Regn

Første gangen jeg ble truffet av en regndråpe må ha vært på Vestlandet, kanskje sommeren 1957, tidligst senhøsten 1956. Siden har oppvekst og store deler av voksenliv i Bergen og omegn ført til jevnlige møter, ikke bare med en, men utallige dråper. Jeg har møtt stille regn, styrtregn, yr, duskregn, regn ovenfra, regn fra siden. Jeg har møtt regnet på øyer og fastland, ved fjorder og på fjell.  Jeg har vært våt til skinnet, smakt på det med tungen, sittet stille og stirret på det, men kanskje mest av alt, lyttet til det – til lyden av dråper som slår mot ruten, faller på tak, treffer paraplyen, prikker mot sydvesten. Lyden av regn er blitt en del av meg, lyden av tusenvis av dråper som ikke lenger lar seg skille fra hverandre, flyter sammen og blir til en elv som renner ned gjennom tiden på veg tilbake til der den kom fra. Men noen kan jeg erindre, noe har jeg tatt med meg, ikke minst lyden av regn som har falt mellom to permer, rent nedover kinolerretet, sildret ut av høyttalerne. De fleste bøker har jeg lest innendørs til lyden av regn som faller.

De senere årene har jeg oppholdt meg mye ved vestkysten på Jylland i Danmark. Her er det gode muligheter for å møte regnet i dets mange forkledninger, ikke minst når høststormene ruller inn fra Vesterhavet. Står jeg utenfor huset i stormkastene og fanger regnet med tungen smaker det salt. Dråpene fra oven har blandet seg med skummsprøyt som driver langs klittene. Det er ikke lenger mulig å skille hav og himmel. Det er godt å kunne oppholde seg innendørs da, når det står på som verst. Der står bøkene tørt og trygt i sine hyller. Det er her inne jeg sitter når jeg skriver dette. Jeg har fått for meg at jeg vil skrive om regn. Ikke det fysiske regnet, ikke meteorologenes regn, men regnet i litteraturen.

Vær og følelser

Jeg har begynt å lete blant bøkene her. Det lille som finnes av skjønnlitteratur, er dansk. Resten befinner seg i Norge. Her på arbeidsrommet står det populærvitenskapelige bøker, essays, biografier og diverse oppslags- og fagbøker, men lite om regn. Et oppslag i Etymologi for alle gir merkelig nok ingen treff på ordet regn. Levende ord er undertittelen på boken, og hva er vel ikke mer knyttet til liv enn regn? I Den store norske synonymordboka er det treff: nedbør i form av regndråper, drissel, dryss, nedbør, plaskregn, pøsregn, rotbløyte, ruskevær, skur, skylleregn, sprutregn, styrtregn, øsregn, yr.

Jeg er sikker på at jeg kjøpte en bok om vær for noen år siden, men hvor står den? Jeg har neppe tatt den med til Tønsberg, min hjemby i Vestfold. Til slutt finner jeg den, mellom Gift og Samlede dikte av Tove Ditlevsen. Hvordan den er havnet der vet jeg ikke, men Vildt vejr over Danmark heter den, og i mangel på noe annet begynner jeg der.

Hva gjør regnet med følelsene våre, og hvordan brukes regnet rent litterært for å fremheve bestemte stemninger?

Det er en faktabok om dårlig vær i Danmark, men det er ikke nedbørsrekorder, vindmålinger og ekstremtemperaturer jeg er på jakt etter. Litterære referanser er boken fri for. Jeg kom også over Rain. A Natural and Cultural History av Cynthia Barnett. Erindrer ikke når eller hvor jeg kjøpte den. Men hun skriver et sted om sangeren Morrisey; at han i sin biografi skal ha beskrevet en oppvekst så bløtlagt av regn at det  førte til nedstemthet og senere depresjon. Jeg har ikke noe forhold til Morrisey eller gruppen The Smith som han var med i, men betraktningen er interessant. Hva gjør regnet med følelsene våre, og hvordan brukes regnet rent litterært for å fremheve bestemte stemninger?

…en oppvekst så bløtlagt av regn at det  førte til nedstemthet og senere depresjon.

Våt asfalt lukter ikke det samme som våt brostein, våte klær ikke det samme som tørre. Regnet er i stadiet før det slipper seg ned som dråper skyer, og skyer gjør noe med lyset. Det kan bli mørkt som natten her ved vestkysten når kullsvarte skyer driver inn over land få meter over bakken. Da vet jyden at klittene og stranden er farlige steder å oppholde seg. Du skal holde deg innendørs her når det er fare for torden.

Regnet i poesien og skjønnlitteraturen

Mitt første litterære møte med regnet, som jeg kan huske, må være beretningen om syndefloden i Bibelen. Gud lot det som bekjent regne i 40 dager og netter. Nå er ikke dette så imponerende for en som har tilbrakt atskillige år i Bergen og fortsatt besøker byen jevnlig. Der regnet det i 1990 sammenhengende i 82 døgn uten at man laget noe større nummer av det. Ifølge Bergen kommune og SSB hadde byen en jevn befolkningsvekst i tiårene etterpå. Jeg kan heller ikke erindre noen stor økning av antall deprimerte ved klinikken hvor jeg jobbet frem til jeg flyttet høsten 1991. Det synes dermed rimelig å kunne konkludere med at bergensere flest takler regn langt bedre en Morrisey gjorde under sin oppvekst i Manchester på 1960 tallet, og at de enn så lenge har klart seg fint uten Noah.

To kvinner fra Bergen

Zinken Hopp bodde i Bergen, forfatter av barnebøker og Norges eneste internasjonalt berømte nonsensforfatter. Fantastisk yrkesbetegnelse!  Hun skrev også for voksne. Guidebøker, reisebrev, essay og dikt med titler som Til en elektrisk vaskemaskin og Sonett til en pukkelrygget katt. I et intervju i Bergen Tidene 8. januar 1955 sier hun at:

Jeg har et forferdelig personlig problem skal jeg si dem. De skjønner – jeg er glad og fornøyd og tilfreds, hvilket jo tyder på at jeg er et uintelligent og mindreverdig individ.

Hun virker ikke særlig plaget av regnet, noe følgende vers fra ett av hennes dikt bekrefter:

Og over klisne gater

glir regnet enda ned.

Min sjel er full av fred.

Vårt liv er et teater,

Hvor lykken deler rollene

Og hver må ta hvad han har fått.

Min plass er hos bollene.

Og boller er da godt.

Ikke alle bergensere ser like lyst på det. Torbjørg Nedreaas, også hun forfatter fra Bergen, og kvinnen bak bøker med vakre titler som Musikk fra en blå brønn og Av måneskinn gror ingenting skriver i Trylleglasset om lille Herdis som vokser opp som enebarn med en noe dysfunksjonell mor i sentrum av Bergen:

Men nå raste regnet ned, brølte, tordnet ned. Takrennenes avløp kunne ikke ta det alt sammen, rennene flommet over og langs alle husvegger stod en hvitstripet vegg av frådende regn som trampet i fortauet. Fra oljehetten vasket regnmassene nedover ansiktet hennes, bante seg vei ned i halsåpningen og grov sin klamme kulde inn i huden hennes.

Nedreaas bruker regnet som bilde på hvordan Herdis har det. Menneskene rundt henne gjør livet vanskelig. Var det regnbuen lille Herdis så i trylleglasset? Trodde hun en stakket stund at hun hadde klart å fange den?

Et lekent tungsinn

Det går en båt fra Bergen til Hirtshals via Stavanger. Det hender jeg tar den når jeg skal til huset ved Vesterhavet. Sigbjørn Obstfelder vokste opp i Stavanger. Den byen er også beliggende på Vestlandet, men det regner mye mindre der enn i Bergen, i snitt 855 mm årlig mot Bergens 2258 mm. Obstfelder slet likevel med et formørket sinn, og som Herdis i bøkene til Nedreaas synes han å ha følt seg utenfor. Ikke bare har han havnet blant feil mennesker i feil by, nei han er kommet til feil klode! Men regn synes han å ha et mer lekent forhold til:

En er en og to er to.

Vi hopper i vann, vi triller i sand.

Sikk – sakk, vi drypper på tak.

Tikk – takk, det regner i dag.

Regn, regn, regn, regn.

Øsende regn, pøsende regn, Regn, regn, regn, regn.

deilig og vått, deilig og rått!

En er en, og to er to .

Vi hopper i vann, vi triller i sand.

Sikk – sakk, vi drypper på tak,

tikk – takk, det regner i dag.

Et vanskelig liv

Når jeg først er i Danmark, hender det også jeg tar en avstikker ned til København. Der ligger årlig nedbørmengde på rundt 700 mm. Den har vært svakt stigende, så da Tove Ditlevsen vokste opp i bydelen Vesterbro rundt 1920 årene lå den enda litt lavere. Hun hadde hva man på disse kanter kaller et skrøpelig sinn og gjorde til slutt ende på sitt turbulente liv. Hennes egne problemer forhindret henne dog ikke i å hjelpe andre, og fra 1956 til 1976 hadde hun en fast brevkasse i Familie Journal, et dansk ukeblad. Her ga hun sine råd til innsenderne uavhengig av eget alkoholinntak, pillemisbruk, konfliktfylte ekteskap eller av om hun befant seg innenfor eller utenfor asylets murer.

Ditlevsen utga svært selvbiografiske romaner lenge før våre dagers debatt om litterær utlevering av andre. Hun sugde hver dråpe hun kunne bruke litterært ut av sitt konfliktfylte liv. Flere steder er regnet til stede mellom permene, som i det som skulle bli hennes siste romanen Vilhelms værelse. Her møter vi den psykisk ustabile barnebokforfatteren Lise Mundus:

Hun stirrede ut på regnen, mens et par blide strofer stod op gjennom hendes sind og flød ud over læbene som saftige blomster:

Det regner i alle gader

og i mit hjerte med.

Jeg drog så langt over lande

og fant dog aldri fred.

Regner gjør det også i Barndommens gade, romanen som tar utgangspunkt i Tove Ditlevsens egen oppvekst på Vesterbro. Den handler om piken Esters smertefulle barndom og oppvekst i 1930 årene, og kampen for å unnslippe den verden man fødes inn i. Den åpner slik:

Det er midt i august og regnvejr. Det lille stykke himmel Ester har udsigt til, har en lys, ensartet grå tone, så man får lyst til med en finger at prikke hul ind til det blå.

Alt på side to forsetter det:

Regnen driver ned ad forhusets skidengrå mur og plasker fra 2. sals højde i stride strømme ud af et utæt nedløbsrør. Alt er trøstesløst, gråt i gråt og uden ende.

I Norge er Tove Ditlevsen kanskje mest kjent for sine dikt og i Samlede digte er regn tema i flere dikt og hele fire bærer tittelen Regn. Her er ett vers fra ett som står i samlingen Lille verden:

Tungsind har lyd av dryppende regn

og slukker hvert lys, der brænder –

skumringen selv får et vemodsskær,

famler bedrøvet i parkens trær

med benede oldingehænder.

Her er to  vers fra et annet dikt med samme tittel fra samlingen Til en lille pige. Efterladte digte:

Det regner i aften. Regner

med splintrende drømme ned.

Nu deler du med en anden

mit hjertes hemmelighed.

Der er ingen stjerner på himlen

og intet håb i mit sind.

Nu kysser du blanke små dråber

bort fra din elskedes kind.

Hun skrev lenge på rim Tove Ditlevsen, lenge etter at det ble ansett som gammelmodig av kritikerne, men hun var elsket av danskere flest, ikke minst kvinnene. De så i Ditlevsen sine tekster en sorg og en lengsel som speilet dem, ga egen smerte en mening. Ditlevsen fanget aldri regnbuen i det virkelige liv, men hun gjorde det i sine tekster, enten hun mintes oppveksten på Vesterbro eller speilet det voksne livet. 7. mars 1976 lånte hun et værelse av en venninne, tok sin overdose og så aldri mere solen stige i øst. Hun hadde prøvd flere ganger før, blant annet i en skog, men fordi hun var redd skoger la hun seg i skogholtet og ble funnet av en forbipasserende som gikk tur med hunden. Skogen var skremmende for Ditlevsen, døden hadde hun et mer avslappet forhold til. Hun ligger etter eget ønske begravet på Vestre Gravlund.

Det er i vest solen går ned når dagen er på hell. Vestlandet, Vestfold, Vestkysten, Vesterhavet, Vesterbro, Vestre Gravlund.

Det er i vest solen går ned når dagen er på hell. Vestlandet, Vestfold, Vestkysten, Vesterhavet, Vesterbro, Vestre Gravlund. Hvorfor vest! Havet? Solnedgangen? Om man skal tro en gammel keltisk myte ligger dødsriket i vest. «To go west» brukes på engelsk om å dø. Ditlevsen hadde ikke ork til å vente på sin egen solnedgang.

Stoisk ro

Poeten Astrid Hjertenæs Andersen kommer fra Vestfold, mitt hjemfylke.  Jeg hadde nesten glemt henne og hestene som står i regnet. I diktet står de mellom tunge fjell så da er det vel på Vestlandet de står, lutende med våte flanker, upåvirket av regnet. Der Tove Ditlevsen stormet frem gjennom livet som en gal hest før hun tok seg selv av dage er det noe stoisk over hestene til Andersen. De synes å ha forsonet seg med sin skjebne og behersker til fulle kunsten å være til stede i nuet:

Når mitt sinn er fylt av drømmer,
mere dunkle, mere fjerne
enn min tanke kan forklare,
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.

Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet,
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.

Villa Vest

Det er ettermiddag mandag 12. juli 2021. Ute er himmelen skyfri og gradestokken vibrerer rundt 26 grader. Kanskje skulle jeg pakke den hvite Armani dressen i sekken og vandre de tre timene det tar å gå langs stranden til den gamle fiskerbyen Lønstrup. Der kunne jeg inntatt et bedre måltid på Villa Vest, gourmetrestauranten beliggende på toppen av en klitte, ytterst ved Vesterhavet, bare meter fra å styrte i havet som hver høst spiser seg innover land. Jeg kunne satt meg ved ett av vindusbordene og bestilt Den store Aftenmenu, åtte retter som innledes med Boullion på grankogler. Herfra kunne jeg betraktet solen synke i havet i takt med at vinen nærmet seg bunnen i flaske nummer to, en Puligny-Montrachet 1er Les Garenn Vincent Prunier årgang 2017. Under slike omstendigheter kunne det kanskje la seg gjøre å være like stoisk som hestene i regnet. Kanskje.