med i den konsentrerte første uka, og slik legges det et godt grunnlag for endring,” sier psykiateren.

Levende undervisning

Tilbake på Solvang er forsamlingen med fra første stund. Introkurset er ment som en forberedelse til firedagersbehandlingen, men er nyttig i seg selv som såkalt psykoedukasjon. Her får de frammøtte lære om forskjellige typer angstlidelser, så som panikkangst, agorafobi, sosial fobi, generalisert angst, hypokondri og tvangslidelse. De lærer hva som er typisk for de forskjellige angsttypene, hvordan de kan oppstå, og hva som er dokumentert virksom behandling:
”Vet dere at det går an å bli redd for hva som helst, hvis en bare lærer hjernen opp til å tro at det er farlig?” Launes bruker den lille hjerneklumpen av en modell flittig for å gjøre det enda tydeligere. Og det hagler på med eksempler, gjerne fra eget liv og med en god porsjon selvironi. Vi kommer alltid til å huske metodene de bruker for å få til realistisk eksponering for oppkastfobi, eller hvordan barn «arver» foreldrenes angst fordi de får doble signaler. Budskapet her er nemlig at en må eksponere seg fullt og helt. Det nytter ikke å fortelle barnet ditt at hunden ikke er farlig, hvis kroppsspråket avslører at du er vettskremt. ”Poenget er å «lene seg inn i ubehaget», som er et uttrykk vi bruker,” sier Launes engasjert, og akkurat dette får pasientene god trening i gjennom den intensive første uka.

Det nytter ikke å fortelle barnet ditt at hunden ikke er farlig, hvis kroppsspråket avslører at du er vettskremt.

Selve undervisningen foregår over 3 kvelder, og siste kvelden har Launes med seg en tidligere pasient som forteller sin historie. Undertegnede var selv tilstede ved en slik anledning, og fikk høre en sterk fortelling fra en som selv hadde gjennomgått fire dager med konsentrert eksponering, og blitt kvitt sine angstplager.

Fire år på gutterommet

Lars Erik var lenge plaget med noe han ikke visste hva var. Han har vanskelig for å tidfeste når det begynte, men en episode fra 11-årsalder husker han godt. Angstanfallet kom som lyn fra klar himmel, og det endte med legebesøk og undersøkelse av hjertet. At alt viste seg å være normalt hjalp ikke Lars Erik, og nå fulgte noen vanskelige år for den unge gutten. Han ble redd for å få anfall når han var sammen med folk, og etter hvert utviklet han sosial angst. Han trakk seg mer og mer tilbake fra samvær med andre, og rommet hans ble etter hvert det eneste trygge stedet.
Da jeg møtte Lars Erik i Kristiansand, var det ingen som skulle tro at denne gutten for kort tid siden satt isolert på rommet sitt fordi han var redd for å møte mennesker. Men slik var det, det ble mye dataspill, men også timer med gitaren som er hans hobby og interesse nummer en.
Dette livet var vanskelig å kombinere med skole, men han kom inn på videregående og gjorde et forsøk. Det gikk bra noen måneder, men så ble alt mye verre. Ubehaget, som han kaller det, ble ikke til å holde ut og han måtte slutte på skolen. I flere år gikk han bare ut når det var strengt nødvendig. ”Jeg følte ikke jeg passet inn noe sted,” er hans egen beskrivelse av hvordan han hadde det.
Heldigvis hadde Lars Erik en fastlege som henviste han til Avdeling for Barne- og ungdomspsykiatri (ABUP). ”Her fikk jeg hjelp til å sette på plass følelsene, og ble klar over hva jeg slet med,” forteller han, noe han opplevdes som en stor lettelse. Likevel førte ikke samtalene i ABUP til noen stor endring i livet hans. Fremdeles ble han sittende hjemme når resten av familien dro ut, og skole eller jobb føltes uoppnåelig.

Bestemte seg fort

Lars Erik var egentlig aldri i tvil om å si ja til firedagersbehandlingen, der han satt på introduksjonskurset til Launes høsten 2016. Og nå ble det fart i sakene. Han viser meg lista over fæle oppgaver han laget til seg selv i forkant av eksponeringen. ”Jeg visste egentlig ikke hva jeg sa ja til den gangen. Og selvsagt var det tøft.” Men strevet ga resultater, han lærte hva riktig eksponering er, og at han hadde gjort det på feil måte tidligere.

Som mange andre hadde han prøvd å eksponere seg for det som var vanskelig, men samtidig brukt trygghetsstrategier.

Som mange andre hadde han prøvd å eksponere seg for det som var vanskelig, men samtidig brukt trygghetsstrategier.”Å bruke trygghetsstrategier,” forteller Launes, ”er å utsette seg for det en er redd for, men samtidig oppføre seg som om det skulle være farlig, altså nøle, og redde seg ut av situasjonen når det blir for tøft. Poenget er å bli i det fæle, fordi, på et tidspunkt vil hjernen oppfatte at det ikke er farlig, og angstsymptomene vil avta.”
”Jeg lærte å gå inn i det «skumle» fullt og helt, og late som om jeg ikke var redd,” forteller Lars Erik. Angstsenteret i hjernen fikk anledning til å skjønne at det å være seg selv blant andre mennesker ikke var så skummelt og truende som han hadde trodd i mange år.

God forberedelse

Launes understreker hvor viktig det er med god forberedelse i forkant av firedagersbehandlingen. Pasientene må være nøye utredet med tanke på diagnose, og godt informert om hva behandlingen innebærer.
De kan godt ha en sammensatt angstproblematikk for å bli tatt inn, og dette viser seg å være mer regelen enn unntaket, ifølge Launes. Noen ganger viser det seg at det å få hjelp med ett problem, gjør at andre plager blir lettere å leve med. For eksempel kan det å få hjelp med angst gjøre at en depresjon letter. ”Og det viktigste av alt etter utredning, er motivasjonen. Her må kandidatene score høyt på et eget spørreskjema i forkant for å være klar,” forklarer terapeuten.

Kvalitetssikring

Firedagers manualbasert gruppebehandling for panikkangst er etablert som tilbud på Solvang DPS. Samme konsept for sosial fobi, som Lars Erik har gjennomgått, er under utprøving.
Prosjektet inngår i en studie i samarbeid med Helse Bergen, og så langt ser resultatene svært lovende ut. Launes er optimistisk, og hun er allerede i gang med å spre budskapet til nabokommunene. Disse angsttilstandene er så utbredt at her må det enkelte distriktspsykiatriske senter bygge opp sin egen kompetanse. Hun understreker at arbeidet må kvalitetssikres, og forankres på ledelsesnivå i samarbeid med ekspertene i Bergen. Launes må løpe videre til neste avtale. Det skulle ikke undre meg om det handler om klargjøring av nye kandidater til angstbehandling, for dette brenner hun for!

Gledet seg til å begynne på skolen

Lars Erik lærte noe viktig på kurset. Enkelt sagt: det gelder å hoppe i det vanskelige uten å nøle. Dette gjorde underverker. Han sa straks ja da han ble spurt om å stille til intervju, noe som hadde vært utenkelig for halvannet år siden. ”Jeg begynte å glede meg til å begynne på skolen.” Han smiler ofte der vi sitter på bibliotek-kafeen i kvadraturen. På spørsmål om framtidsplaner, er han heller beskjeden. Drømmen om et helt vanlig liv uten angst og ubehag er allerede oppnådd.