På en skala fra liv til død

Gi slipp?

Den danske journalisten og forfatteren Morten Sabroe, skriver i sin siste roman Det var en gang en familie, om sitt forhold til livet og døden:

Jeg kan huske hva sykepleieren sa om min mor da hun lå for døden: «Hun vil ikke gi slipp» Det tror da fanden. Gi slipp på livet, du. Det kan man da ikke. Jeg haker meg fast til det siste lille klippefremspring, borer neglene inn i den harde stenen. Jeg ser meg over skulderen, det er godt nok langt ned, og jeg har høydeskrekk, men jeg blir hengende inntil minne lemmer tørker inn og rasler i vinden som visne blader, og folk langt, langt nede på jorden løfter hodet og sier: «Hva er det som henger der oppe?» «Det er Morten Sabroe, han ville ikke gi slipp, han henger der oppe til evig tid som et minne om livets skjønnhet.»

Mandag 5. juni i år slapp han likvel taket, men det han skrev står igjen. Han fryktet alderdommen, og det med god grunn. Jo mer fortid jo mindre fremtid, og den rest av fremtid som er igjen bærer ikke i seg løfte om noe godt. Vi er biologisk nedbrytbare! Eller for å sitere noe av det Store Norske Leksikon skriver om alderdomstegn:

Aldringens tegn kan vi både se og måle. Menneskets ytre endrer seg på en karakteristisk måte. Huden blir tynnere og slappere. Fordi underhudsfettet svinner, legger huden seg tettere over knokler og muskler, slik at ansiktstrekkene blir skarpere. Huden blir tørrere og skaller lettere av, og den blir mindre motstandsdyktig mot vann, såpe, gniing og andre påvirkninger.

Musklene svinner, leddene blir stivere, og knoklene blir svakere på grunn av kalktap. Hjertets muskelmasse, kraft og funksjon svekkes, og fører til redusert mengde blod som pumpes ut i kroppen per minutt og dermed reduseres også opptak av surstoff til kroppen. Surstoffopptaket blir ytterligere redusert ved at lungene mister sin elastisitet i betydelig grad. Resultatet av disse endringene i hjertet og lunger er at det gamle individet ikke lenger kan utføre fysisk arbeide så effektivt og mye som før.

Et klinisk blikk

Hvordan ser så denne delen av livet ut sett gjennom psykiatriens briller?  Det kan virke som om man i de kretser mener at det å se realitetene i øynene, og reagere på dem med nedstemthet, er å betrakte som en psykisk lidelse. Denne erkjennelsen kom til meg da jeg på NFKT sine nettsider kom over Geriatrisk depresjonsskala – GDS. Denne skalaen skal ifølge nettsiden være svært reliabel og valid når det gjelder å avdekke klinisk depresjon hos eldre. Skalaen består av 30 spørsmål. Her er noen eksempler:

• Føler du deg jevnt over tilfreds med livet?
• Ser du lyst på fremtiden?
• Er du like lys til sinns som tidligere?
• Synes du livet er spennende?
• Føler du deg ofte hjelpeløs?
• Er du bekymret for din egen fremtid?

Tenk litt over hva du nettopp leste om selve aldringsprosessen. Forestill deg så en person i midten av 80-årene som har mistet førligheten og er lenket til en rullestol. Synet er dårlig og hørselen svekket slik at det nærmest er umulig å få noe ut av samtaler i større sosiale sammenhenger. De nærmeste venner er døde, og barn og barnebarn har nok med sine daglige gjøremål.

Tenk deg at vedkommende er mentalt oppegående, men er havnet på et sykehjem sammen med svært demente beboere. Om denne personen svarer nei på de fire første spørsmålene ovenfor og ja på de to siste er vedkommende på god veg til å bli diagnostisert som klinisk deprimert. Skalaen består riktig nok av ytterligere 24 spørsmål, men det gjør ikke saken noe bedre:

– Synes du at din egen situasjon er håpløs?

– Ja det skal jeg love deg!

Positiv psykologi

Men la oss nå tenke oss at personen i rullestolen svarer i tråd med det flinke terapeuter synes å mene vil være rimelig for å unngå en diagnose.  Vedkommende er tilfreds med livet, ser lyst på fremtiden, synes livet er spennende, er like lys til sinns som tidligere og er overhodet ikke bekymret for egen fremtid. Da er det etter min mening nærliggende å snakke om alvorlig sviktende realitetssans, mulige vrangforestillinger og total benektelse av faktiske forhold. Egenskaper eller tilstander vi vanligvis ser på som tegn på en helt annen psykisk lidelse, men som her synes å bidra til en helt utrolig tilpasningsevne.

Det slår meg at det er skrevet alt for lite om vrangforestillinger og manglende realitetssans som en ressurs. I ICD-10 er som kjent symptomene selve lidelsen, og de sier ingenting om årsak. Ofte sier vi oss fornøyd om vi kan krysse av nok steder til at en diagnose innfris. «Ah, så det er deprimert jeg er! Det var godt å vite» kan personen i rullestolen si.  Eller for å omskrive litt:

Ung mann: Hvorfor er jeg ikke gift?

Terapeut: Det er fordi du er ungkar.

Ung mann: Åh, derfor. Det var en lettelse!

Hva er en psykisk lidelse og hva er en naturlig reaksjon på en nokså håpløs livssituasjon uten lyse framtidsutsikter? Dersom vedkommende skulle se lys i enden av tunellen er det nok ikke skjærsilden, vi skal ikke gjøre det verre en det er, men høyst sannsynlig er det ilden fra nærmeste krematorium, om det kan være til trøst.

Men er disse framtidsutsiktene noe å ta på veg for, de er jo uunngåelige? Morten Sabroe mente det. Han hatet som nevnt alderdommen og døden, og ville sikkert sagt seg enig med dikteren Dylan Thomas:

Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.

Fra mild til håpløs

Kronisk forelskelse er en sjelden tilstand. Da er gjentagende forelskelse hyppigere forekommende. For noen forekommer lidelsen som en enkeltstående episode. Kombinert med kjærlighetssorg kan den trekke ut i tid. Tilstanden går dog likevel vanligvis over av seg selv. Selv den alvorlige tilstanden håpløs forelskelse har det med å klinge av. Vrangforestillingen avtar med tiden, offerets evne til å konsentrere seg om daglige gjøremål bedres, evnen til å se den utkårede i et mer realistisk lys tiltar, bekymringer over hverdagens gjøremål vender tilbake.

Denne lidelsen har ennå ikke funnet plass i ICD-10 sin diagnoseliste, selv om den ble utvidet for ikke å lenge siden. I enkelte kulturer blir tilstanden sett på som direkte farlig og man har stor medlidenhet med de som angripes av den. Vi har altså å gjøre med en tilstand som klart påvirker dømmekraft og evne til å fungere i hverdagen, som enn så lenge ikke har blitt diagnostisert, mens det å ta innover seg realitetene i en håpløs livssituasjon med påfølgende nedstemthet betraktes som en psykisk lidelse.

Lang dags ferd mot natt

Hvordan det ender skal jeg ikke røpe her, men jeg vil på det sterkeste anbefale lesning av romanen fremfor bruk av Geriatrisk depresjonsskala. Dersom du finner glede ved å lese Kjærlighet i koleraens tid skal du ikke bekymre deg over din nedstemthet. Du skal heller la deg omsluttes av den, bli en del av den, slik den er en del av livet. Hva meg selv angår har jeg en skåre på den skalaen som tilsier behov for øyeblikkelig hjelp. Er det noen gerontofile der ute?

Det er meldt 27 grader her ved Vesterhavet denne fredagen i september. Jeg har vin på kjøl, en bunke aviser og nyinnkjøpte bøker. Når kvelden nærmer seg, skal jeg rusle ned til havet for et kveldsbad. Så skal jeg sette meg under parasollen, nippe til vinen og følge solen til den går ned. Jeg skal kjenne på vemodet, erkjenne lengselen, la den svale vinden blåse støv av gamle drømmer. Når det begynner å skumre skal jeg trekke inn, lytte til Mozarts Requiem i D-moll og bla i mine nyinnkjøpte bøker. Et siste måltid, pasta med saus kokt på tomater, friske urter og Guanciale, dryss av parmesanflak. Så, til slutt, når siste rest av dag er borte, skal jeg finne fyllepennen og skrive et dikt i den svarte notisboken. Det skal gå slik:

Jeg skal aldri mer

høre gresshoppens sang.

Det er bare sommerfuglens skrik

som når meg nå.

Lang dags ferd mot natt er over. Det gjenstår bare å slukke lyset og legge seg i håp om at søvnen vil meg vel denne natten. At drømmene den svale aftenvinden blåste rene og klare tidligere på kvelden kommer listende tilbake der i mørket og skaper lys av ingenting.